Barneverntjenesten har etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertagelse seks uker på å iverksette vedtaket. Vedtaket iverksettes ved at barnet plasseres slik som fylkesnemnda har bestemt. Det er vedtakstidspunktet, og ikke tidspunktet for forkynning som er utgangspunktet for fristberegningen, jf. barnevernloven § 4-13. Dersom det er særlige grunner for det, kan fylkesnemndas leder forlenge fristen. En slik grunn kan være at barnet holdes skjult, og at vedtaket derfor ikke lar seg iverksette. En forlengelse av fristen kan gis i det opprinnelige vedtaket eller ved en ny beslutning. Fristforlengelsen må være besluttet av nemndleder innen utløpet av fristen. Hvis vedtaket ikke er iverksatt innen utløpet av fristen, faller vedtaket bort.

Dersom barnet ikke kan plasseres som forutsatt i fylkesnemndas vedtak, må saken fremlegges for fylkesnemnda på nytt, jf. barnevernloven § 4-15 annet ledd.

Barneverntjenesten har en tilsvarende frist for iverksetting av vedtak om plassering av barn på grunn av alvorlige atferdsvansker etter barnevernloven § 4-24, jf. barnevernloven § 4-25 tredje ledd. Dersom barneverntjenesten ikke iverksetter vedtaket, skal fylkesnemnda varsles om dette. Tilsvarende gjelder for fylkesnemndas vedtak om plassering i institusjon grunnet fare for menneskehandel, jf. barnevernloven § 4-29.

Dersom det ikke er mulig å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse etter §§ 4-8 og 4-12 gjelde for ett år. Fristforlengelsen følger direkte av loven og krever ingen beslutning fra fylkesnemnda. Det kreves også i disse tilfellene at barneverntjenesten har igangsatt en sak om barnebortføring før det er gått seks uker siden vedtakstidspunktet. En sak om barnebortføring vil være igangsatt når barneverntjenesten har sendt en skriftlig søknad til sentralmyndigheten etter Haagkonvensjonen 1980. Hvis barnet er bortført til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, anses saken om barnebortføring igangsatt ved at barnet er registrert som savnet hos politiet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket ytterligere. Barneverntjenesten må i slike tilfeller henvende seg til fylkesnemnda før ettårsfristen er gått ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse er gått ut, slik at vedtaket ikke faller bort. Det er ingen begrensning i for hvor lenge eller hvor mange ganger fristen for iverksetting kan forlenges.

Barnevernsadministrasjonens leder kan kreve bistand av politiet til fullbyrdelse av vedtak etter barnevernloven §§ 4-6, andre ledd, 4-8, 4-9, 4-11, 4-12, 4-17, 2-24, 4-25, andre ledd og 4-29, jf. barnevernloven § 6-8. En beslutning om å kreve politibistand bør kun benyttes når det er nødvendig. Formålet med flyttingen skal være å sikre barnet nødvendig hjelp, omsorg og trygge oppvekstsvilkår. Flyttingen skal gjennomføres på en forsvarlig måte og til det beste for barnet, jf. barnevernloven §§ 1-4 og 4-1. Barneverntjenesten bør ha en tett dialog med politiet om hvordan de kan bistå slik at plasseringen blir minst mulig belastende for barnet. Fullbyrdelsen av vedtaket kan ikke overlates til politiet, da det er barneverntjenesten som er ansvarlig for gjennomføringen av vedtaket.

For å sikre at en beslutning om å kreve politibistand er gjenstand for en grundig vurdering, er det bare barnevernsadministrasjonens leder som kan treffe slik beslutning. En avgjørelse om å kreve politibistand er ikke et enkeltvedtak. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier imidlertid at barneverntjenestens vurderinger av nødvendigheten av å benytte politibistand skal dokumenteres. Adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak gjelder også bistand til å bringe barnet tilbake dersom barnet blir urettmessig flyttet eller selv rømmer etter at vedtaket er iverksatt.

Dersom barnet er midlertidig plassert med hjemmel i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25 eller 4-29, på tidspunktet for fylkesnemndas vedtak, anses vedtaket som iverksatt. Vedtaket er iverksatt når det offentlige rent faktisk har omsorgen for barnet, selv om fylkesnemnda ikke hadde tatt stilling til spørsmålet om endelig plassering når barnet ble plassert. (Norsk Retstidende 1998:1835). Fylkesnemndas vedtak vil i en slik situasjon ikke falle bort etter seks uker.

Ved vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd, iverksettes vedtaket ved at barneverntjenesten sender sakens dokumenter til Bufetat, som utsteder adopsjonsbevillingen. Se pkt.10.14.

Barns rett til medvirkning gjelder alle faser i en barnevernssak. Barn som skal flytte har en rett til å uttale seg om plasseringsstedet, tilrettelegging av samvær og øvrige forhold som angår barnet. Barneverntjenesten har ansvar for å sikre at barnets mulighet til å medvirke skjer i trygge rammer, og at det tilrettelegges for gode samtaler. Barneverntjenesten skal dokumentere barnets synspunkter. Dersom ikke barnets ønsker kan imøtekommes, bør barneverntjenestens valg av en annen løsning begrunnes.

Barnevernloven § 4-22 tredje ledd første punktum lovfester at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Storfamilien og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Hvem som skal vurderes som fosterhjem må vurderes konkret i den enkelte sak.

Kommunen må gi en kort redegjørelse om sine vurderinger av slekt og nære nettverk som fosterhjem, når de ber Bufetat om bistand til å finne et fosterhjem. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.

Plikten til å vurdere fosterhjem i barnets familie og nære nettverk har nær sammenheng med barnevernloven § 4-22 tredje ledd annet punktum der det fremgår at barneverntjenesten skal legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering. Familieråd er en metode som kan være aktuell i den sammenheng. Barneverntjenesten må gjøre en konkret vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å ta i bruk verktøy eller metoder i den enkelte sak. Det vil kunne være tilfeller hvor det er klart at det ikke er grunnlag for å lete etter fosterhjem i familien, eller at bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ikke vil kunne bidra positivt i arbeidet med å hjelpe barnet. Nettverksinvolvering må skje frivillig, både fra barnet og foreldrenes side, og øvrig familie og nettverk.

