Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.
Akutt krise
Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.
Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer i midlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi vedkommende god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.
Hva er vold?
Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med ektefellen min», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.
"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."
Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.
Normalisering av vold
Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.
"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".
Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og at vedkommende preges av nummenhet.
"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."
Bagatellisering av vold
I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.
"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".
Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk eller usannsynlig. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).
Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at vedkommende har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til voldsutøvelsen. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe den som har utsatt meg for vold. Dette kan også være en form for bagatellisering, ved at det er vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.
Ikke motivert til å søke hjelp
Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.
Skam/tabu i samfunnet
Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabubelagt. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.
Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.
Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønsket seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.
Kan utløse sterke følelser
Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.
Ulike måter å vise frykt på
I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.
Redd for å ikke bli trodd
Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.
"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".
Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.
Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)
«Reversering» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.
"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".
Krevende for deg som ansatt
Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.