Forbered barnet på hverdagen etter oppholdet

Å forlate krisesenteret kan oppleves som en stor og skremmende overgang for barnet, og kan forårsake mange bekymringer på forhånd. Gode forberedelser kan ha bidra til å gjøre situasjonen enklere å håndtere.

Hva skal voksne ikke gjøre?

Ikke overse signaler jeg sender ut om at noe er galt.
Ikke slutt å spørre meg selv om jeg ikke forteller noe første, andre eller tredje gang du spør.
Ikke fortell det jeg har fortalt deg videre til de som utøver volden. Det kan gjøre det farlig for meg, og hvis jeg i det hele tatt forteller om det igjen, kommer det til å gå lang tid.
Ikke lov noe du ikke kan holde.
Ikke snakk bare til de voksne. Det er meg det dreier seg om.
Ikke gjør ting uten at jeg vet om det. Da blir det vanskelig for meg å stole på deg.
Ikke gå for fort frem, ikke press, da lukker jeg meg.
Ikke si hvor forferdelig du syns det er, det er ikke du som har opplevd det.
Ikke stakkarsliggjør meg, det gjør meg liten.
Vi trenger støtte og forståelse, ikke medlidenhet.
Ikke fokuser på atferden min, se MEG.

Fra «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» - Erfaringer fra barn og unge utsatt for vold og overgrep, Barneombudet 2018

For å forberede barnet best mulig på hverdagen etter oppholdet, bør arbeidet starte allerede tidlig i oppholdet. Involver forelder, forelders kontaktperson og aktuelle representanter fra andre tjenester som følger opp barnet.

I forberedelsene kan du:

kartlegge hvilken hjelp barnet og familien trenger og ønsker etter oppholdet
kartlegge hva barnet konkret bekymrer seg for
informerere barnet om hvilken oppfølging krisesenteret og andre instanser kan gi etter oppholdet
hjelper barnet med konkrete strategier for vanskelige situasjoner

Beboere på krisesenter skal få tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2), en bestemmelse som også gjelder for barn.

For noen barn er det tilstrekkelig med begrenset hjelp i en overgangsfase. Andre lever i familier med sammensatte utfordringer. De kan ha behov for videre oppfølging også etter oppholdet, både fra krisesenteret og fra andre tjenester. Ved behov for omfattende hjelp over lengre tid, kan oppfølgingen gjøres på grunnlag av en individuell plan.

I god tid før familien forlater krisesentret, er det viktig at du innleder et samarbeid med forelders kontaktperson for å forberede flyttingen best mulig for barnet. Det bør avklares hvilke instanser som skal følge opp barnet og familien etter oppholdet, og hva de ulike instansene skal bidra med. Det er særlig viktig at det blir klart hvem som skal ha ansvaret for å koordinere hjelpen etter oppholdet. Krisesenteret bør ikke ha et koordineringsansvar etter oppholdet, men kan delta i samarbeidet i en overgangsfase.

I samtalene med barnet er det viktig at du kartlegger:

Hva tenker barnet må være på plass før det å forlate krisesenteret kan føles trygt?
Hvilke andre instanser vil barnet ha behov for hjelp fra etter oppholdet?
Ønsker barnet fortsatt oppfølging fra krisesenteret etter oppholdet? I tilfelle, hvilke typer oppfølging? Hvilken oppfølging kan krisesenteret gi?
Hva skal andre instanser bidra med?
Hvem skal koordinere hjelpen etter oppholdet?

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

Et sentralt spørsmål er å få avklart, før barnet forlater krisesenteret, er hvem som skal koordinere oppfølgingen hvis barnet ønsker dette etter oppholdet. Hvis barnet skal ha videre støtte kun fra krisesenteret, er det naturlig at du som barnets kontaktperson har hovedansvaret.