Barn som er under barneverntjenestens omsorg og bor i fosterhjem eller institusjon har krav på en løpende og helhetlig oppfølging fra barneverntjenesten. Barneverntjenesten skal sikre barnet en stabil og god omsorgssituasjon. I barnevernloven § 4-16 er det presisert at barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, gjennomføring av samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige og kontakt med andre tjenester. Barneverntjenesten skal følge med på utviklingen både til barn og foreldre, og tilrettelegge for samvær med søsken dersom hensynet til barnet ikke taler mot dette, jf. barnevernloven § 4-16.

Fosterforeldrene eller institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet på vegene av barneverntjenesten. Barneverntjenesten kan bestemme at fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, også skal avgjøre andre spørsmål enn de som gjelder den daglige omsorgen, jf. barnevernloven § 4-18 første ledd. Barneverntjenesten kan ikke overlate til fosterforeldre eller institusjonen til å ta avgjørelser som ligger til foreldreansvaret, dersom foreldrene ikke er fratatt dette. En omsorgsovertagelse innebærer en sterk begrensning i forelderansvaret, men foreldrene beholder et restforelderansvar. Avgjørelser som ligger til restforeldreansvaret, som endring av navn, valg av skole og utdanning, religiøse handlinger og helsespørsmål, vil derfor ikke uten videre kunne overlates til fosterforeldre eller institusjon. Barneverntjenesten har et ansvar for at foreldre med del i forelderansvaret involveres og får ta stilling til denne type spørsmål.

Når det gjelder avgjørelser knyttet til skolegangen for barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for, er dette regulert i opplæringsloven § 15-6 og lov om frittståande skolar (friskolelova) § 7-7. Hovedregelen er at barneverntjenesten kan ta beslutninger på vegne av barnet. Dette gjelder også etter akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd og vedtak om flytteforbud etter § 4-8. Barneverntjenesten kan blant annet samtykke til spesialundervisning, søke om en annen offentlig skole enn nærskolen og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering. Det er videre barneverntjenesten som tar beslutninger og opptrer på vegner av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den daglige oppfølgingen av barnet.

Det er gjort enkelte unntak fra hovedregelen, slik at foreldrene kan beslutte at barnet skal gå på privat skole eller fritas fra hele opplæringsplikten. Foreldrene kan også velge målform på vegne av barnet og kreve fritak fra deler av undervisningen med hensyn til religion eller livssyn. Barneverntjenesten kan ta alle andre avgjørelser enn de som er særlig nevnt i opplæringsloven § 15-6 tredje ledd og friskolelova § 7-7.

Dersom barneverntjenesten har omsorgen for et barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp, jf. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) av 2. juli 1999 nr. 63 § 4-4.

Barneverntjenesten har en plikt til oppfølging og kontroll med barnets situasjon, og en plikt til å veilede og følge opp fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 fjerde ledd og forskrift om fosterhjem § 7. Barneverntjenesten har en plikt til å besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året. For barn som har vært plassert i fosterhjem i mer enn to år, kan barneverntjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året. Det er et krav om at forholdene i fosterhjemmet må anses som gode, jf. forskrift om fosterhjem § 7 tredje ledd siste punktum.

Barnevernloven gir ikke fosterforeldre adgang til å bestemme over disponeringen av fosterbarnets økonomiske midler. Dette avgjøres av blant annet av lov om vergemål av 26. mars 2010 nr. 9 (vergemålsloven). Etter en omsorgsovertagelse er det foreldrene med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16. Etter vergemålsloven § 17 første ledd handler vergen på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold. Har ingen foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvar, jf. vergemålsloven § 17 annet ledd. Det er fylkesmannen som oppnevner verge, jf. vergemålsloven § 16. (Fylkesmannen er fra 1. juli 2013 lokal vergemålsmyndighet, og har dermed overtatt de kommunale overformynderienes tidligere oppgaver, jf. vergemålsloven § 4).

Etter vergemålsloven §§ 48 og 49 er det vergen, eller, dersom barnets formue er større enn to ganger folketrygdens grunnbeløp (G), fylkesmannen som styrer umyndige sine midler. Dette innebærer at barneverntjenesten må trekke inn foreldrene når det gjelder forvaltning av barnets formue og andre avgjørelser av økonomisk betydning for barnet. Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9. Det følger av dette at mindreårige ikke kan opprette en bankkonto i eget navn uten samtykke fra verge. Det er imidlertid gitt noen unntak i vergemålsloven § 12 som for eksempel gir den umyndige rådighet selv over egne midler han/hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år. Barneverntjenesten ved fosterforeldrene må kunne bekrefte ungdommens rett til bankkonto og betalingskort for slike midler.

Dersom den mindreårige er uten fungerende verge, skal fylkesmannen i henhold til vergemålsloven § 16 oppnevne ny eller midlertidig verge. Dette kan være aktuelt i saker der det ikke er mulig å oppnå kontakt med foreldrene, eller det av andre grunner ikke er mulig å oppnå et samarbeid til beste for barnet.

Det følger av barnevernloven at barneverntjenesten skal følge opp foreldre når barnet mottar tiltak fra barnevernet, jf. barnevernloven §§ 4-5 og 4-16. Barneverntjenestens ansvar er nærmere beskrevet i veilederen Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller institusjon fra Barne- og likestillingsdepartementet.

Foreldrene skal snarlig etter omsorgsovertakelsen tilbys veiledning og oppfølging enten direkte fra barneverntjenesten eller ved at barneverntjenesten formidler kontakt med andre hjelpeinstanser. Familievernet vil være en aktuell instans for støtte og oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse, og kan tilby veiledning i forbindelse med samvær. Barneverntjenesten skal sikre at foreldre får informasjon om dette tilbudet.

