Haugnæss, Gitte og Markussen, Tom E. | Moen, Helga Wallin

Opprettelsen av et nødnummer for barn og unge var et eget tiltak i handlingsplanen Vendepunkt - Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008–2011, og Alarmtelefonen ble etablert i 2009. Alarmtelefonen skal være en døgnåpen, gratis alarmtelefon for barn og unge som er utsatt for ulike former for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Bufdir har bedt om at evalueringen hvor Alarmtelefonens mandat sees opp mot barnas behov i dag, Alarmtelefonens måloppnåelse skal vurderes, og det skal vurderes hvilke konsekvenser direktoratets arbeid på akuttområdet kan ha for alarmtelefonens mandat. I evalueringen bruker vi OECDs evalueringsmodell som rammeverk og har vurdert Alarmtelefonen opp mot kriteriene effektivitet, måloppnåelse, relevans og levedyktighet. Vi bruker en kombinasjon av dokumentanalyse og intervjuer og workshop med representanter fra Alarmtelefonen, barnevernvaktene, andre hjelpetelefoner, Barneombudet og brukerorganisasjoner. I tillegg har vi gjennomført en spørreundersøkelse til alle barnevernledere. Vår konklusjon er at det fortsatt er behov for en hjelpetelefon for barn og unge, men at Alarmtelefonens innretning og organisering trolig ikke er godt nok tilpasset barn og unges behov i dag. Styrken ved dagens Alarmtelefon er først og fremst at det er bygget opp et godt faglig miljø i Kristiansand. Innringere møter ansatte som har barnevernfaglig kompetanse, erfaring med å snakke med barn og unge, og kompetanse på å vurdere om en situasjon er akutt. Evalueringen viser imidlertid at det er en rekke utfordringer ved dagens tjenestetilbud. Alarmtelefonen synes å være for lite kjent og tilgjengelig for målgruppen, og det er uklart om barn og unge får den hjelpen de trenger. Videre synes det ikke å være samsvar mellom Alarmtelefonens mandat og hvordan tjenesten profileres, markedsføringen er for lite profesjonell og det samarbeides for lite med andre relevante aktører på feltet. Styring, organisering og lederforankring er for svak. Vår anbefaling er at Alarmtelefonen får et bredere mandat enn kun å være barnevernets nødnummer. Alarmtelefonen bør være en hjelpetelefon der barn og unge som er utsatt for ulike former for vold, overgrep eller omsorgssvikt skal kunne henvende seg om sin situasjon og bekymring til voksne med barnefaglig kompetanse. Dermed bør tjenesten omfatte både en nød-/akutt-telefon og en samtale- og veiledningstjeneste. Det bør vurderes om telefonen får flere riktige henvendelser som kan avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt ved å ha en tjeneste som ivaretar en større bredde i barn og unges behov (dvs. blir en generell hjelpe- og samtaletelefon for barn og unge med «en dør inn»), eller om tjenesten bør fokusere på vold, overgrep og omsorgssvikt selv om den også vil måtte være en samtale- og veiledningstelefon for de som tar kontakt.

63 s., utgitt av Agenda Kaupang i 2019.