Etter barnevernloven § 8-1 er det den kommunen hvor barnet oppholder seg i som har ansvaret for å yte tjenester og tiltak som omfattes av loven. Det er barnets oppholdskommune, og ikke forelderens, som har dette ansvaret. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. (NOU 1985:18 side 308)

Det er barnets oppholdskommune som har ansvar for å reise sak for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 8-4, første ledd. Dersom det vurderes hensiktsmessig for barnet på grunn av tilknytning til kommunen, er det anledning til å inngå avtaler mellom oppholdskommunen og bostedskommunen slik at bostedskommunen overtar ansvaret, jf. barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum. En slik avtale vil være naturlig i de tilfeller hvor ny oppholdskommune har lite kjennskap til barnet og barnets situasjon, mens barneverntjenesten i en annen kommune har fulgt opp familien over tid. Hva tilknytningen kan bestå i vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Frem til en slik avtale er inngått er det den kommune der barnet oppholder seg som har ansvaret for at nødvendige tiltak settes i verk.

Dersom det allerede er reist sak for fylkesnemnda, er det den kommunen som har reist saken som har ansvaret for gjennomføringen av vedtaket, samt det videre oppfølgings- og kontrollansvaret for det barnet vedtaket gjelder, jf. barnevernloven § 8-4 tredje ledd. Dette gjelder så lenge vedtaket opprettholdes. Endring i barnets tilknytning til kommunen medfører ingen endring i ansvarsforholdet mellom kommunene, jf. barnevernloven § 8-4 annet ledd. Kommunene har imidlertid anledning til å inngå avtaler om ansvarsforholdet. Dersom en kommune har reist sak for fylkesnemnda og kommunen ikke får medhold, er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å gi nødvendig hjelp.

Dersom barnet har fast bosted hos foreldre som bor i to forskjellige kommuner plikter kommunene raskt å avklare ansvaret for oppfølgningen av barnet. Kommunene har adgang til å inngå avtaler om gjennomføringen av undersøkelse, mer tilfeldig bistand og andre typer tjenester. (Norsk Retstidende 1999:593).

Dersom det oppstår uenighet mellom kommunene om hvem som har ansvar for å yte tjenester eller tiltak etter barnevernloven § 8-1, kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet om hvilken kommune som må bære ansvaret for saken, jf. barnevernloven § 8-3. Dersom det oppstår en slik situasjon, vil det være viktig for barnet med en hurtig avklaring.