Det følger direkte av § 4-16 at der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barneverntjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet etter § 4-21. I en slik situasjon er det viktig at tilknytningen mellom barn og foreldre ivaretas. Sentralt for vurderingen av hvor aktivt barneverntjenesten skal arbeide for tilbakeføring vil være premissene i fylkesnemndas vedtak og særlige forhold hos barnet og foreldrene.
Oppfølging og veiledning av foreldre, som skal bidra til at foreldre kan få barnet tilbake, må balanseres mot hensynet til barnets behov for ro og stabilitet. I noen saker vil det på bakgrunn av sakens karakter ikke være til barnets beste å arbeide aktivt for en tilbakeføring.

Barnevernstjenesten må fortløpende følge med på barnet og foreldrenes situasjon og vurdere formålet med oppfølgingen. Barneverntjenesten må arbeide systematisk og ha rutiner for hvordan barnevernstjenesten skal følge opp både barn og foreldre.

Ved en omsorgsovertakelse skal barnevernstjenesten vedta en plan for barnets omsorgssituasjon (foreløpig omsorgsplan). Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan (endelig omsorgsplan) for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd. Oppfølgingen av foreldrene skal ta utgangspunkt i planene. Det er utarbeidet en egen veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være. Se mer om dette i punkt 10.6.

I barnevernloven § 4-28 første ledd første punktum fremgår det at etter det er truffet vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 eller § 4-26, eller midlertidige vedtak etter § 4-25, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barnevernstjenesten må også snakke med og besøke barnet. Det er presisert i annet punktum at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Dette er en naturlig del av barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, gjennomføring av samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester og eventuelt behov for andre barneverntiltak. En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om oppholdet fungerer etter sitt formål. Her vil tiltaksplanen være et sentralt verktøy.

I § 4-28 første ledd tredje punktum fremgår det at barneverntjenesten skal kontakte foreldrene kort tid etter at vedtak er truffet og tilby foreldrene veiledning og oppfølging. I fjerde punktum fremgår det at dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser, eksempelvis familievernkontoret. Det sentrale ved oppfølgingen av foreldrene er at de får god informasjon og at barneverntjenesten bidrar til å sette foreldrene i best mulig stand til å ivareta barnet etter oppholdet.

Barneverntjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet og det foreligger samtykke, jf. barnevernloven § 3-2a. Det er normalt barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til dette når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 6-3. Når barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide en individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, er det tilstrekkelig at barneverntjenesten samtykker til planen.

En individuell plan skal sikre at det til enhver tid er en bestemt tjeneste som har hovedansvar for oppfølgingen av barnet, og som har ansvar for å koordinere tiltak som barnet mottar fra de ulike hjelpeinstansene. Planen innebærer en formalisering av samarbeidet barneverntjenesten har med andre offentlige instanser om det aktuelle barnet.

Det foreligger en plikt til å utarbeide en individuell plan etter en rekke lover for ulike offentlige organer. Det skal kun utarbeides en individuell plan for hvert barn, og bestemmelsen må sees i sammenheng med andre bestemmelser om individuelle planer i helse- og sosiallovgivningen. I dette ligger både en samarbeidsplikt for alle de tjenestene som har plikt til å utarbeide en individuell plan, og en forutsetning om at planen vil omfatte tjenester etter annet lovverk. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) merknad til § 3-2a, s.82).  Det er barneverntjenesten i den kommunen som har reist sak om omsorgsovertakelse som har ansvar for den individuelle planen og oppfølgingen av denne. Dette ansvaret kan ved avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernloven § 8-4. (Barne- og likestillingsdepartementet. (2009). Brev av 29.06.2009, ref. 200803978-/MKS, jf. innst. O. nr. 121 (2008-2009), s. 19).  Det vil være naturlig at den tjenesten som er mest sentral for barnet er den som har hovedansvaret for oppfølgingen av planen. I tilfeller der barneverntjenesten har dette ansvaret, vil planen ha utgangspunkt i barnevernloven. Ansvaret bør gradvis overføres fra barneverntjenesten til annen relevant tjeneste etter at barnet er fylt 18 år. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009)).

Barneverntjenestens plikt til å utarbeide en individuell plan innebærer ikke at planen skal anses som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Planen og dens innhold gir ingen direkte rett i seg selv, men er et viktig virkemiddel og verktøy for å oppnå et helhetlig tilbud for barnet av nødvendige tjenester og tiltak. Den individuelle planen gir ikke barnet større rett til tiltak eller tjenester enn det som følger av det øvrige regelverket, og er ikke bindende eller bestemmende overfor de berørte parter utover det som fremkommer av de vedtak som er fattet. En individuell plan etter barnevernloven § 3-2 a kan derfor ikke påklages eller overprøves.

Dersom barneverntjenesten tar over omsorgen for et barn, skal det utarbeides en omsorgsplan for å beskrive barnets fremtidige omsorgssituasjon, hvor barnet skal bo og vokse opp og samvær og kontakt med sin familie, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd. Barn som er under barneverntjenestens omsorg vil ofte ha særlige behov som må imøtekommes gjennom systematisk innsats. Omsorgsplanen skal tydeliggjøre om barnet har særlige behov som skal følges opp. Barne- og likestillingsdepartementet har utarbeidet en egen veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være.

Fordi omsorgsplanens funksjon er overordnet og langsiktig, vil barna ofte trenge en arbeidsplan som tydeliggjør hvordan deres særlige behov skal ivaretas i ulike livsfaser og ved endringer i livssituasjon for øvrig. Arbeidsplanen kan være viktig for å konkretisere og styre barneverntjenestens oppfølging av barnet. En slik arbeidsplan bør knyttes opp til omsorgsplanen og legges ved denne. Fosterforeldrene eller institusjonen bør sammen med barnet trekkes aktivt med og ha innflytelse på innholdet i kortsiktige og langsiktige tiltak.

