Bekymringsmelding
Sara har kommet til samtaler hos rådgiver på skolen i noen måneder. På våren forteller hun mer om forholdene hjemme. Hun opplever en økende grad av kontroll fra sine foreldre og sin eldste bror.
Til å begynne med var de stort sett strenge med når hun måtte komme hjem om kvelden. Etter at hun ble sett sammen med en gutt fra klassen har ting endret seg. Nå får hun ikke lenger lov til å være ute etter skolen. Hun har måttet slutte å spille håndball og blir hentet på skolen hver dag av sin storebror.
Sara forteller at hun ikke har opplevd fysisk vold, samtidig som hun er redd for hva som vil skje hvis hun gjør noe som foreldrene ikke liker. Sara forteller også at farfar i foreldrenes hjemland bestemmer mye i familien.
Den siste tiden har besteforeldrene ringt stadig oftere, og de snakker mye om at det er på tide at Sara gifter seg. De vil gjerne at hun gifter seg med en fetter på fars side. Saras storebror er gift med Saras kusine, søsteren til fetteren som familien ønsker at Sara skal gifte seg med (se genogram).
Fars søster og ektemannen hjalp Saras familie økonomisk med flukten til Norge, og ønsker nå å få sine barn til Norge slik at de kan leve et trygt liv her. Saras far sliter mye med traumer etter krigen i hjemlandet og flukten til Norge, og opplever et stort press fra familien i hjemlandet. Sara forteller at far kan ha store sinneutbrudd hvor han roper til Saras mor og Sara. To ganger har han klapset Sara hardt på kinnet når hun har kommet sent hjem.
Etter hvert som rådgiveren får et innblikk i hvordan Sara har det hjemme, forstår han at barnevernet bør involveres. Han diskuterer dette med Sara. Hun er redd for hva foreldrene vil gjøre hvis barnevernet involveres. Hun er også redd for å bli fjernet fra familien sin. Til tross for problemene hjemme vil hun ikke flytte fra foreldrene sine, som hun også opplever som snille og gode. I løpet av samtalen forstår hun likevel at barnevernet kanskje kan hjelpe henne.
Rådgiveren skriver en bekymringsmelding til barnevernet, hvor Saras situasjon hjemme beskrives nøye. Når barneverntjenesten neste dag mottar bekymringsmeldingen, besluttes det raskt at meldingen skal følges opp med en undersøkelse.
Samtalen med Sara
Når barnevernet får bekymringsmeldingen om at Sara utsettes for negativ sosial kontroll og press om å gifte seg, blir det besluttet å foreta en undersøkelse. Saksbehandleren ringer rådgiveren på skolen, som gir utdypende informasjon om samtalene med Sara og hvordan situasjonen etter hvert har utviklet seg til det verre.
Rådgiveren forteller at Sara er redd for represalier, da det vil skuffe dem veldig at hun har gått bak deres rygg og fortalt noen andre om deres problemer. Barnevernet avtaler at de vil snakke med Sara på skolen, før de tar kontakt med familien.
I samtalen med barneverntjenesten forteller Sara at begge foreldrene sliter med dårlig helse og er traumatiserte etter hendelsene i hjemlandet. Hun forteller om kontrollen foreldrene utøver og deres redsel for at familiens ære skal gå tapt.
Foreldrene blir presset av storfamilien i hjemlandet, fordi de har bidratt økonomisk til flukten som førte familien til Norge. Faren sier ofte at det er storfamilien som er det viktigste, og at de først og fremst må holde sammen.
Sara vil ikke skuffe faren eller familien, men hun vil heller ikke gifte seg med fetteren som besteforeldrene foreslår. Hun er ikke klar for å gifte seg og ønsker selv å velge hvem hun skal leve sammen med.
Sara har ikke sagt sin mening til foreldrene om hva hun tenker om ekteskap og om fetteren som familien har utpekt. I løpet av samtalen med barnevernet forstår hun at foreldrene må få vite at hun ikke vil gifte seg nå.
Sara er redd for hvordan foreldrene vil reagere og lurer på om saksbehandler kan være med når hun sier ifra til foreldrene. Barnevernet foreslår at de først prater med foreldrene alene, for deretter å møte foreldrene sammen med Sara.
Barnevernet kartlegger situasjonen sammen med Sara. De forstår det slik at Sara utsettes for psykisk press og streng sosial kontroll som ikke er bra for henne. At far virker ustabil og har klapset Sara tidligere gjør situasjonen mer alvorlig, da det er risiko for at far gjentar disse handlingene.
Barnevernstjenesten vurderer også at det er fare for at familien etter hvert reiser til opprinnelseslandet, men slik det foreløpig ser ut er det ikke laget noen konkrete reiseplaner.
