Solen kjemper vekk det siste snevet av vintergufs idet Camilla haster inn i kafeen i Tønsberg denne aprildagen. Hun kommer rett fra aktivitetsdag på studiet sitt i Porsgrunn, der hun tar vernepleie. Nå har hun avsluttet litt tidlig og kjørt til fødebyen for å fortelle oss sin historie, for å understreke hvor viktig det er at noen vil ta imot barn som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Hun var selv et sånt barn.
– Jeg vet rett og slett ikke hvordan det hadde gått med meg hvis jeg hadde fortsatt å bo der jeg bodde. Det tror jeg ikke hadde vært noe særlig god fremtid for meg. Det har vært veldig viktig å få lov til å bo hos noen andre.
Fosterforeldrene ble en livline som ga henne barndommen tilbake.
Ringte selv barnevernet
Da Camilla var elleve år, var ting så problematisk hjemme at hun ikke kunne bo der lenger. Da hadde det vært trøblete forhold i mange år. Hverdagen besto i å ta vare på to yngre søstre. Etter skoletid visste hun aldri helt hva hun kom hjem til.
– Jeg ville ikke at småsøsknene mine skulle ha det vondt, så det ble viktigere for meg at de skulle få morgenstell og mat enn at jeg fikk frokost før jeg gikk på skolen. Mine behov var nesten ikke til stede, forteller Camilla.
Hun var skoleflink og pliktoppfyllende. Det gjorde det nok vanskeligere for omgivelsene å skjønne hvordan hun egentlig hadde det.
– Jeg løy masse, for jeg ville ha oppmerksomhet rundt hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg ville at noen skulle se meg. Hun ble ekspert i å bygge en fasade.
– Bak der var det mye vondt.
Men til slutt ble Camilla sett, og hun fikk tilbud om å ringe barnevernet fra skolen. Elleveåringen varslet selv fra om forholdene hjemme. Det var ingen enkel telefon å ta.
– Det kostet meg ganske mye. Jeg følte at jeg sviktet de hjemme. At jeg lurte noen, sier hun.
Men telefonen til barnevernet ble starten på noe nytt.
– For meg var det viktig å få lov til å være et barn. At ikke forventningene var høyere til meg. At jeg ikke måtte ta mer ansvar enn alderen min skulle tilsi.
– Det ble viktigere for meg at de skulle få morgenstell og mat enn at jeg fikk frokost før jeg gikk på skolen
Fikk være barn igjen
Camilla blar forsiktig i en grønn plastperm. Den er tynnslitt i kantene. Velbrukt. Permen representerer nemlig et viktig skille i Camillas liv. Den var hennes første møte med fosterforeldrene. En liten presentasjon av hvem de var.
– De hadde så mange ting jeg lengtet etter: katter, campingvogn, ferier, familie, noe som virket trygt og godt, som jeg hadde savnet, forteller Camilla.
– De fremsto som veldig snille, og hadde gjort seg flid med permen med bilder. Med hver sin håndskrift på bildene hvor de presenterte seg selv. Det var så innbydende, med fint hus. Det så ut som om de gjorde mye gøy. Det ville jeg være med på.
På siste side i den grønne permen sto det en invitasjon til Camilla, om å komme og bli kjent med dem – bli en del av livene deres. Hun husker godt det første møtet med fostermor og -far i Larvik.
– Det føltes litt som om barna sto i kø i gaten og ville leke med meg. De var forberedt på at jeg skulle komme. Jeg fikk være en del av en familie, og et helt nærmiljø hvor det var mange og det var trygt.
I Larvik fikk Camilla endelig oppleve en helt annen hverdag. Der hun fikk være barnet.
– Jeg fikk være meg selv, sove lenge om morgenen, bestemme hva vi skulle finne på, hva vi skulle spise til middag – uten at jeg måtte lage den middagen selv.
På ønskelisten
Endelig fikk hun oppleve det hun tidligere bare hadde sett at andre barn hadde.
– Vennene mine på skolen fikk middag når de kom hjem, dro på hytteturer og ferier, hadde foreldre som heiet under fotball- eller håndballkampen, fikk nye klær. Det var mange ting jeg ikke hadde.