Når barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn som har flyttet til et fosterhjem, skal barnet presumptivt få dekket sine behov indirekte gjennom fosterhjemsavtalen. Hvis det er behov for å tilføre fosterhjemmet og eller fosterbarnet ekstraressurser og/eller forsterkningstiltak, skal dette i utgangspunktet reguleres gjennom tillegg til fosterhjemsavtalen. Der det likevel fattes vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, for eksempel etter en søknad fra fosterbarnet eller foreldrene, skal det utarbeides en tiltaksplan.

Ved omsorgsovertakelsen skal barneverntjenesten vedta en foreløpig plan for barnets omsorgssituasjon. Denne skal inneholde forutsetninger for opphevelse av omsorgsvedtak og evaluering av plasseringen, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd første punktum. Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets framtidige omsorgssituasjon med et langsiktig perspektiv, som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd annet punktum.

Barn skal gis mulighet til medvirkning i alle barnevernssaker, og skal som hovedregel involveres i arbeidet med omsorgsplanen. Også foreldrene bør involveres i arbeidet med omsorgsplanen, slik at deres innspill og synspunkter blir tatt hensyn til. Omsorgsplanen skal bidra til å legge et grunnlag for forutsigbarhet, klarere retning og kontinuitet i arbeidet med plasseringen og bidra til å skape dialog og tydelighet mellom de involverte.

I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak, jf. barnevernloven § 4-15 fjerde ledd. Planen kan inneholde en vurdering av barnets aktuelle situasjon, barnets ønsker for fremtiden, barnevernsfaglige vurderinger av hva barnet har behov for, og de planlagte tiltakene etter fylte 18 år.

En omsorgsplan er ikke et vedtak i forvaltningslovens forstand. Den er ikke bindende eller bestemmende utover det som framkommer av fylkesnemndas vedtak. Omsorgsplanen kan ikke påklages eller overprøves. Det hører blant annet under fylkesmannens tilsynsansvar å føre kontroll med at barneverntjenesten utarbeider omsorgsplaner for barnet. Det er opp til fylkesmannen å avgjøre hvordan kontrollen skal foregå. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006)).

Tiltaksplanen retter seg mot hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, jf. barnevernloven § 4-5 og tiltak etter atferdsbestemmelsene etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26, jf. barnevernloven § 4-28. Barne- og likestillingsdepartementet har utarbeidet en veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være. Når plasseringen skjer med bistand fra Barne-, ungdoms- og familieetaten, skal Barne-, ungdoms- og familieetaten etter anmodning fra barneverntjenesten i kommunen bistå barneverntjenesten med å utarbeide tiltaksplanen, jf. barnevernloven § 4-28 tredje ledd.

Tiltaksplanen skal tydeliggjøre hva som er barnets særlige behov og hvordan disse skal imøtekommes. En tiltaksplan har som regel et kortere perspektiv enn en omsorgsplan. Den skal evalueres regelmessig, og en evaluering hvert kvartal bør være et minimum. Hyppigheten må etter en konkret vurdering kunne avvike fra dette ved langvarige forebyggende tiltak hvor det kan være vanskelig å måle raske endringer, eller ved tiltak for de eldste ungdommene. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) pkt. 2.4) Det er viktig at evalueringen av tiltaksplanen dokumenteres skriftlig. Utarbeidelse og endringer av tiltaksplanen skal så langt som mulig skje i samarbeid med barnet, og barnet bør også gis anledning til å medvirke i evalueringen av planen.

Ved behandling av saken i fylkesnemnda og etter vedtak om plassering i institusjon i henhold til barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26, skal barneverntjenesten sørge for at det utarbeides en tiltaksplan i tråd med forutsetningene for vedtaket, jf. barnevernloven § 4-28. Tiltaksplanen skal styrke den faglige kvaliteten i arbeidet, understøtte dialog og myndiggjøring og å sikre god forvaltning og rettssikkerhet. Tiltaksplanen skal endres dersom barnets behov tilsier det, men ved plasseringer etter § 4-24 må det ikke gjøres endringer i strid med nemndsvedtaket eller forutsetningene for vedtaket. Både utarbeidelsen av planen og eventuelle endringer skal så langt som mulig gjøres i samarbeid med barnet. Dersom det er fattet vedtak etter § 4-26, skal det innhentes samtykke til innholdet i planen og eventuelle endringer fra foreldrene og barn med partsstatus.

Tiltaksplanen skal inneholde beskrivelse av barnets situasjon, mål for plassering utenfor hjemmet, varighet på plasseringen, plasseringssted samt samarbeid og kontakt med familie. Videre skal planen beskrive delmål og tiltak inkludert samarbeid med andre instanser og sikre evaluering av tiltakene. Det er utarbeidet egne retningslinjer for tiltaksplaner ved vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26.

Tiltaksplanen er et selvstendig dokument. Det er ikke et krav i loven om at den skal underskrives av foreldrene og barn over 15 år. Planen er ikke et enkeltvedtak og skal heller ikke være en del av vedtaket. Barnevernloven forutsetter imidlertid at tiltaksplanen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan danne premisser for vedtaket. Det bør fremgå av vedtaket at det er utarbeidet en tiltaksplan.

Etter et vedtak om omsorgsovertakelse har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre. Hvis andre, i foreldrenes sted, har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet forut for omsorgsovertakelsen, kan de kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og i hvilket omfang, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd. Barnets slektninger eller andre som barnet har en nær tilknytning til kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet, dersom den ene eller begge foreldrene er døde, eller den ene eller begge foreldrene gis en rett til samvær som er svært begrenset, jf. barnevernloven § 4-19 tredje ledd.

