Historisk har barnevernets arbeid vært preget av en assimilerende holdning hvor integrering og fornorskning har vært et siktemål. Dette står i kontrast til internasjonale avtaler av nasjonalt lovverk som slår fast at barn har rett til å bevare sitt språk, religion og kulturelle egenart. Utfordringene øker med avstanden mellom fosterbarn og fosterforeldre på disse områdene. (Bufdir/M. Skytte 2013)
I stortingsmelding nr 15 (2000-2001) om nasjonale minoriteter i Norge, vises det til at det er en menneskerett å få skape sin egen identitet. Det sies videre at alle med tilknytning til en minoritet selv skal få avgjøre om man vil bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet eller ikke, og man beklager den fornorskingspolitikk som tidligere har blitt ført på området.
Sanne Hofmann sier i sin juridiske utredning at: «barnets kulturelle bakgrunn skal ha stor vekt i barnets beste-vurdering når barnet skal plasseres utenfor familien. Bare når det ikke er til det enkelte barns beste å plassere det innenfor dets egen kultur, kan man se bort fra dette.» (ibid)
I følge M. Skytte (Bufdir 2013) bygger menneskerettighetserklæringen på et essensialistisk kulturbegrep. Det innebærer at man oppfatter kultur som avgrensede, lukkede univers med sett av verdier og tradisjoner som mer eller mindre statiske overføres fra generasjon til generasjon. Denne oppfatningen har, ifølge henne, etter hvert blitt erstattet av en kontekstuell kulturforståelse, hvor man isteden er opptatt av hvordan kultur skapes, forhandles, fortolkes og brukes av mennesker i interaksjon og samhandling i hverdagen. Derigjennom erkjenner man at det kan være store kulturforskjeller også mellom mennesker som har samme opprinnelses land på grunn av alder, kjønn, klasse, religiøs overbevisning. Følgelig kan spesifikke normer og verdier variere selv innenfor samme folkegruppe eller om de har samme landbakgrunn. Dette er elementer som understreker behovet for å finne fosterhjemsløsinger innenfor barns slekt eller nære nettverk i saker hvor barn har minoritets-etnisk bakgrunn og hvor kun felles landtilknytning kan bli et for snevert tilknytningsgrunnlag. I tillegg må man selvfølgelig også vurdere eventuelle fosterforeldres evne til tilknytning til det norske samfunnet slik at de både kan samarbeide med myndighetene om fosterhjemsplasseringen, og sørge for god generell integrering.
Foreldreskapets symbolske verdi er stort i norsk sammenheng og i enda større grad i mange minoritetsetniske miljøer. Det oppfattes derfor som et ekstra stort inngrep og bidrar til marginalisering av foreldrene dersom ett eller flere av barna må flyttes hjemmefra. Graden av skam og stigmatisering rapporteres å være langt mindre dersom barna kan plasseres innen for familien i et fosterhjem rekruttert i slekts- eller nettverksfosterhjem. (Møller og Skytte 2004 i Bufdir/Møller 2013)ibid) Det er derfor grunn til å understreke verdien av alle bestrebelser som kan føre til høy grad av brukermedvirkning.
Selv om det er ønskelig å rekruttere flere fosterhjem fra innvandrermiljøer, er det viktig å ha med seg at en del barn og ungdom ikke selv ønsker å bo i fosterhjem hos noen med samme kulturbakgrunn som dem selv. Dette har kommet til uttrykk i et prosjekt i regi Forandringsfabrikken (Minoritetsråd), som involverte 70 barn og unge mellom 12 og 22 år med minoritetsbakgrunn.