Av og til kan stresset øke og tålmodigheten bli satt på prøve. Hva skal du gjøre når sinnet tar overhånd?

Artikkelen er skrevet av Psykologspesialist Steinar Sunde, som med støtte fra Bufetat og Bufdir har utviklet littsint.no. Sunde har jobbet med 1200 familier der foreldrene ønsket å bli mindre sinte på barna sine.

Noen ganger kan lunta være kort. Da er barnas naturlige reaksjon å tro at endringen handler om dem. Da kan de lett føle skyld og søke bekreftelse ved å bli mer masete og sutrete. 

Dette er det siste foreldre med hjemmekontor eller økonomiske bekymringer trenger.   

Normale følelser

Sinne handler i overraskende liten grad om hva barnet gjør. Det handler heller om hvordan foreldre tenker om seg selv og om barnet i situasjonen.

Når foreldre har overskudd, klarer de som oftest å tenke at «barnet mitt er som barn flest, og jeg er en god mor eller far». 

På dårlige eller stressende dager har foreldre en tendens til å bli urimelig selvkritiske. Det vanligste er å tenke at barnet er respektløst, og at jeg er en dårlig mor eller far.

Det er disse tankene som kan lede til sinne. Når alle må være hjemme sammen i lang tid som nå, kan dette forsterkes.

Over 20 prosent av norske barn har vært utsatt for mild vold og har vært redd for egne foreldre. Fem prosent har vært til legebehandling etter å ha blitt fysisk mishandlet av egne foreldre. Mor og far utøver like mye av både den grove og milde volden.
(Mossige, 2016)

Litt sint-766px.jpg

Vi er inne i en tid hvor familien tilbringer mer tid sammen, foreldre grubler mer og kan få kortere lunte. Blir du oftere sint, er det viktig at du tar ansvar og sier unnskyld, råder psykologspesialisten.

Be om unnskyldning

Dersom du mister kontrollen over deg selv, er det viktig at du som voksen tar ansvar for situasjonen.

Foreldre må fortelle barnet at det var galt av dem å bli så sinte og be om unnskyldning. Barnet føler seg mindre krenket, får bedre selvfølelse og det utløser mer positive følelser overfor foreldrene. Du kan også søke om hjelp.

En situasjon som får mange foreldre til å reagere med mye sinne, er når barnet ikke svarer. Når beskjeden om å avslutte spillet og gå på badet gis for tredje gang og barnet fortsatt ikke svarer, «klikker» mor eller far, roper høyt, river til seg iPaden og drar barnet gråtende inn på badet.

Før foreldre «klikker», tenker de ofte ganske likt: Tanken om at barnet er respektløst og ikke gidder å svare, får feste.

Foreldrene begynner deretter å kritisere seg selv: «Hva slags forelder er jeg som har fått slik en uoppdragen unge? Jeg mestrer ikke dette.»

Irritasjonen stiger og jo mer aktivert du blir, jo sannere oppleves tankene. Til slutt blir det helt logisk å dra det gråtende barnet på badet.

Bilde-jente-redd-766px.jpg

Hvis du i stedet klarer å tenke at femåringen ikke er respektløs, men blir utsatt for en spillindustri som bruker milliarder av kroner på å gjøre spill ekstremt vanskelig å avslutte, vil det vekke andre følelser og gi deg andre handlingsvalg. 

De fleste barn oppfatter beskjeder som gis på avstand som bakgrunnsstøy. Gå bort til barnet, bøy deg ned, møt blikket, få kontakt, tenk på spillindustrien og snakk rolig. Da øker sannsynligheten for at du slipper å gjøre noe som skremmer barnet ditt.

Du har alltid et valg

Om noen prøver å skade eller krenke deg, er det naturlig, og ofte riktig, å bli sint.

Men hvis små og ufarlige situasjoner, som at barna ikke svarer, blir tolket som en krenkelse og møtt med sinne, lærer du barna at her hjemme er det lov å bli sint og kjefte for bagateller.

Foreldre kan oppleve at sinnet kommer så brått at det virker som det blir kastet på dem. Heldigvis er ikke det sant.

Hvordan vil det oppleves for deg å klare å stoppe deg selv, i stedet for å «klikke» på barnet?
- Psykologspesialist Steinar Sunde

Om situasjonen blir tolket som vranghet fra barnet eller som en del av barnets naturlige utvikling, avgjør følelsen. Små barn slår seg ikke vrange for å være slemme mot foreldrene. De trener på å markere seg som selvstendige individer. De fleste foreldre ønsker et selvstendig barn, og da må barnet få trene på nettopp dette. 

Neste gang treåringen ligger i bue på gulvet og skriker, så prøv å tenke: «håper denne søte lille jenta klarer å være like tydelig overfor de store guttene når hun blir 14 år.» Disse alternative tankene vekker mer medfølelse og mindre sinne overfor barnet.

Litt for sint?

Se rådene fra psykologspesialist Steinar Sunde under bildet:

litt-sint2-766.jpg

1. Ta ansvar
Når du kjenner at du har lyst å rope eller ta tak i barnet: Ta ansvar, forlat situasjonen, gå for eksempel inn på et annet rom. Snakk videre med barnet når du har roet deg igjen.

2. Husk at det er normalt
Minn deg selv på at barnet gjør helt normale handlinger for alderen. Det handler ikke om at barnet er respektløst eller at du ikke strekker til. 

3. Snakk med barnet
Når pulsen har senket seg, gå tilbake til barnet og snakk med det på samme måte som du ønsker at barnet skal snakke til deg eller andre. Husk at du er rollemodellen som lærer barnet hva som er lov.