Den «avgjørelsen retter seg mot eller som saken direkte gjelder» har etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e partsrettigheter. Hvorvidt en person har partsrettigheter eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering. Den sentrale vurderingen vil være hvorvidt vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. Vurderingene vil være forskjellige ut fra om barneverntjenesten befinner seg i en undersøkelse eller i tiltaksfase, og hva slags tiltak barneverntjenesten vurderer som nødvendig. I en barnevernssak er det først og fremst barnets foreldre og barnet selv som har partsrettigheter.
Partsrettigheter i en barnevernssak utløser viktige rettigheter. Parter har blant annet rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage på vedtak, prosessuelle rettigheter i en tvangssak for fylkesnemnda og en rett til kontradiksjon, altså en rett til å redegjøre for sitt syn.
I saker hvor barneverntjenesten har myndighet til å fatte vedtak, skal barneverntjenesten selv ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Barneverntjenestens vurdering kan påklages til fylkesmannen, jf. barnevernloven § 6-5. I de saker hvor fylkesnemnda kan fatte vedtak om tvang, har barneverntjenesten et ansvar for å forberede saken, herunder spørsmålet om hvem som har partsrettigheter. Disse vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsene. Fylkesnemnda har et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker som hører under nemndas ansvarsområde.
Hvem av foreldrene som er part i saken, må vurderes konkret i den enkelte sak, og vil kunne endres avhengig av hvordan saken utvikler seg. I barnevernssaker inntrer partsoffentlighet vanligvis allerede fra det tidspunktet barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak.
Barn som har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder, kan opptre som part og kan gjøre partsrettigheter gjeldende, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd. Når barnet er part har barneverntjenesten et særlig ansvar for å informere barnet og skape en forståelse for hva det innebærer å ha partsrettighetene. Ved vedtak om tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker jf. barnevernloven §§ 4-24 og 4-26, eller barn som kan være utsatt for menneskehandel jf. barnevernloven § 4-29, skal barnet ha partsrettigheter uansett alder.
Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særlige tilfelle, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd annet punktum. Det følger forutsetningsvis at det bare er i saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde at barn under 15 år kan innvilges partsrettigheter. Det er fylkesnemnda som avgjør om barn som ellers ikke ville hatt partsrettigheter, skal innvilges slike rettigheter. Dersom barneverntjenesten mener at barnet bør opptre som part, skal det fremgå av barneverntjenestens begjæring til fylkesnemnda. Dersom barnet ønsker å opptre som part i saken, men barneverntjenesten mener at partsrettigheter ikke bør innvilges, bør også disse vurderingene fremgå av barneverntjenestens begjæring.
Barnets selvstendige partsrettigheter påvirker ikke foreldrenes rettigheter.
Uavhengig av partsstatus skal barnet etter barnevernloven § 4-1 annet ledd første punktum gis mulighet til medvirkning, og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som er under barneverntjenestens omsorg kan gis anledning til å ta med seg en person de har særlig tillit til i samtaler med barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-1 annet ledd annet punktum. Selv om lovbestemmelsen er avgrenset til å gjelde barn under omsorg, kan barneverntjenesten la barnet ha med seg en særlig tillitsperson også i andre tilfeller. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd med foreldrene.
Barn som har fylt syv år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal, uavhengig av partsrettigheter, informeres og gis anledning til å uttale seg i avgjørelser som berører han eller henne, jf. barnevernloven § 6-3 første ledd. Barnet skal med andre ord få si sin mening før det blir truffet avgjørelser. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Det er viktig at kontaktperson i barneverntjenesten bruker tilstrekkelig tid på å ha samtaler med barnet. I saker som behandles av fylkesnemnda, har barnet rett til en egen talsperson som skal ivareta at barnets synspunkter kommer frem, jf. barnevernloven § 7-9.
Barn som har fylt 12 år må samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 9 annet ledd. Før barnet kan samtykke skal det få informasjon om hva det innebærer å bli adoptert. Samtykket skal være skriftlig. Fylkesnemnda skal påse at samtykket foreligger før vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 andre eller femte ledd treffes. Bufdir har utarbeidet et eget skjema for innhenting av barnets samtykke, Samtykke fra barnet ved søknad om adopsjon.