Samtalen med Saras foreldre
Etter barnevernstjenesten har snakket med Sara, kontakter de Saras foreldre. De blir overrasket når barnevernet ringer. De ser ikke behov for at barnevernet skal «blande seg inn» i familiens privatliv.
Når de får vite hva saken gjelder, blir de lei seg for at Sara ikke har pratet med dem om problemene. Foreldrene opplever ikke at de har noen problemer. De stiller seg imidlertid villige til å snakke med barnevernet dagen etter.
I samtale med foreldrene forteller mor at det er helt vanlig i deres hjemland at foreldrene involveres i barnas ekteskap. Å få barna «godt gift» er et ansvar som hviler på hennes skuldre, men selvsagt skal ingen av barna tvinges til å gifte seg mot sin vilje. Far sier seg enig i at ingen skal tvinges til noe, islam tillater ikke ekteskap inngått med tvang.
Barneverntjenesten har flere samtaler med både Saras foreldre, Saras bror og med Sara – både alene og sammen med familien – i undersøkelsesfasen. Etter hvert innrømmer far at han opplever å stå i gjeld til familien i hjemlandet, fordi de hjalp ham å flykte.
Familien har høy anseelse i hjemlandet og det er vanskelig for han å stå imot press fra storfamilien. Men han gjentar at han ikke skal tvinge sin datter til noe hun ikke vil.
Bekymring knyttet til Saras utenlandsreise
En dag forteller Sara til rådgiveren at foreldrene planlegger å ta med barna på sommerferie i hjemlandet. Saras kusine skal gifte seg, og familie bosatt i ulike deler av verden gleder seg til å møtes i bryllupet.
Sara er litt bekymret for om familien har andre planer for henne opprinnelseslandet, men gleder seg og insisterer på at hun vil reise. Foreldrene har allerede kjøpt flybilletter.
Denne informasjonen fører til at barnevernstjenesten kaller inn foreldrene til en samtale.
På grunn av at flybilletter allerede er bestilt og at Sara virker bekymret for å bli etterlatt i utlandet, oppretter barnevernstjenesten dialog med politiet. Samtalen holdes på politistasjonen av barnevernstjenesten og politiet.
Politiet og barnevernstjenesten informerer foreldrene om at det er straffbart å tvinge noen til å gifte seg. Foreldrene sier at de forstår dette, og at de ikke skal tvinge Sara til noe. De snakker om kusinens bryllup, alle gjestene som skal komme og hvor fint det vil bli for Sara å se slekten sin igjen.
Barnevernstjenesten har deretter en samtale med Sara. De forklarer Sara at norske myndigheter har svært begrensede muligheter til å hjelpe henne dersom hun reiser til utlandet og noe skulle skje med henne der. Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde.
Fordi Sara er under 18 år er det også foreldrene som har ansvaret for henne i utlandet, og foreldrene må samtykke dersom barnevernstjenesten skal hjelpe Sara tilbake til Norge. Barnevernstjenesten sier de er bekymret for om det kan skje noe med Sara i hjemlandet, men at de ikke har grunnlag for å fatte noe tvangsvedtak.
Barnevernstjenesten og Sara diskuterer ulike tiltak for at Sara kan slippe å være med på ferien til foreldrenes opprinnelsesland. Sara sier at hun har en deltidsjobb og at hun har blitt tilbudt å jobbe der denne sommeren. De blir enige om å legge frem dette som et forslag for foreldrene i en felles samtale.
Barnevernstjenesten kaller foreldrene og Sara inn til en felles samtale, hvor Sara og barnevernstjenesten legger frem forslaget. Sara foreslår at hun kan få være i Norge og jobbe i sommer for å tjene seg opp penger til utdannelsen hun ønsker å ta i utlandet. Sara kan bo hos tanten sin som også er i Norge.
Etter en del diskusjon blir foreldrene med på dette. At Sara er hjemme for å tjene penger gjør at foreldrene kan gi noen av pengene de de ville brukt på hennes flybillett til fars slektninger. Dette kan bidra til å opprettholde gode relasjoner i familien og familiens ære.
For å være sikre på at foreldrene ikke allikevel tar med Sara til utlandet, ber barnevernet om å få oppbevare Saras pass. Foreldrene og Sara går med på dette frivillig.
På høsten fyller Sara 18 år. Barnevernet drøfter da behovet for ettervern med Sara. Sara sier at foreldrene nå har akseptert at Sara ønsker å ta en høyere utdannelse, og ikke ønsker å gifte seg med fetteren.
Foreldrene har det også bedre etter at de har fått psykologhjelp og veiledning av familievernet. Sara og foreldrene går med på at barneverntjenesten opprettholder kontakten med henne og foreldrene gjennom råd og veiledningstiltak en stund framover.