Alvik, Ingunn Festøy

Formålet med undersøkelsen har vært å undersøke om praksis i fylkesnemnder og lagmannsretter om samvær etter omsorgsovertakelse er i samsvar med gjeldende rett etter Høyesteretts storkammersaker og dommer fra EMD, herunder om begrunnelsene er tilstrekkelig konkrete og individuelle, og hvilke momenter som vektlegges. Funnene viser at praksis langt på vei er i samsvar med storkammeravgjørelsene som bygger på EMD-dommene. Hovedinntrykket er at begrunnelsene for samværsfastsettelse er grundige og konkrete, samt at relevante hensyn tillegges vekt og avveies mot hverandre på en balansert måte. Det fastsettes gjennomgående mer samvær enn hva som var praksis i fylkesnemndene tidligere, men det er ikke undersøkt i hvilken grad barneverntjenestene har utvidet samværet i etterkant av fylkesnemndas vedtak. Målet om gjenforening mellom barn og foreldre opprettholdes i de fleste sakene. I de fleste sakene i materialet vurderes det om samværet vil innebære en urimelig belastning for barna. Vurderingen av terskelen for ‘urimelig belastning’ i forhold til den bredere vurderingen av barnets beste, kan tyde på en viss uklarhet i praksis når det gjelder hvilken terskel som skal legges til grunn. Øvrige hensyn som vektlegges er blant annet barnas egen mening, om barna er særlig sårbare eller har særlige behov, om de har vært utsatt for vold og/eller overgrep, forhold ved foreldrene, arten av omsorgssvikt, hvordan samværene fungerer, og hvordan barnas kulturelle/religiøse tilhørighet kan ivaretas. Undersøkelsen viser at de bakenforliggende årsakene til barnas reaksjoner før, under og etter samvær nok bør undersøkes mer systematisk for hvert enkelt barn, enn hva som synes å være gjort i avgjørelsene. Dette vil være nødvendig for å sikre en praksis som er i samsvar med norske myndigheters plikt til å beskytte barn mot alvorlige integritetskrenkelser.

219 s., utgitt av OsloMet i 2021.