Foreldres partsrettigheter i en barnevernssak er i stor grad knyttet opp mot hvorvidt den enkelte av foreldrene har del i foreldreansvaret eller ikke. Den av foreldrene barnet bor sammen med, og som i tillegg har foreldreansvar, vil alltid være part i en sak etter barnevernloven. En forelder som ikke bor sammen med barnet, men som har del i forelderansvaret, vil også ha partsrettigheter i de fleste typer saker. I det følgende redegjøres det for foreldres partsrettigheter på forskjellige stadier av en barnevernssak.
Foreldreansvar er den rett og plikt foreldre har til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Når barnet blir eldre, skal foreldrene legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet.
Barnelovens utgangspunkt er felles foreldreansvar for begge foreldre uavhengig av om de er gift, samboere eller bor hver for seg ved barnets fødsel. Dette utgangspunktet gjelder for barn født fra og med 1. januar 2020. Dersom foreldrene ikke bor sammen ved fødselen, får likevel mor foreldreansvaret alene hvis hun sender melding om dette til Folkeregisteret innen ett år fra farskap ble fastsatt. Far kan innen samme frist melde fra til Folkeregisteret dersom han ikke ønsker foreldreansvar. I de tilfeller mor har sendt melding til Folkeregisteret, kan far bringe saken inn for domstolen for avgjørelse hvis han ønsker foreldreansvar.
For barn født før 1. januar 2020 har foreldre automatisk felles foreldreansvar dersom de er eller har vært gift. For barn født mellom 1. januar 2006 og 1. januar 2020 har også foreldre som var samboere ved barnets fødsel automatisk felles foreldreansvar. I andre tilfeller har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene, dersom ikke annet er avtalt mellom foreldrene.
Foreldrene kan inngå avtale om at de skal ha felles foreldreansvar, eller at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Dersom foreldrene ikke er enige om foreldreansvar kan en domstol avgjøre spørsmålet om foreldreansvar ut fra en vurdering av barnets beste. En forelder kan bli fratatt foreldreansvaret dersom det er særlige grunner for dette.
Dagens familiemønstre innebærer at mange barn har tilhørighet i to hjem. Dersom foreldrene bor hver for seg, må barneverntjenesten normalt ta kontakt med begge foreldre i en undersøkelse. Barnets totale omsorgssituasjon må vurderes. Hvis begge foreldre er en del av barnets omsorgssituasjon, vil de normalt ha partsrettigheter i undersøkelsessaken. Dette utgangspunktet gjelder uavhengig av forelderansvar og hvor barnet har fast bosted etter barneloven. I en undersøkelsessak må barneverntjenesten gjøre en konkret vurdering av om undersøkelsen eller resultatet av denne vil kunne påvirke begge foreldre på en slik måte at de skal gis partsrettigheter.
Uavhengig av om foreldrene er part i saken, må barneverntjenesten informere begge foreldrene om at det er opprettet en undersøkelsessak. Barneverntjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for at begge foreldrene informeres om at det er opprettet en undersøkelsessak.
I enkelte tilfeller er det et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra foreldrene i en begrenset periode. For eksempel vil det ved mistanke om vold eller overgrep ofte være av vesentlig betydning at barneverntjenesten ikke gir informasjon før barnet eller andre ofre er gitt tilstrekkelig beskyttelse, eventuelt til nødvendig dokumentasjon er blitt sikret. Dette er nærmere beskrevet blant annet i punkt 5.4.2 i Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten (taushetspliktrundskrivet).
Foreldre kan avtale at barnet skal ha fast bosted hos en av dem eller hos begge (delt bosted). Den forelder barnet har fast bosted hos kan ta større avgjørelser i dagliglivet til barnet. Ved delt bosted har barnet fast bosted hos begge foreldre etter reglene i barneloven, og foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet og må samarbeide om de daglige spørsmål som berører barnet.
