Helsepersonell har en rekke plikter, som avvergeplikt, varslingsplikt, opplysningsplikt og taushetsplikt. Her kan du lese om forholdet mellom dem og hva du har plikt til å gjøre hvis noen er utsatt for vold og overgrep.
Alle har, ifølge straffeloven, plikt til å avverge, det vil si forhindre, at alvorlige straffbare handlinger skjer. Avvergeplikten gjelder kun når det faktisk er mulig å avverge den straffbare handlingen. Avvergeplikten går foran lovpålagt taushetsplikt, og gjelder alle og til enhver tid – både på jobb og i fritiden.
Det er straffbart å medvirke til brudd på avvergeplikten, for eksempel ved å overtale noen til ikke å melde fra til politiet.
Mer om avvergeplikten:
Som helsearbeider har du plikt til å varsle helsetilsynet hvis du mistenker at en person er utsatt for forhold som kan utgjøre en fare for hans eller hennes sikkerhet. Varslingsplikten gjelder selv om den utsatte nekter deg å melde fra om det som har skjedd.
Du skal varsle om forholdet selv om kriteriene i avvergeplikten ikke er oppfylt. Det vil si selv om du ikke kan avverge den straffbare handlingen.
Opplysningsplikten er en lovpålagt plikt du som helsepersonell har til å gi opplysninger til bestemte etater og tjenester. Opplysningsplikten går som hovedregel foran lovpålagt taushetsplikt når hensynet til liv, helse og samfunnssikkerhet er viktigere enn pasientens personvern og integritet.
Offentlige tjenestemenn og andre som utfører en tjeneste eller arbeid for det offentlige, har taushetsplikt etter forvaltningsloven.
Helsepersonell og andre som jobber i helse- og omsorgstjenesten, også elever og studenter under opplæring, er i tillegg underlagt en mer omfattende taushetsplikt etter helsepersonelloven.
Fordi reglene om taushetsplikt er strenge, blir mange redde for si noe de ikke har lov til. Men i enkelte situasjoner går andre regler foran taushetsplikten:
Mer utdypende informasjon finner du i veilederen Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltingen (regjeringen.no).