Camilla hadde desto flere ting på ønskelisten. Til fosterforeldrene sine kom hun med en liste på 15 ting hun hadde lyst til å gjøre. Kanoturer, campingferie, kjæledyr. Og å få ha venner med seg hjem fra skolen. Foreldrene til skolekameratene i Tønsberg lot ikke barna deres dra hjem til Camilla.
– De visste jo hva som foregikk hjemme hos meg. Så det ønsket jeg meg – å ta med meg noen hjem fra skolen.
Hos fosterforeldrene i Larvik gikk den drømmen i oppfyllelse. Den første tiden etter at hun flyttet inn, var det sommer og skoleferie. Det ga henne tid til å bli kjent med både familien, barna og området før hun begynte på skolen. Camilla var utålmodig med å komme i gang med sitt nye familieliv.
– Jeg fikk oppleve mange ting allerede den første tiden. Det var fint. Veldig deilig.
Men samtidig tenkte hun på småsøsknene sine, som ikke hadde fått flytte i nye hjem.
– Jeg bekymret meg mye for dem. Jeg var vant til å se dem hver dag, og de var jo små, så jeg var usikker på hvordan de hadde det.
– Foreldre til skolekamerater lot ikke barna deres være med hjem til meg, for de visste jo hva som foregikk hjemme.
Dårlig samvittighet
Det var vanskelig for Camilla å forstå hvorfor hun fikk flytte i et nytt hjem, mens de to yngre søstrene måtte bo hjemme.
– Jeg visste ikke alltid hvordan de hadde det. Jeg syntes det var litt dårlig gjort at jeg fikk flytte, men ikke de. Og jeg tenkte noen runder på at jeg burde byttet plass, så de kunne få det bra. Jeg vet at jeg sa ifra til barnevernet om at heller ikke de burde bo hjemme, men det var det de trodde på da, at små barn har mindre skade av å bo hjemme enn større barn.
Til slutt ble også søstrene flyttet til fosterhjem. Sammen.
– Da visste jeg at de var trygge og at de også hadde det bra og fikk det de trengte.
Men den dårlige samvittigheten hadde nærmest blitt en drivkraft for Camilla.
– Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte akkurat da, men jeg vet at jeg har hatt dårlig samvittighet som en drivkraft i livet mitt. Jeg føler at jeg aldri har strukket til og alltid burde gjort mer, selv om jeg objektivt sett vet at jeg har gjort nok. Det var så mange forpliktelser.
Fosterforeldrene gjorde så godt de kunne for å hjelpe Camilla i denne tiden. Samarbeidet mellom Camilla og søstrenes fosterhjem var nært, og de fikk være mye sammen. Det hjalp!
– Fostermoren min var veldig flink til å se meg og spørre meg hvordan jeg hadde det, hva jeg tenkte på. Jeg slet mye med vondt i hodet og skuldrene, og med å sove.
Du kan hjelpe barn til å stole på voksne igjen. Og i de mest ekstreme tilfellene kan du jo redde liv.
Takk for barndommen
I dag har Camilla flyttet tilbake til Larvik etter noen år på andre steder.
– Fordi jeg hadde noen fantastiske år der i fosterhjem. Det var trygt og godt, og det har jeg ikke fått så mange andre steder, så det ville jeg tilbake til. Det føles hjemme!
Hun har hatt noen turbulente år, men har lagt det bak seg.
– I dag har jeg det ganske bra, jeg må si det. Jeg har tatt noen grep i livet mitt, tar en utdannelse, og har eget hus. Jeg ser positivt på ting, og lever A4-livet jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, sier Camilla og ler litt, før hun legger til:
– Hvis jeg noen sinne skulle få barn selv, så tenker jeg at det er et veldig fint sted å vokse opp, for der hadde jeg det bra.
Camilla har mye å takke fosterforeldrene sine for.
– Stakkars fosterforeldrene mine lot meg få feile, uten at de satte ned foten. Jeg fikk heller snuble og reise meg igjen. De har gitt meg muligheter, til først og fremst å få være barn og ungdom. De lot meg få lov til å teste grenser uten å avfeie meg og ga meg muligheten til å finne meg selv. Men de var også flinke til å sette grenser, og det trengte jeg.
– Hva vil du si til de som vurderer å bli fosterforeldre?
– Hva har dere å tape? Har man litt ekstra å gi til barn eller ungdom, så prøv da. Du kan hjelpe barn til å stole på voksne igjen. Og i de mest ekstreme tilfellene kan du redde liv.