Hjelpetiltak fra barneverntjenesten er et tiltak som den av foreldrene som bor sammen med barnet alene kan ta stilling til etter reglene i barneloven. Dersom barneverntjenesten i sin undersøkelse konkluderer med at det er behov for frivillige hjelpetiltak i hjemmet etter barnevernloven § 4-4, er det normalt bare den av foreldrene som tiltaket retter seg mot som har partsrettigheter. Dersom hjelpetiltaket berører begge foreldre direkte vil de begge ha partsrettigheter. Disse utgangspunktene må gjelde selv om barnet har delt bosted etter reglene i barneloven. Hvorvidt den andre forelder har del i forelderansvaret har ikke avgjørende betydning i denne vurderingen.
Selv om barnet har fast bosted hos den ene forelder, kan det ha en omfattende samværsordning med den andre. Eksempelvis kan barnet bo like mye hos samværsforelderen som det bor hos bostedsforelderen. Dersom barneverntjenesten ønsker å sette inn hjelpetiltak hos bostedsforelderen, vil samværsforelderen bare være part dersom tiltaket berører ham eller henne direkte. Et eksempel på dette vil være at tiltaket påvirker dennes samværsrett med barnet. At det er tilstrekkelig med samtykke fra bostedsforelder for å fatte vedtak om et hjelpetiltak, er ikke til hinder for at barneverntjenesten etter en konkret vurdering informerer samværsforelderen om hvilke tiltak som iverksettes.
Dersom det er behov for å sette inn hjelpetiltak rettet mot samværsforelderen, har denne partsrettigheter og må samtykke til tiltaket. Også i slike tilfeller vil samtykke fra bostedsforelderen bare være nødvendig dersom tiltaket berører ham eller henne direkte. Eksempelvis kan barneverntjenesten sette inn tiltak om råd og veiledning som kun retter seg mot samværsforelderen. Det må gjøres en konkret vurdering av hvorvidt bostedsforelder berøres av vedtaket på en måte som gir partsrettigheter.
Dersom barnet er 15 år eller eldre, må barnet samtykke i alle hjelpetiltak som direkte berører ham eller henne. Barnet er alltid part ved et vedtak om frivillig plassering på grunn av alvorlige atferdsvansker med hjemmel i barnevernloven § 4-26, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd tredje setning. Det vil ved en slik plassering være tilstrekkelig med barnets samtykke
Barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten kan fatte et akuttvedtak dersom det er «fare for at et barn kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet», jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd. Dersom barnet på grunn av alvorlige atferdsvansker står i fare for å bli vesentlig skadelidende, kan barnet plassers på institusjon uten eget samtykke, jf. barnevernloven § 4-25. Foreldre som barnet har fast bosted hos vil alltid ha partsrettigheter når barneverntjenesten fatter slike vedtak. Tilsvarende gjelder for foreldre som har del i forelderansvaret, uavhengig av hvem barnet har fast bosted hos. En forelder som har en fast samværsordning med barnet vil normalt berøres direkte av et akuttvedtak, og har partsrettigheter uavhengig av om vedkommende har del i forelderansvaret.
Barneverntjenesten må straks vurdere hvem som har partsrettigheter, og sørge for at partene får ivaretatt sine rettigheter. Dersom det er mulig bør det fremgå av akuttvedtaket hvem barneverntjenesten har gitt partsrettigheter, slik at dette er tydeliggjort for fylkesnemnda før en eventuell klagebehandling.
Barneverntjenesten må i sin saksforberedelse ta stilling til hvem som har partsrettigheter i en tvangssak som skal fremmes for fylkesnemnda. Fylkesnemnda skal imidlertid gjøre en selvstendig vurdering, og er ansvarlig for vurderingen av hvem som har partsrettigheter i den enkelte sak. Dersom den ene av foreldrene ikke har foreldreansvar og/eller daglig omsorg for barnet, må barneverntjenesten gjøre rede for vedkommendes formelle posisjon og faktiske tilknytning til barnet. En forelder uten foreldreansvar og daglig omsorg kan ha sterk tilknytning til barnet fordi han eller hun tidligere har bodd sammen med barnet eller hatt en regelmessig og omfattende samværsordning.
Foreldre som har del i foreldreansvaret vil alltid være part i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder uavhengig av hvem av foreldrene barnet bor sammen med, og uavhengig av foreldrenes samvær og kontakt med barnet.