Hvis barnet skal ha hjelp fra flere instanser, bør dette koordineres. Du kan gjerne delta i arbeidet i en overgangsfase, men krisesenteret bør ikke ha et koordineringsansvar når oppholdet er over. Krisesenteret er et midlertidig hjelpetiltak (krisesenterloven § 2). Det er derfor viktig at det avklares hvem av instansene som er involvert som skal ha det koordinerende ansvaret.

For de fleste barna er krisesenteret et trygt sted, og det kan være skremmende for barnet å tenke på at oppholdet nærmer seg slutten. Mange gleder seg likevel til å komme tilbake til et mer normalt liv.

Helt fra starten bør du, som barnets kontaktperson, fortelle at et opphold på krisesenter er midlertidig, men at det er mulig å få hjelp fra krisesenteret også etterpå. Tilbudet om fortsatt kontakt med krisesenteret kan gjøre det tryggere for barnet.

Barn kan ha mange spørsmål og bekymringer knyttet til hverdagen etter oppholdet. Få oversikt over hvilke temaer barnet bekymrer seg for. Det kan for eksempel være:

Hvor skal vi bo? Barnet bør involveres i beslutninger om eventuell ny bolig. Vil det være en et trygt sted å bo for meg?
Vil det være trygt for meg å gå i barnehage/skole, delta i fritidsaktiviteter og å være sammen med venner?
Vil vi klare oss økonomisk? Vil vi ha råd til fritidsaktiviteter/idrett?
Kan jeg fortsatt ha kontakt med dem jeg er blitt kjent med på krisesenteret?
Hvordan blir det for meg å komme på et nytt sted, med ny barnehage/skole og venner?
Hva skjer hvis jeg møter far/mor/andre voldsutøver(e) tilfeldig ute?
Skal jeg ha samvær med far/mor/andre (voldsutøver)? Hva skjer hvis jeg ikke ønsker det?
Hva skal jeg gjøre hvis det skjer ny vold, eller forelder (utsatt) velger å flytte tilbake til voldsutøver(ne)?

Hvis familien trenger ny bolig, er det viktig at barnet blir involvert og hørt. Dette forutsetter tett samarbeid mellom barnets og den voksnes kontaktperson. Spør barnet om ønsker og tanker når det gjelder bosted og bolig videre. Hold barnet godt informert om hva som skjer i dette arbeidet.

I forberedelsene til at oppholdet på krisesenteret nærmer seg slutt, er det flere ting du kan gjøre for å trygge barnet:

Informer barnet mest mulig konkret om hva som skal skje før, under og etter flytting.
Informer barnet om hvilken oppfølging og støtte som er mulig å få fra krisesenteret etter oppholdet
Lag en oversikt for barnet over hvilke instanser som eventuelt vil følge opp barnet og familien etter oppholdet.
Lag en oversikt for barnet over hva som skal skje i den første tiden etter oppholdet, for eksempel oppsatte avtaler med krisesenteret, barnevernet, BUP, helsesøster eller andre.

Oppdater, sammen med barnet, forelder og forelders kontaktperson barnets sikkerhetsplan. Tilpass planen mest mulig hva barnet konkret frykter kan skje. Hvis det fortsatt foreligger alvorlige trusler mot familien, må du vurdere hvorvidt politiet og barneverntjenesten skal involveres i planleggingen.

Dersom kartleggingen avdekker risiko for ny alvorlig vold, kan du anbefale brukeren å involvere politiet. Politiet skal også sikre at utsattes rettigheter ivaretas som fornærmet i straffesaker.

Før du som ansatt kan kontakte politiet, må du ha brukerens samtykke (jf. taushetsplikten, krisesenterloven § 5). Samtykket bør være skriftlig. Du bør informere den voldsutsatte om at politiet kan ta ut offentlig påtale for straffbare forhold de blir kjent med.