Fylkesnemnda har anledning til stille vilkår for samværet, som for eksempel at det skal være tilsyn under samværene, eller at de skal foregå på et nøytralt sted. Det kan også settes som vilkår at foreldrene ikke er ruspåvirket under samvær.

Samværsbegrensinger har vært et tema i flere saker mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Hvilken betydning disse sakene har for norsk praksis ble behandlet av Høyesterett i tre saker som ble avgjort 27. mars 2020. Høyesterett har presisert kravene til barnevernets saksbehandling, særlig når det gjelder vurderinger og begrunnelser i saker om adopsjon, omsorgsovertakelser og samvær.

Høyesterett fremhever at både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå tilbakeføring – gjenforening – av barn og foreldre. Dette innebærer at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som midlertidige. Dette utgangspunktet skal komme klart frem i avgjørelser om omsorgsovertakelse, ved fastsettelse av samvær og i adopsjonssaker. Høyesterett skriver blant annet at staten "har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette må innebære at myndighetene kontinuerlig følger utviklingen. Samvær og hjelpetiltak er her viktig." Det avgjørende er at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring.

Høyesterett har lagt til grunn at samværenes hyppighet og kvaliteten på samværene har betydning for gjenforeningsmålsettingen ved en omsorgsovertakelse. Samvær skal som utgangspunkt bidra til å fremme målsettingen om gjenforening, i den grad gjenforening er aktuelt. Samværet skal fastsettes slik at båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles.

Omfang og hyppighet av samvær må fastsettes etter konkrete vurderinger i den enkelte saken sett hen til både det beste for barnet og hensynet til målsettingen om gjenforening. Høyesterett tar i uttrykkelig avstand fra en praksis hvor samvær fastsettes ut fra standardiserte kriterier. Omfang og hyppighet må være bestemt ut fra omstendighetene i hvert tilfelle, og samværsomfanget og frekvensen kan endre seg over tid.

Høyesterett peker på disse forbedringspunktene ved beslutninger om samvær (Sitatene er hentet fra HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S):

• Alle beslutninger om samvær, når det gjelder både omfang, hyppighet og på hvilken måte samværene skal skje, må bygge på konkrete vurderinger i hver sak og det overordnede må være å finne ordninger som er til barnets beste.
• Fastsettelse av samvær må forholde seg til at omsorgsovertakelser – også de langvarige – er midlertidige, og målet om gjenforening skal ivaretas best mulig.
• Det kan ikke fastsettes samvær som utsetter barnet for «urimelig belastning». Barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen og foreldrenes manglende samværsevner kan derfor tilsi at samværet begrenses, men dette må bygge på konkrete forhold i saken. Hva som er en «urimelig belastning» må vurderes konkret. Vurderingen må være tilstrekkelig bred og balansert og reflekteres i begrunnelsene og dokumentasjonen.
• Barnevernstjenesten har «så langt det er mulig en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet», og dersom samværene ikke fungerer, «må man prøve ut justeringer eller alternativer».
• «Permanent tilsyn under samvær må være begrunnet konkret … i den enkelte sak». Høyesterett og EMD stiller altså krav til at en beslutning om at samvær skal skje under tilsyn må utredes grundig i forkant, og beslutningen må være begrunnet i konkrete faktiske omstendigheter. Det bør vurderes særskilt om tilsyn er nødvendig og om det kan skje på måter som er mindre omfattende enn permanent tilstedeværelse under samværet. Dersom det vurderes tilsyn under samvær, må en ta i betraktning at formålet med tilsyn er å tilrettelegge for bedre og kanskje flere samvær.
• Selv ved langvarige omsorgsovertakelser, der konkrete vurderinger har gitt grunnlag for å oppgi gjenforeningsmålsettingen, skal samvær være utgangspunktet. Samvær mellom foreldre og barn har en egenverdi som det må «tas betydelig hensyn til ved fastsettelsen». Høyesterett peker her på betydningen av å bevare relasjonen mellom barn og foreldre, selv om forholdene ikke ligger til rette for at barnet flytter tilbake til foreldrene. Både foreldrene og barna har i utgangspunktet krav på et familieliv med hverandre, og det vil i utgangspunktet også være til det beste for barnet å bevare relasjonen med sine foreldre – selv i slike situasjoner.
• Barneverntjenesten «må – uavhengig av den antatte lengden på omsorgsovertakelsen – med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning det eventuelt kan få for samværsspørsmålet». Høyesterett understreker plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er beslutte. Dette gjelder også for samværstiltak og samværsordninger.
• Samværsomfanget som er fastsatt av fylkesnemnda eller domstolen er hva foreldrene har rett til som et minimum. Høyesterett understreker at barneverntjenesten kan utvide samværet dersom det er forsvarlig.
• Det «bør … utvises forsiktighet med å trekke konklusjoner om foreldrenes omsorgsevne og samværskompetanse ut fra begrenset eller utilfredsstillende samvær alene». Høyesterett oppfordrer dermed til å se på alle sider av saken og ikke i for stor grad gå inn for tiltak som er basert på erfaringer og observasjoner fra samvær – eller med den begrunnelsen at det har vært begrenset med samvær. Dette henger sammen med at samvær kan være krevende for både foreldrene og barna. Foreldrenes egenskaper bør ikke vurderes bare ut fra hvordan de oppfører seg under samvær. Erfaringer når det gjelder samvær kan selvsagt være en del av beslutningsgrunnlaget, men en bør være forsiktig med å la dette være det eneste eller viktigste grunnlaget hvis andre opplysninger kan komplettere bildet.
• Barn kan få reaksjoner i forbindelse med samvær. Det kan være ulike grunner til reaksjonene. Høyesterett uttaler i den forbindelse at myndighetene «bør etter omstendighetene være forsiktige med å bygge på opplysninger kun fra fosterforeldrene». Det betyr ikke at slik opplysninger ikke kan vektlegges, men barnevernstjenesten bør tilstrebe så langt som mulig å få bekreftet opplysninger også fra andre hold. 

