Alderstilpasning i samtaler og kartlegging

Alder spiller en avgjørende rolle for hvordan barn opplever, forstår og reagerer på ulike situasjoner i livet. For at barnet skal kunne formidle hva som har skjedd og hvordan det opplever situasjonen, må samtalene tilpasses barnets alder og mentale utvikling.

Kildeoversikt

Spedbarn og småbarn

Samtaler med spedbarn og småbarn kan være utfordrende, fordi barna har begrensede muligheter til å dele sin livserfaring med andre. For å få oversikt over situasjonen er du mer avhengig av andre tilnærminger, som for eksempel:

  • Vær sammen med barnet og forelder
  • Lek med barnet
  • Observer barnet i lek, samspill med andre og rutinesituasjoner som måltider, påkledning og legging
  • Skaff deg informasjon om barnet fra andre, som forelder, andre ansatte, etc.

Les mer om observasjon av barn

Barn helt ned i 2-3 årsalder kan imidlertid fortelle om traumatiske hendelser. For å tilrettelegge samtaler med små barn, kan du

  • bruke korte setninger
  • benytte mest mulig konkrete og presise formuleringer
  • gi barnet støtte som
    • mer tid under samtalen
    • nødvendige forklaringer av situasjonen
    • bruk av tegning
    • kommunikasjon gjennom lek (hånddukker, dukkehus el.)
    • bruk av billedmateriell som kan hjelpe barnet til å forklare

Mer om barnets utvikling 0-4 år.

Barn mellom 6/7 og 11/12 år

Barn i skolealder har større mentale ressurser og kunnskap til å forstå, og kan som oftest fortelle om hva de har opplevd og hvordan de reagerer på det.

Språket utvikles gradvis til å bli mer og mer likt voksnes språk, også når det gjelder begrepsforståelse. Samtidig har barna mindre erfaringsgrunnlag å fylle begrepene med enn voksne. De kan også ha problemer med å forstå komplekse sammenhenger og årsaksforklaringer. Du bør derfor foreta avsjekk underveis i samtalen, om barnet forstår informasjonen du gir. La barnet stille oppklarende spørsmål eller oppsummere hva hun/han har fått med seg.

Barn i denne alderen har som oftest utviklet en forståelse av at det de sier kan ha konsekvenser. De kan derfor være mindre spontane når det gjelder å fortelle om vanskelige opplevelser, som for eksempel voldserfaringer. De kan frykte for hvilke konsekvenser det kan ha at de forteller, både for dem selv og andre.

Barn fra 12 år og ungdommer

Barn fra 12-årsalderen har som oftest klare tanker og meninger situasjonen de befinner seg i, om volden de har opplevd hjemme, om foreldrene og om mulige løsninger på situasjonen.

Slik kan du gå frem i samtalene:

  • snakk på en sensitiv og støttende måte, slik at barnet/den unge kan etablere tillit til deg som ansatt
  • gi den unge tid til å forstå sin egen situasjon og reflektere over sine erfaringer og om fremtiden
  • snakk om voldserfaringer med vanlige ord og begreper, gi den unge hjelp til å reflektere over hvordan vold kan arte seg, både vold mot barn/unge og vold mellom foreldre
  • anerkjenn og ta på alvor det du hører om den unges opplevelse av situasjonen
  • gi den unge mulighet til å uttrykke tanker og følelser (både positive, negative og ambivalente), uten at de opplever å bli rettet på eller vurdert negativt for sine meninger
  • gi den unge støtte i sine valg