For foreldre uten del i forelderansvaret må det gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om et vedtak om omsorgsovertagelse vil påvirke vedkommende på en måte som tilsier at det bør gis partsrettigheter. Dersom en forelder uten del i forelderansvaret over tid har tatt del i omsorgen eller hatt regelmessig samvær med barnet skal denne alltid gis partsrettigheter. Barneverntjenesten må gjøre en konkret vurdering av om en forelder uten del i forelderansvaret, som har hatt en mer begrenset kontakt med barnet, skal gis partsrettigheter. Et vedtak om omsorgsovertakelse vil endre rammene og muligheten for kontakt mellom barnet og begge foreldrene i fremtiden. Det bør derfor vises varsomhet med å nekte foreldre som har hatt kontakt med barnet partsrettigheter i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder selv om den aktuelle forelder ikke har del i forelderansvaret.
Dersom det er nødvendig med en omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda alltid ta stilling til omfanget av samvær mellom barn og foreldre. Dersom omsorgen blir overtatt av det offentlige, vil den forelder som har hatt hyppig samvær med barnet normalt få redusert sin mulighet til kontakt med barnet. Videre vil foreldrene ikke lenger kunne gjøre avtaler om barnet. Barneverntjenesten inntrer her som avtalepart. Selv om en av foreldrene verken har forelderansvar, tatt del i omsorgen for barnet eller hatt en fast samværsordning vil denne normalt ha partsrettigheter ved fastsettelsen av samvær. Det er en meget høy terskel for å nekte foreldre partsrettigheter ved fastsettelse av samvær. Kun dersom tilknytningen til barnet er så fjern at det åpenbart ikke er rettslig adgang til å gi en rett til samvær, kan partsrettigheter nektes. (Norsk Retstidende 2001:835)
Når barn, som på grunn av alvorlig atferdsvansker, plasseres på institusjon uten eget samtykke, jf. barnevernloven § 4-24, vil foreldre som barnet har fast bosted hos alltid være part.
Tilsvarende gjelder normalt for foreldre som har del i forelderansvaret, uavhengig av hvem barnet har fast bosted hos. En forelder som har en samværsordning med barnet vil normalt berøres direkte av et slikt vedtak. Vedkommende vil derfor ha partsrettigheter uavhengig av forelderansvar.
Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i sak om fratakelse av foreldreansvar, også forelder som ikke bor fast sammen med barnet.
Adopsjon av barn berører barnets rettsforhold til begge foreldre. Barnets foreldre regnes derfor alltid som parter i sak om samtykke til adopsjon i fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd, uavhengig av om de har foreldreansvar for barnet. Barnevernstjenesten skal under saksforberedelsen varsle foreldrene om saken, jf. forvaltningsloven § 16. Forhåndsvarslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser. Barnevernstjenesten skal gi foreldrene informasjon om adopsjon, blant annet om de rettslige virkninger av en adopsjon.
Skjer adopsjonen med foreldrenes samtykke etter barnevernloven § 4-20 femte ledd, må foreldre med del i foreldreansvaret for barnet samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 10 første ledd. Hvis en forelder med foreldreansvar er forsvunnet eller åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke til adopsjon innebærer, er det tilstrekkelig at den andre forelderen samtykker. Er begge foreldrene forsvunnet eller uten samtykkekompetanse, må barnets oppnevnte verge samtykke til adopsjonen. Foreldre uten del i foreldreansvaret skal gis anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. adopsjonsloven § 10 fjerde ledd.
Skjer adopsjon mot foreldrenes vilje etter barnevernloven § 4-20 andre ledd, skal begge foreldrene gis anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. forvaltningsloven § 16 og adopsjonsloven § 10 fjerde ledd. Hvis andre enn foreldrene er oppnevnt som barnets verge, eller hvis barnets far eller mor selv har verge, skal barnevernstjenesten innhente uttalelse fra vergen i samsvar med adopsjonsloven § 10 femte ledd.
Barnevernstjenesten skal benytte skjemaene Bufdir har utarbeidet til dette, enten Erklæring ved søknad om adopsjon fra den som har foreldreansvaret for barnet eller Erklæring ved søknad om adopsjon fra barnets mor/far som ikke har del i foreldreansvaret.