Det må legges stor vekt på hva barnet selv mener i vurderingen av om samværet skal utvides. Hvis hensynet til barnet ikke taler imot det, skal det legges til rette for samvær med søsken, jf. barnevernloven § 4-16. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenesten skal dokumentere sine vurderinger dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha samvær med søsken. Dersom barnet ønsker å se søsken oftere enn ved ordinære samvær med foreldrene, eller ønske en annen type samvær, bør det legges en plan for dette, i tillegg til den planen som skal legges for samvær med foreldrene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt faglige anbefalinger som blant annet skal bidra til at kontakten mellom søsken opprettholdes.

Dersom barneverntjenesten mener at det er nødvendig å redusere det samværet som er fastsatt av fylkesnemnda, må det fremmes sak om dette. Endring i samværsomfang kan være aktuelt dersom barneverntjenesten vurderer at det er nødvendig å stanse, begrense eller sette inn tilsyn under samværet. Også i denne vurderingen må det legges betydelig vekt på hva barnet mener. Barneverntjenesten må avvente fylkesnemndas vedtak før rammene for samværet kan endres. Dersom barneverntjenesten finner det nødvendig av hensyn til barnet å begrense eller stoppe foreldrenes samvær før det er behandlet av fylkesnemnda, må det gjøres under henvisning av nødrettsbetraktninger, jf. straffeloven § 17. Barneverntjenesten må da umiddelbart fremme en sak for fylkesnemnda, slik at fylkesnemnda raskt kan ta stilling til om det er riktig å begrense eller stoppe samvær mellom barn og foreldre.

Fylkesnemnda kan bestemme at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet bor, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd annet punktum. Dersom fylkesnemnda eller domstolene ikke har vedtatt begrensninger i foreldrenes adgang til telefon eller annen form for digital kontakt med barnet, har foreldrene i utgangspunktet ubegrenset rett til slik kontakt. Fosterforeldrene må imidlertid kunne sette visse begrensninger ut fra praktiske og økonomiske hensyn, på linje med andre foreldre. Fosterforeldrene kan imidlertid ikke vesentlig begrense eller avskjære slik kontakt. Vesentlig begrensning eller avskjæring av kontakt må vedtas av fylkesnemnda.

Barneverntjenesten skal utarbeide en samværsavtale som angir hyppighet, tid og sted og eventuelt andre kriterier for samværet. Barneverntjenesten skal sørge for at barnet og fosterforeldrene deltar i planleggingen, og tilby foreldrene hjelp og veiledning med hensyn til gjennomføringen av samværene. Barneverntjenesten må legge til rette for at samværene kan gjennomføres, noe som i enkelte tilfeller kan innebære at den må dekke utgifter som er nødvendige for at foreldrene kan gjennomføre samværet. Dette må bero på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, ut fra hva som anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Hvis foreldrene har liten eller ingen egen inntekt, kan det være rimelig at selv små utgifter dekkes av barnevernet. (Barne- og likestillingsdepartementet, brev av 28.09.1995).

Kommunen der fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen) har ansvar for å føre tilsyn med at hvert enkelt barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og at forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp, jf. barnevernloven § 4-22 fjerde ledd og forskrift om fosterhjem § 8 annet ledd og § 9. Det skal også føres tilsyn med at barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas, jf. fosterhjemsforskriften § 8 annet ledd. Kommunen er gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og for at det gis nødvendig opplæring og veiledning, jf. barnevernloven § 4-22 sjette ledd. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet opplæringsmateriell som kommunene kan benytte i opplæringen av tilsynspersoner. Direktoratet har også utarbeidet en veileder for tilsyn med barn i fosterhjem. Veilederen kan bestilles kostnadsfritt for kommunale barneverntjenester.

Tilsynsansvaret er lagt til kommunen som sådan, som må delegere ansvaret til barneverntjenesten eller andre instanser i kommunen. Kommunen skal føre tilsyn med barnet til det fyller 18 år. Tilsynspersonen skal ha en uavhengig funksjon til barneverntjenesten og fosterhjemmet.

Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året, jf. forskrift om fosterhjem § 9 første ledd. For barn over 15 år som har vært plassert i mer enn to år, kan fosterhjemskommunen vedta at tilsynet reduseres til minimum to ganger i året, dersom forholdene i fosterhjemmet anses som gode. Både barnet og barneverntjenesten i omsorgskommunen skal samtykke før et slikt vedtak fattes.

Det er barnets omsorgskommune som skal dekke utgiftene til tilsynet i den enkelte sak. Tilsynet utføres i henhold til den modellen som er valgt for tilsynet i fosterhjemskommunen. Det vil være fosterhjemskommunen som inngår oppdrags- eller arbeidsavtaler med tilsynspersonene og avklarer lønn og/eller godtgjørelse, og har ansvaret for å utbetale dette til tilsynspersonene. Fosterhjemskommunen sender refusjonskrav til omsorgskommunen. De økonomiske rammene og størrelsen på refusjonskravet må klarlegges på forhånd.

Fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan i henhold til fosterhjemsforskriften § 8 tredje ledd inngå avtale om at omsorgskommunen skal ha ansvaret for at det blir ført tilsyn. Dette kan være aktuelt hvis fosterhjems­kommunen og barneverntjenesten i omsorgskommunen ikke kommer til enighet om de økonomiske rammene for fosterhjemskommunens tilsyn. Stor avstand mellom omsorgskommunen og fosterhjemskommunen kan være en annen grunn til å inngå en slik avtale.

Fylkesmannens tilsynsansvar etter barnevernloven §§ 2-3 og 2-3 b omfatter også kommunens plikt til å føre tilsyn med barn i fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22. Alle kommunens plikter som følger av forskrift om fosterhjem vil også være gjenstand for fylkesmannens tilsyn.