En vurdering av om hvorvidt politiet skal involveres, må gjøres i samarbeid mellom deg som ansatt og bruker. Vurder følgende momenter:

Informasjonen du har tyder på at den utsatte befinner seg i stor fare som politiet bør være kjent med og vurdere beskyttende tiltak.
Du er usikker på om du har tilstrekkelig kunnskap til å få et godt bilde av truslene, og ser behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet og påtalemyndigheten.
Det er behov for å flytte vedkommende til et annet krisesenter pga. sikkerhet.
Bruker ønsker å anmelde volden.
Brukeren samtykker til kontakt med politiet.
Brukeren er informert om offentlig påtale.
Du vurderer at forhold du kjenner til utløser avvergeplikten (krever ikke samtykke).

Hvis du vurderer at den voldsutsatte ikke befinner seg i alvorlig risiko, og at du ikke trenger å involvere politiet, er det likevel viktig å huske på at nye trusler kan forekomme slik at sikkerhet må vurderes kontinuerlig. At utøver får vite at politiet er involvert, kan i noen tilfeller utløse risiko for represalier og ny vold. I andre tilfeller kan det føre til at truslene opphører.

Når du og brukeren sammen vurderer at det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet eller domstolen, skal dere kontakte politiet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). I mange tilfeller vil det være behov for at politiet vurderer situasjonen før du vet om slike tiltak er å anbefale.

Politiet har kompetanse i bruk av SARA, et kartleggingsverktøy for vold i parforhold
Politiet har tilgang til informasjon i straffesakssystemet, utlendingsregisteret (DUF) og andre registre, i tillegg til kunnskap om kriminelle miljøer lokalt.
Selv om politiet ikke kan videreformidle taushetsbelagte opplysninger, kan politiet på grunnlag av taushetsbelagte opplysninger anbefale og iverksette sikkerhetstiltak.

Vurderinger av hvorvidt politiet skal involveres eller ikke, kan innebære dilemmaer for deg som ansatt. Det kan hende at du ser nødvendigheten av å vurdere sikkerhetstiltak i regi av politiet eller å anmelde volden, mens den utsatte ikke ønsker det. Brukeren kan oppleve det som både overveldende og utrygt at politiet involveres og kan oppleve å miste kontroll over hva som skal skje fremover. For å motivere den utsatte til å samtykke til kontakt med politiet, kan du informere om hvilken hjelp politiet kan gi og om konkrete sikkerhetstiltak. Du bør formidle informasjon og gi råd på en måte som viser at du har tillit til politiets arbeid

I de tilfellene der dere vurderer at det aktuelle krisesenteret ikke er trygt nok for brukeren, skal dere involvere politiet i forbindelse med flytting til nytt krisesenter (relokalisering, jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4c).

Før du kontakter politiet, må du informere brukeren om politiets mulighet til offentlig påtale. Det betyr at politiet kan etterforske og ta ut påtale på eget initiativ når de får kunnskap om straffbare handlinger (straffeprosessloven § 62 a). Ved forhold med strafferamme på to år eller lavere, skal det legges vekt på den utsattes ønske. Hvis vedkommende ikke ønsker å medvirke, vil det være vanskelig for politiet å gjennomføre etterforskning.

Å snakke om hva barnet selv konkret kan gjøre i tilfelle det oppstår vanskelige situasjoner, kan gjøre barnet tryggere. Dette gjelder for eksempel hvis barnet blir kontaktet eller oppsøkt av voldsutøver eller det er andre utfordringer.

informer barnet om hvor det kan søke hjelp hvis det skjer ny vold: lærer, helsesøster, barnevernet, politi, krisesenteret, etc.
gi barnet telefonnummeret til krisesenteret og gjør det klart at barnet kan ringe til senteret og til deg på egenhånd
gi barnet telefonnummeret til alarmtelefonen for barn og unge,lokal barneverntjeneste og politiet. Kontaktinformasjon til Alarmtelefonen for barn og unge finner du her.
oppmuntre barnet til å ta kontakt med disse instansene ringe ved behov

Sist faglig oppdatert 22. november 2023