De røde flaggene hadde vaiet en stund. Daniella tok for mye ansvar hjemme. Hun laget mat til lillebroren, av og til også foreldrene sine. 13-åringen styrte rett og slett husholdningen i perioder. Selv hadde hun ingen regler, ingen leggetid. Lærerne var blant dem som ropte varsku.
- Jeg skjønner jo det. Jeg ble mammaen i huset, det tæret på meg, forteller Daniella.
En saksbehandler fra barnevernstjenesten hadde fulgt dem en stund. Så ble det tatt en avgjørelse: barna skulle flytte i fosterhjem.
- De hadde funnet tre familier som kunne ta imot oss. Vi fikk velge, husker Daniella.
Det ble et enkelt valg. Bare den ene familien kunne ta dem begge. Helen og Arvid.
- For meg var det ikke noe spørsmål å bli splittet. Jeg hadde vært som en mor for Torstein, og det var viktig for meg at vi skulle bo sammen – gå gjennom dette sammen.
Torstein husker ikke så mye fra den tiden. Han har blokket ut mye.
- Men jeg vet at jeg ikke ville være alene. Jeg klarte ikke å se for meg å være uten søsteren min.
Behov for familier til søsken
Det er stadig behov for flere fosterhjem som kan ta imot søsken. Fostermamma Helen legger ikke skjul på at det var harde tak, men hun har aldri angret. Helt fra ekteparet avsluttet det forberedende fosterhjemskurset, var de enige:
- Vi sa det fra start, er det søsken, sier vi ikke nei. 16-åringen vår bodde ennå hjemme, men vår eldste datter hadde flyttet hjemmefra. Vi hadde jo ekstra plass!
- Hvordan var det å ta imot to?
Helen ler. Høyt, men hjertelig.
- Du hører jeg ler, ja. Det var mye: to barn med forskjellige opplevelser og forskjellige roller, forteller fostermoren.
- Vi måtte lære Daniella å være storesøster – å ikke ta ansvar for lillebror. Torstein var veldig avhengig av henne, og ville ikke svare uten at hun hadde godkjent først. De hadde ikke den naturlige søskenrollen inne. Vi måtte lære dem å være søsken, minnes Helen.
- Men det var også trygt for dem å være to. De hadde hverandre, legger hun til.
Et annerledes liv
Torstein synes fosterforeldrene tok et modig valg.
- Jeg er så glad og takknemlig for at de tok imot begge. De har vært så flinke og gitt oss en fin og god oppdragelse, roser han.
- For meg har det hatt veldig mye å si at jeg fikk være med søsteren min, å ha noen som alltid var der og kunne passe på meg. Vi kunne snakke om ting og hjelpe hverandre. Jeg tror det hadde vært et helt annerledes liv hvis vi hadde blitt splittet. Jeg fikk være med søsteren min, og fikk samtidig to fostersøstre.
For Daniella, som hadde tatt så mye ansvar, var det viktig å se at broren hennes hadde det bra.
- Hvis Torstein hadde det bra, hadde jeg det bra. Hadde vi blitt splittet, ville jeg ikke visst hvordan han hadde det. Jeg ville bekymret meg for hvordan han hadde det hjemme, på skolen og om han hadde fått venner. Det betydde mye at vi fikk bo sammen.
Trygt for biologisk familie
Også søskenparets biologiske foreldre, syntes det var godt å vite at barna vokste opp sammen, forteller Daniella.
- Jeg spurte mamma om det ble lettere å gi slipp på oss. «Dere var jo Knoll og Tott. Jeg tror ikke dere hadde taklet så bra å bli splittet», svarte hun.
De biologiske foreldrene ba barnevernet holde barna samlet. Det føltes også tryggere for moren og faren. De kunne bygge forhold til én fosterfamilie, i stedet for to.
- Det ble lettere for dem å bli kjent med én familie, gi plass til Helen og Arvid i livene våre og lære seg å stole dem, sier Daniella.
Selv tror hun det hadde tatt lenger tid å komme seg videre i livet, hadde hun og Torstein flyttet i ulike familier.
- Det har tatt tid å komme til et sted der jeg har det bra i livet. Opplevelsen ville nok vært mer sår uten lillebroren min. Jeg ville tenkt på hvordan han hadde det. Det ville påført meg mer stress, og fått meg til å glemme å jobbe med meg selv, sier Daniella.
Med Torstein vel plassert hos Helen og Arvid, ble alt så mye enklere.
- Da jeg flyttet for å studere etter videregående, visste jeg at Torstein fremdeles hadde det kjempefint hjemme. Fostermoren min er en flott kvinne som gjør alt hun kan for at han skal komme seg godt gjennom livet.
Sterke bånd
Det er gått noen år siden de to barna flyttet inn hos Helen og Arvid. Nå er søsknene voksne og har flyttet hjemmefra. Daniella har bodd i Australia i to år, deretter i Bergen med kjæresten i noen måneder. Nå er hun endelig hjemme på besøk i Skien igjen.
Torstein jobber med de nye jagerflyene i Luftforsvaret på Ørlandet, utenfor Trondheim. Begge kommer hjem til Helen og Arvid så ofte de kan. Både for å se fosterforeldrene, sine to fostersøsken og hverandre.
- Vi er hverandres beste venn, fastslår Daniella.
- Vi har vært hverandres støttespillere lenge, og det har nok styrket båndet vårt.
At hun fikk slippe tak i mammarollen og bare være en storesøster, tror hun har hatt mye å si for forholdet de to har i dag.
- Det var veldig stressende. Nå har vi et veldig godt forhold, med typisk søskenkjærlighet.
Fostermamma Helen blir rørt av å høre barnas rosende ord om oppveksten.
- Jeg blir helt varm, tårene presser på. Jeg er så glad på deres vegne for at de fikk vokse opp sammen.
Å se at de to fremdeles har et nært og sterkt søskenbånd, er viktig for henne.
- Det krever tid og tålmodighet å ta imot to. Og litt runde kanter. Men jeg ville ikke foruten Daniella og Torstein for alt i verden.
Helen er klar i sin oppfordring til andre fosterfamilier som vurderer å ta inn søsken.
- Det er verdt det når du ser at de har lært å være søsken, og holder kontakten som voksne. De har felles minner som de kan snakke om gjennom et helt liv – uten hull.
*Sitatene fra biologiske foreldre er gjengitt med tillatelse fra familien.
Nå trenger vi flere fosterhjem som kan ta imot søsken. Har du rom for flere?
