Slettebø, Tor og Briseid, Kristin | Brodtkorb, Elisabeth | Skjeggestad, Erik | Sverdrup, Sidsel | Sørensen, Torgeir

Rapporten er en samlet fremstilling av funn fra en kvalitativ studie og en kvantitativ studie av hvordan forsvarlighetskravet og internkontrollforskriften forstås og praktiseres i den kommunale barnevernstjenesten. VID vitenskapelige høgskole har gjennomført forskningsprosjektet på oppdrag fra Bufdir i tiden 2016-2018. Undersøkelsene har vært basert på tre hovedspørsmål: Hva forstår sentrale aktører i barnevernstjenesten med forsvarlige barnevernstjenester og hvordan oppnås forsvarlige tjenester? Hvordan er barnevernstjenestens organisering og praktisering av internkontrollarbeidet? Hvordan fungerer arbeidskulturen i barnevernstjenesten når det gjelder å forebygge og lære av svikt og uheldige hendelser? Bakgrunnen for undersøkelsen er at tilsyn og ulike undersøkelser har dokumentert ujevn kvalitet i den kommunale barnevernstjenesten, blant annet når det gjelder å dokumentere barnevernsfaglige vurderinger, barn og foreldres medvirkning, tilfeldigheter når det gjelder hvilken type hjelp som ytes og uklare terskler for barnevernstjenestens inngripen. Offentlige tilsyn med barnevernstjenestene tyder på at det er en tendens til at de samme feilene gjentas, og at arbeidet med kvalitetsutvikling- og sikring ikke prioriteres godt nok. Av denne grunn har forskningsprosjektet studert nærmere hvordan arbeidet med internkontroll er organisert og praktisert. I rapporten rettes søkelyset mot den kommunale barnevernstjenestens arbeid med kvalitetssikring og internkontroll, herunder hvordan begrepet forsvarlighet forstås av ulike aktører i barnevernstjenesten. Både den kvalitative og kvantitative undersøkelsen viser at forsvarlighetskravet i første rekke blir forstått som et myndighetskrav og at tjenesten etterlever lover og forskrifter. Dette gjelder ansatte på ulike nivåer i forvaltningen, men forsvarlighetskravet blir først et levende og anvendbart begrep blant barnevernslederne og ansatte oppover i linja og hos tilsynsmyndighetene. På saksbehandlernivå anvendes i mindre grad forsvarlighet som begrep, men derimot begreper som ‘barnets beste’ og hva som er ‘godt nok’. Undersøkelsen tyder på at det på saksbehandlernivå legges stor vekt på de juridiske føringene, mens krav om kvalitet, kunnskapsbasert praksis og faglige føringer ikke tillegges like stor verdi. Forståelsen av interkontroll forbindes også av de fleste med verdien av å følge lover og regelverk i saksbehandlingen, men sammenlignet med ansatte på saksbehandlernivå legger barnevernslederne til grunn en bredere forståelse av internkontrollforskriften. Undersøkelsen viser at det er systematiske forskjeller mellom aktørene på de ulike nivåene når det gjelder forståelsen og anvendelsen av disse to begrepene. Dersom krav om forsvarlighet og internkontroll skal legge grunnlag for fag- og kvalitetsutvikling i hele organisasjonen, viser undersøkelsen at det er behov for økt bevisstgjøring om innholdet i begrepene og hvilke muligheter som ligger i disse. Dette gjelder særlig ansatte på saksbehandlernivå. Forsvarlighetskravet må forstås som noe mer enn en rettslig minstestandard.

92 s., utgitt av VID vitenskapelige høgskole i 2019.