Barneverntjenestens saksbehandling bygger på flere sentrale hensyn. Hensynene er forankret i internasjonale konvensjoner og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold. I juridisk teori synes det å være enighet om at prinsipper har en retningslinjekarakter. I tillegg til å gi overordnede føringer for barneverntjenestens vurderinger og arbeid, skal prinsipper tillegges vekt ved tolkningen av regelverket. Det er viktig å understreke at i tillegg til å ha en retningslinjekarakter kan prinsipper inneholde lovpålagte plikter barneverntjenesten må forholde seg til. Eksempler på dette er barneverntjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og barneverntjenestens plikt til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet. Forholdet mellom prinsipper, lovpålagte plikter og prosessuelle garantier er omtalt av FNs barnekomité (Komitéen for barns rettigheter, Generell kommentar nr. 14 (2013)).
I disse retningslinjene omtales de fleste av prinsippene som sentrale hensyn. Hensynene vil ha betydning for barneverntjenestens saksbehandling.
Barnevernloven § 1-1 regulerer lovens formål. I bestemmelsens første punktum fremgår det at loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Videre fremgår det av annet punktum at formålet med loven også er å bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Det presiseres i lovens forarbeider (Prop. 169 L (2016-2017) s. 141) at trygghet, kjærlighet og forståelse er viktige elementer i god omsorg og at bestemmelsen skal signalisere en forventning om hvordan barnevernsarbeidere skal møte barn. Loven skal også bidra til at barn og unge får både trygge og gode oppvekstvilkår.
Formålsbestemmelsen er viktig for barnevernstjenestens saksbehandling da den skal fungere retningsgivende for barnevernstjenestens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte bestemmelser (Ot.prop. nr. 44 (1991-92) s. 16).
Hensynet til barnets beste er så sentralt og viktig for barneverntjenestens arbeid at det bør omtales som et grunnleggende prinsipp i norsk barnevernrett. FNs barnekomité har presisert at «barnets beste», eller «the best interest of the child», både er et overordnet prinsipp, en prosedyreregel og en selvstendig rett for barnet. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Dette fremgår blant annet av Grunnloven § 104, artikkel 3 i FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen og av barnevernloven § 4-1). Barnets beste har en bred rettslig forankring og skal være et grunnleggende hensyn ved alle barneverntjenestens vurderinger, også når dette er i strid med foreldres interesser. Forskning og systematisert erfaringskunnskap er sentralt for barneverntjenestens faglige vurderinger og den skjønnsmessige vurderingen av hva som er barnets beste.
FNs barnekomité har utgitt en generell kommentar om innholdet i prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3.3 (FNs barnekomités Generell kommentar nr. 14 (2013). Barnekomiteen viser til at for å finne frem til hvilken avgjørelse som er til barnets beste, må det foretas en konkret og helhetlig vurdering av alle relevante forhold i saken. Komiteen har listet opp flere momenter som kan inngå i en barnets beste-vurdering. Komitéen understreker at momentlisten ikke er uttømmende eller hierarkisk. Følgende momenter er trukket frem:
- barnets synspunkter
- barnets identitet
- barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde relasjoner
- barnets behov for omsorg, beskyttelse og trygghet
- om barnet er i en sårbar situasjon
- barns rett til helse og skolegang
Noen momenter kan stå mot hverandre i en konkret sak, for eksempel barns behov for beskyttelse mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og relasjoner. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av mulige positive og negative konsekvenser for barnet, for å finne frem til hva som er til det beste for barnet i den enkelte sak.
Du kan lese mer om forholdet mellom barnets beste i FNs barnekonvensjon og retten til familieliv etter artikkel 8 Den europeiske menneskerettskonvensjon i punkt 1.1.3.2.
Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Barns rett til å bli hørt i spørsmål som berører dem følger blant annet av Grunnloven § 104. Barneverntjenestens plikt til å sørge for barns medvirkning følger av barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 og barnevernloven §§ 1-6 og 6-3. Barns rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker er utdypet i Forskrift om medvirkning og tillitsperson. Barnevernloven § 7-9 og forskrift om barnets talsperson omhandler barns rett til medvirkning i saker som behandles av fylkesnemnda.
Barnevernloven § 1-6 gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet gis en selvstendig og ubetinget rett til medvirkning etter barnevernloven, men har ikke en plikt til å medvirke.
Barnets medvirkning skal få frem barnets perspektiv og bidra til at avgjørelser som fattes er til barnets beste. Barnets rett til medvirkning betyr ikke at barnet får vetorett eller rett til å bestemme. Barnets skal lyttes til, og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.
Retten til medvirkning og innflytelse gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Barnet vil eksempelvis ha rett til å medvirke ved valg av fosterhjem eller institusjon, ved vurdering av samvær, utarbeidelse av tiltaksplaner og ved bruk av tvang på institusjon. Plikten omfatter alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven (Prop. 169 L (2016-2017) s. 141-142).
Barneverntjenesten skal sikre at barnets mulighet til å medvirke skjer i trygge rammer. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon ut fra alder og modenhet og barnevernstjenesten skal tilrettelegge for at barnet kan få uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved ikke-verbal kommunikasjon. Eksempelvis kan barnet ha behov for tolk eller tilgang på fysiske hjelpemidler for å utøve sin rett (Prop. 169 L (2016-2017) s. 141-142).
