Alle som jobber på en skole og enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) har både en oppmerksomhetsplikt og en opplysningsplikt til barnevernstjenesten.
Ansatte på skolen og i barnehagen har daglig kontakt med barna, og har derfor en oppmerksomhetsplikt på forhold som barnevernstjenesten bør få vite om, herunder om det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i foreldrenes hjemland eller et annet land.
Oppmerksomhetsplikten følger av lov 17. juli 1998 om grunnskolen og den videregående opplæringa (opplæringslova) § 15-3 første ledd og barnehageloven § 22 første ledd.
Opplysningsplikten inntrer i de mest alvorlige tilfellene og innebærer et unntak fra den lovbestemte taushetsplikten. Opplysningsplikten er pålagt den enkelte ansatte. Hver enkelt ansatt har fremdeles plikt til å si ifra, selv om det er satt i gang tiltak for å hjelpe barnet. Når vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, skal opplysningene gis videre til barnevernstjenesten umiddelbart.
Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten av eget tiltak følger av barnevernloven § 6-4 første ledd, barnehageloven § 22 annet ledd og opplæringslova § 15-3 annet ledd.
Videre har alle som utfører tjeneste eller arbeid etter opplæringslova eller etter barnehageloven, plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten etter pålegg, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd, opplæringslova § 15-3 tredje ledd og barnehageloven § 22 tredje ledd.