Barnevernloven gjelder til en viss utstrekning for barn med vanlig bosted i Norge som oppholder seg i utlandet. Vanlig bosted må vurderes konkret i hver enkelt sak, og det er ikke avgjørende hvor barnet er folkeregistrert eller hvilket statsborgerskap barnet har. Utgangspunktet for vurderingen er hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser. Omstendigheter som barnets tilknytning til landet, tilhørighet og lengden på oppholdet må vurderes. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 kan bistå barnevernstjenesten med veiledning knyttet til dette.
For barn som er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, men som har vanlig bosted i Norge, skal barnevernstjenesten gjennomgå bekymringsmeldinger. Videre kan det i slike tilfeller opprettes undersøkelsessak hvis vilkårene for det etter barnevernloven § 4-3 er oppfylt.