Barnets medvirkning skal bidra til at barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas.
Retten til medvirkning må ses i sammenheng med plikten til å dokumentere barnets medvirkning og barnets beste i vedtak, jf. barnevernloven § 6-3 a og § 7-19.
Barnevernloven bygger på et utgangspunkt om at det ikke skal foretas større inngrep i familielivet enn det som er nødvendig. Barneverntjenestens saksbehandling og tiltak må derfor stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås. Det skal alltid vurderes om mindre inngripende tiltak vil være til barnets beste. Eksempelvis skal det alltid vurderes om hjelpetiltak kan bidra til en forsvarlig omsorgssituasjon før det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse. En undersøkelse skal ikke gjennomføres på en mer inngripende måte enn det meldingens alvorlighet tilsier. Samtidig skal tiltak og undersøkelser være effektive og ta hensyn til barnets totale omsorgssituasjon, slik at barnet sikres riktig hjelp til rett tid og en forsvarlig omsorg. Hensynet forhindrer ikke at barneverntjenesten setter i verk inngripende tiltak når det anses som nødvendig.
Barnets og foreldrenes rett til et familieliv følger av Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) artikkel 8. Barnekonvensjonen artikkel 9 slår fast at et barn ikke skal skilles fra sine foreldre med mindre kompetente myndigheter har besluttet at det er nødvendig av hensyn til barnets beste. Barnevernloven omtaler ikke hensynet til å ivareta biologiske bånd, men det er lovens klare utgangspunkt at det normalt vil være til barnets beste å vokse opp sammen med sine foreldre. Hensynet tydeliggjøres ved lovens utgangspunkt om at tiltak fra barneverntjenesten skal skje ved frivillige hjelpetiltak i hjemmet når det er mulig. Vilkårene for å flytte et barn bort fra sine foreldre er strenge, og foreldre og barn har i en slik situasjon rett til samvær med hverandre. Tilbakeføring skal normalt skje når foreldrene igjen kan gi forsvarlig omsorg. Hensynet til biologiske bånd vil være viktig når barneverntjenesten skal vurdere hva som vil være til barnets beste.
Ved enhver plassering av et barn utenfor hjemmet, også ved en akuttplassering, skal barneverntjenesten undersøke og vurdere om det vil være til barnets beste å bli plassert hos familie eller nære nettverk (Forskrift om forsterhjem § 4, 2). Familieråd er et sentralt virkemiddel i arbeidet med å finne fosterhjem i familie og nettverk.
Barnevernloven § 1-4 stiller krav om at tiltak og tjenester etter loven skal være forsvarlige. Kravet til forsvarlighet er en rettslig standard som gjelder for hele barnevernets virksomhet, inkludert barneverntjenestens saksbehandling. Kravet gjelder for kommunal barneverntjeneste, Bufetat og private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernloven. Tiltak og tjenester må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig omfang.
Kjernen i forsvarlighetskravet er vurderinger av hva som kan betegnes som god praksis. Hva som er god praksis vil være forankret i anerkjent fagkunnskap og faglige anbefalinger. Innholdet vil kunne endre seg i takt med fagutviklingen og med endringer i verdioppfatninger i samfunnet. De nasjonale kvalitetsmålene som presiseres i Prop. 106 L (2012-2013) er retningsgivende i videreutviklingen av tjenester og tiltak i barnevernet, og vil være relevant for vurderingene av hva som er forsvarlig. (Prop. 106 L (2012-2013) pkt. 6.3). Kvalitetsmålene innebærer at barn og familier skal få hjelp som virker, at de møter trygge og sikre tjenester og at de blir involvert og har innflytelse. Videre skal barn og familier møte tjenester som er samordnet og preget av kontinuitet, og de skal oppleve at ressurser utnyttes godt og at barnevernet sørger for likeverdige tjenester.
Når grensen mot det uforsvarlige og ulovlige skal fastlegges, vil spørsmålet være hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres. Barneverntjenestens virksomhet vil være lovlig når den ligger innenfor spennet mellom beste praksis og forsvarlighetskravets nedre grense. For å unngå at tiltak og tjenester får et uforsvarlig og ulovlig innhold, bør barneverntjenesten innrette sin virksomhet mot det som kan betegnes som god praksis. Samspillet mellom anbefalinger av hva som er god praksis og kravet til forsvarlighet vil kunne bidra til en faglig utvikling. Barnevernloven § 1-4 innebærer at tilsynsmyndigheten kan konstatere avvik med hjemmel i forsvarlighetskravet, enten alene eller i kombinasjon med andre bestemmelser i barnevernloven.
Tilknytnings- og relasjonskvalitet er et viktig hensyn i barneverntjenestens arbeid. Dersom hensynet til biologiske bånd vektlegges uten hensyn til kvaliteten i tilknytningen mellom barn og foreldre, kan det føre til at barn vokser opp under skadelige omsorgsbetingelser. Forskning viser at samspillet mellom barn og omsorgspersoner er så viktig for barnets utvikling og fungering at den må tillegges vekt i beslutningsprosessen, først og fremst ved valg av tiltak, men også ved valg av bosted, samvær og tilbakeføring i barnevernssaker. (NOU 2012:5: pkt. 6.5.2).