Fosterforeldre har ikke partsrettigheter i barnevernssaker, og har dermed begrenset med prosessuelle rettigheter. I saker som gjelder opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse, har fosterforeldre en rett til å uttale seg for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 4-21 tredje punktum. Fosterforeldrenes uttalelse skal innhentes av barneverntjenesten, og vil normalt være en del av barneverntjenestens saksforberedelse for fylkesnemnda.
Fosterforeldre har i utgangspunktet heller ikke ved flytting av et fosterbarn rett til å klage på vedtaket. De kan likevel gis klagerett dersom de har rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28. Hvorvidt fosterforeldrene skal ha klagerett, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er fylkesnemnda som vurderer om fosterforeldrene skal kunne klage på vedtaket. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene og varigheten av fosterhjemsplasseringen vil være sentrale momenter i denne vurderingen. Bakgrunnen for flyttevedtaket vil også være av betydning for fosterforeldrenes eventuelle klagerett. Dersom vedtaket er begrunnet i forhold i fosterhjemmet, kan dette tale for at fosterforeldrene bør gis klagerett.
Fosterforeldre vil ikke ha partsrettigheter ved behandlingen av spørsmålet om samvær mellom barnet og foreldre. Samværsordninger mellom barn og foreldre vil i de fleste tilfelle være en forutsetning for fosterhjemsplasseringen. Helt unntaksvis kan det forekomme at fosterforeldrene bør anses som parter etter en konkret vurdering. Dette kan for eksempel være tilfelle der det tas sikte på en samværsordning som er svært omfattende, og som i stor grad berører fosterfamiliens praktiske gjennomføring av dagliglivet.
Når det gjelder samvær med barnet etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet, kan fosterforeldre etter en konkret vurdering har rett til å fremme krav om samværsrett for fylkesnemnda. Dette er fastsatt i en høyesterettsdom fra 2011. (RT. 2011 s. 1601)
Dersom fosterforeldrene anses som parter i en sak etter barnevernloven, innebærer dette at fosterforeldrene kan utøve partsrettigheter på lik linje med andre parter i den saken som er til behandling. Fosterforeldrene vil ha rett til dokumentinnsyn, rett til å påklage vedtak og rett til å la seg bistå av advokat i den aktuelle saken som skal avgjøres.
Som en hovedregel gis ikke partsrettigheter til steforeldre, samboere, ny ektefelle, søsken og andre familiemedlemmer. Barneverntjenesten må imidlertid foreta en konkret vurdering. Partsrettigheter gir blant annet rett til innsyn og klageadgang, og det bør vurderes nøye hvem som skal ha slike rettigheter i en barnevernssak. Hvis barneverntjenesten avslår et krav om partsrettigheter, kan beslutningen etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd påklages til Fylkesmannen. I saker som behandles av fylkesnemnda er det nemndleder som tar stilling til dette under saksforberedelsen.
Barneverntjenesten har adgang til å innhente opplysninger som har vesentlig betydning for et barns totale omsorgssituasjon, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. Som et utgangspunkt kan det bare kan innhentes opplysninger som gjelder barnets foreldre eller andre primære omsorgspersoner og om forholdene i hjemmet. Hvis andre i vesentlig grad har omsorg for barnet, kan barneverntjenesten også innhente opplysninger om disse. Dette innebærer ikke i seg selv at vedkommende får partsrettigheter.
Norge er part i Wien-konvensjonen om konsulær samkvem av 1963 – konsulærkonvensjonen. Konsulærkonvensjonen legger til rette for at en konsulærstasjon skal kunne yte bistand til sine borgere i utandet, og som et generelt utgangspunkt har den rett til fritt å kunne kommunisere med, og ha tilgang til sine borgere. Utenlandske borgere har som et utgangspunkt rett til tilgang til, og kommunikasjon med, sin utenriksstasjon. Der barnet eller foreldre med utenlandsk statsborgerskap ønsker konsulær bistand, vil det normalt ikke være anledning til å nekte utenriksstasjoner kommunikasjon og tilgang. På den bakgrunn bør barneverntjenesten i saker som omhandler utenlandske statsborgere, allerede i første samtale med partene, informere dem om deres rett til å la seg bistå av representanter for sin utenriksstasjon. For ytterligere informasjon se rundskriv Q-42/2015.