Barneverntjenesten har ansvar for å følge opp barn plassert i institusjon og sentre for foreldre og barn, uavhengig av plasseringsgrunnlaget. Institusjoner og sentre for foreldre og barn kan bare benyttes dersom de er godkjent av Bufetat, og de kan bare godkjennes dersom de drives i samsvar med barnevernloven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte, jf. barnevernloven § 5-8.

Fylkesmannen har et tilsynsansvar med at institusjoner og sentre for foreldre og barn drives i samsvar med barnevernloven og forskrifter, jf. barnevernloven §§ 2-3, jf. 2-3 b og 5-7. Tilsynet skal ha til formål å påse at regelverket blir fulgt og at barna får forsvarlig omsorg og behandling. Tilsynet skal også ivareta at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet sammen med andre forhold av betydning for deres utvikling, trivsel, velferd og rettsikkerhet, jf. forskrift om tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner for omsorg og behandling (tilsynsforskriften) § 2 og forskrift for sentre for foreldre og barn kapittel 5. Tilsynsbesøk skal sikre at barn og unge på institusjon får uttale seg om hvordan de selv opplever å være på institusjonen, jf. tilsynsforskriften § 8. Fylkesmannen skal ta kontakt med det enkelte barn uavhengig av alder.

Barns rettigheter under opphold på institusjon følger av barnevernloven § 5-9, jf. forskrift om rettigheter om bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon (rettighetsforskriften). Barne- og likestillingsdepartementet har gitt retningslinjer med kommentarer til bestemmelsene i forskriften. Fylkesmannen behandler klager fra barn på bruk av tvang. Rettigheter under opphold på senter for foreldre og barn følger av barnevernloven § 5-9 a, jf. forskrift for sentre for foreldre og barn.

Etter barnevernloven § 1-4 annet ledd skal barn gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for har rett til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Departementet har utarbeidet forskrift om medvirkning og tillitsperson som utdyper bestemmelsen innhold. Barneverntjenesten kan også la barnet ha med seg en tillittsperson i andre tilfeller. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd med foreldrene. Formålet med en tillitsperson er å styrke barnets medvirkning, og gi barnet en trygghet slik at han eller hun lettere kan gi uttrykk for sine synspunkter i egen barnevernssak, jf. forskrift om medvirkning og tillittsperson § 8. En tillitsperson skal bidra til en styrking av barnets rett til medvirkning, og først og frem være en støtteperson for barnet. (Prp. 106 L (2012-2013), merknader til § 4-1 annet ledd, s. 208).

Barneverntjenesten skal så tidlig som mulig informere barnet om adgangen til å ha tillitsperson, og hvilken rolle tillittspersonen har. Barnet kan selv velge hvem tillitspersonen skal være. Barneverntjenesten skal tilrettelegge for at tillitspersonen er tilstede i de møtene barnet ønsker å ha tillitspersonen med seg. Barneverntjenesten skal dokumentere om barnet er informert om denne muligheten og om barnet ønsker å ha med seg en tillitsperson, jf. forskrift om medvirkning og tillittperson § 12 annet ledd.

Det er ikke barneverntjenestens oppgave eller ansvar å finne en tillitsperson for barnet, og barneverntjenesten skal heller ikke formelt godkjenne denne personen. (Prp. 106 L (2012-2013), kapittel 18, s.133).  Det stilles likevel noen krav til valg av tillitsperson som barneverntjenesten har ansvar for å følge opp. Tillitspersonen må være over 18 år, kan ikke være foreldre som er fratatt omsorgen eller være personer som vil kunne skade barnets interesser, og som anses som uegnet til rollen, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson §§ 10, jf. 12 første ledd.

Barneverntjenesten skal kontakte personen barnet ønsker som tillitsperson og informere om barnets ønske, og om vilkårene rundt ordningen. Barneverntjenesten skal samarbeide med tillitspersonen og legge til rette for at vedkommende kan utøve rollen sin. Dette innebærer ikke at tillitspersonen ansettes, administreres av barneverntjenesten eller mottar økonomisk kompensasjon, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson § 12 tredje ledd. Tillitspersonen skal ikke ha noen plikter eller rettigheter utover det å være en støtte for barnet. Tillitspersonen skal underskrive taushetserklæring og fremvise politiattest, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson §§ 13 og 14.

Fylkesnemnda kan, etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene, jf. barnevernloven § 4-20. Når foreldrene fratas foreldreansvaret for barnet, blir barnet uten verge, og fylkesnemnda skal ta skritt til å få oppnevnt ny verge for barnet. Oppnevnelsen av verge for barnet skal skje etter reglene i vergemålsloven.

Fylkesnemnda avgjør adopsjonssøknaden fra fosterforeldre i alle saker der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernloven § 4-12, § 4-8 andre ledd eller § 4-8 tredje ledd, jf. adopsjonsloven § 12 andre ledd. Se pkt. 1.1.2.5

Adopsjon som barnevernstiltak skiller seg fra andre tiltak barnevernet kan iverksette, ved at tiltaket ikke er midlertidig og ikke kan endres. Tiltaket innebærer at de rettslige bånd mellom foreldre og barn og øvrig familie brytes og er et alvorlig inngrep i barn og forelders rett til familieliv etter barnekonvensjonen og etter EMK artikkel 8. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har lagt til grunn at inngrep som bryter båndene med barnets familie bare kan iverksettes når det foreligger very exceptional circumstances, som i norsk rettspraksis er omtalt som spesielle og sterke grunner. Slike vedtak må være godt begrunnet, og de må bygge på et bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag. Mulige alternative tiltak må være vurdert, og hensynet til barnets beste må være veid opp mot foreldrenes rett til familieliv. De langsiktige følgene av at barnet kan miste kontakten med foreldrene og slekten må tas i betraktning, noe som er særlig aktuelt dersom barnet har en annen kulturbakgrunn. Det er fylkesnemndene og domstolene som har hovedansvaret for å gjøre disse vurderingene, men barneverntjenestene må fremlegge det nødvendige beslutningsgrunnlaget.

