Da Ina møtte Sindre for nesten 30 år siden, satte hun som kriterium for å gå på date med ham, at han likte barn. Helst de litt sårbare. Hun var 25 og allerede støttekontakt og avlaster for to barn. Egentlig hadde hun hatt en fot i spillet fra hun var 19, da hun begynte å jobbe på et sosialkontor. Det tok ikke lang tid fra hun begynte i jobben til hun var støttekontakt og hadde et akuttbarn plassert fra fredag til mandag.
– Det har bare blitt sånn. Det balla litt på seg, sier Ina og ler.
Åpen hjertedør
Sindre likte barn, han. Også de litt sårbare. Så i tillegg til tre egenproduserte jenter, har det vært rundt tjue unger inn og ut av huset gjennom omtrent like mange år. Nå gleder Ina seg til å få flytte inn i nytt hus, så hun igjen kan «samle hele flokken».
– For meg handler det om å kunne gi noe og hjelpe dem som har det vanskelig. De som trenger et ekstra fang, en seng. Vi er omsorgsfulle og har rausheten til å kunne ta inn barn. Det handler om å åpne hjertedøra si, mener Ina.
Hun tror alle i familien har hatt godt av det.
– Etter at de biologiske barna kom til verden, har de hatt enorm nytte og lærdom – på godt og vondt – av dette.
Familien har lært seg å ta imot ulike barn, og håndterer eventuelle utfordringer underveis.
– Det er så mange forskjellige barn. Vi kaster oss uti og løser problemer underveis. Vi har fått kjempegod hjelp av barneverntjenesten hvis vi har møtt problemer som vi ikke vet hvordan vi skal gripe an.
– Vi er ikke verdensmestere, men gjør så godt vi kan.
Ina synes uansett det er vanskelig å forberede seg på hvem som kommer i hus. Fosterbarna er som egne barn – ekstremt ulike.
– Du kan jo bestemme deg for å bli fosterforelder, og tenke at du skal ha et sånt barn, ikke et sånt. Men det er som når du får dine biologiske: en skulle tro det var tre postmenn i bygda som var fedre, for de er så forskjellige, sier Ina og ler høyt.
– Vi har alltid tilpasset oss barnet som kommer inn.
STOR FLOKK: Sindre og Ina gleder seg til å flytte inn i nytt hus, så de igjen kan samle hele flokken. Her er de med døtrene Juli Andrine (t.v.) og Hanne Kristine.
Trygghet, ro og raushet
For Ina er det de små tingene som gir henne glød til å fortsette.
– Vi lever et vanlig liv, selv om vi har bonusbarn. Det mest givende er de bittesmå tingene, de bittesmå stegene. Hverdagslige ting, som å ta ungene med i skogen, fyre opp bål, spise pølser, ha et trygt hjem der de kan sove godt uten å være redde for lyder, fest og slåsskamp. Få hjelpe dem med lekser, lese for dem, ha dem på fanget, lage matpakke til skolen. Eller bake en kake til skoleavslutningen.
Det viktigste er å gi trygghet, ro og ha tiden til barna. Og raushet, sier Ina.