Det er derfor strenge vilkår for å kunne innvilge adopsjon etter barnevernloven, også der foreldrene samtykker til adopsjonen. Fylkesnemnda kan bare fatte vedtak om adopsjon dersom alle disse vilkårene er oppfylt:

Det er derfor strenge vilkår for å kunne innvilge adopsjon etter barnevernloven, også der foreldrene samtykker til adopsjonen.

Etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, kan fylkesnemnda fatte vedtak om adopsjon dersom alle disse vilkårene er oppfylt:

• Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
• Adopsjon vil være til barnets beste.
• Adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.
• Vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.

At vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt betyr blant annet at:

• Bare den som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barn, kan adoptere. Søkeren må dessuten ha oppfostret det barnet adopsjonen gjelder, jf. adopsjonsloven § 5.
• Kun ektefeller og samboere kan adoptere sammen. En søker som er gift, separert eller samboende kan bare adoptere sammen med ektefellen eller samboeren jf. adopsjonsloven § 6. Enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn, jf. adopsjonsloven § 7.
• Bare personer som har fylt 25 år, kan adoptere. En søker som har fylt 20 år, kan likevel adoptere hvis søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre, jf. adopsjonsloven § 8.
• Det er krav til barnets deltakelse og samtykke til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 9. Barn som har fylt 12 år må samtykke til å bli adoptert.

Også der foreldrene samtykker til adopsjon av barnet, må de nevnte vilkårene være oppfylt, jf. barnevernloven § 4-20 femte ledd.

Det bør ikke fremmes sak som adopsjon i saker der barnet oppholder seg midlertid i landet og forholdet til utlendingslovgivningen ikke er avklart eller der det er klart at barnet og foreldrene ikke har varig opphold i landet. Barnevernloven stenger ikke for at det kan treffes vedtak om adopsjon når et barn har sterk tilknytning til et annet land, for eksempel ved statsborgerskap. Barnets tilknytning til et annet land vil imidlertid være et sentralt moment i vurderingen av om adopsjon er nødvendig og til barnets beste, sett hen til blant annet barnets språk, kultur og religion. Det følger av adopsjonsloven § 45 at det skal legges vekt på om det vil medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen vil ha gyldighet i landet som barnet har sterk tilknytning til. Dette skal inngå som et moment i vurderingen av om adopsjonen er til barnets beste. Barn med utenlandsk statsborgerskap som adopteres av en norsk statsborger blir statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet.

Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven § 4-21. Plikten etter § 4-16 til løpende å følge opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse, innebærer blant annet at barneverntjenesten må vurdere om omsorgen for barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Et sentralt spørsmål i en slik vurdering er om situasjonen har endret seg siden omsorgsovertakelsen, slik at foreldrene har blitt i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Omsorgsevnen må vurderes opp mot barnets omsorgsbehov. Dersom barnet er særlig sårbart, vil det kreves tilsvarende mer med hensyn til foreldrenes omsorgsevner. Det må både ses hen til om foreldrene kan ivareta de ytre rammene for en forsvarlig omsorgssituasjon, som bolig, klær, hygiene og nødvendig oppfølging av skole og fritid, og om foreldrene kan ivareta barnets behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det må dernest vurderes om foreldrenes bedrede livssituasjon er tilstrekkelig stabilisert. Videre må det tas i betraktning om det er mulig å imøtekomme svakheter ved foreldrenes omsorgskompetanse ved hjelpetiltak.

Vilkåret om at det må være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, innebærer at det må mer til enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Bestemmelsen ble endret i 2009, og i forarbeidene til lovendringen fremgår det at det må kreves «høy grad av sannsynlighet» for at barnet vil få forsvarlig omsorg ved en tilbakeføring. (Ot.prp. 69 (2008-2009), s 82).

Dersom det er overveidende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, må det vurderes hvilke konsekvenser en tilbakeføring vil få for barnet. Hvis barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, skal vedtaket likevel ikke oppheves. I denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der det bor, barnets alder og hvor lenge det har bodd i fosterhjemmet. Selv om vurderingen først og fremst skal knyttes til barnets situasjon og tilknytningen til fosterforeldrene, kan også forhold ved foreldrene ha betydning. Hvor mye og hvor god kontakt det har vært mellom barnet og foreldrene må tas med i betraktningen, og også foreldrenes omsorgsevner kan tillegges vekt. Dess bedre deres omsorgsevne er, dess bedre vil de være i stand til å håndtere eventuelle problemer barnet kan få ved en tilbakeføring.

Barneverntjenesten kan ikke selv oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse, men må forelegge spørsmålet for fylkesnemnda også i de tilfellene det er enighet mellom partene om at omsorgen skal tilbakeføres. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg.

I henhold til barnevernloven § 4-21 annet ledd kan partene bare kreve at en sak om tilbakeføring skal behandles av fylkesnemnda dersom det har gått mer enn 12 måneder siden forrige avgjørelse av fylkesnemnda eller domstolene. Dette betyr imidlertid ikke at fylkesnemnda ikke kan ta en sak til behandling før det har gått 12 måneder, noe som kan være aktuelt dersom det foreligger nye opplysninger som tilsier at saken bør tas til behandling. Dette innebærer at barneverntjenesten ikke kan avvise en begjæring om å fremme sak om tilbakeføring ved å vise til at det er mindre enn ett år siden saken sist ble avgjort.

En viktig begrensning i retten til å kreve opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse følger av § 4-21 annet ledd siste punktum. Dersom et krav om tilbakeføring har vært avvist av fylkesnemnda eller retten fordi barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, kan ny behandling bare kreves dersom det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon. Slike vesentlige endringer i barnets situasjon kan både være knyttet til barnets forhold til fosterforeldrene, og til foreldrene. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006)). Det er fylkesnemnda som må ta stilling til om det har funnet sted slike vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier at saken skal tas til ny behandling.