Fosterhjemsplasseringer i barnets slekt eller nære nettverk, og om søskenplasseringer - faglige anbefalinger

Barneverntjenesten har plikt til å alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Fosterforeldre må ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. De må ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode samarbeidsevner, og de må ha økonomi, bolig og sosialt nettverk som gir barn mulighet til livsutfoldelse. 

Slektsfosterhjem skal i utgangspunktet vurderes etter samme kriterier som vanlige fosterhjem, men kravene kan fravikes noe hvis det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert i familien eller nettverket. Når det gjelder enslige mindreårige flyktninger vil familiene ikke alltid kunne oppfylle krav til god økonomi, stor nok bolig, sosialt nettverk osv., men det understrekes at barneverntjenesten må sikre at slektningene er positive til barnets integrasjon i det norske samfunnet og at de vil tillate barnet tilknytning til dette samfunnet.

Ved valg av fosterhjem må det vurderes om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetningene til å ivareta barnets særlige behov, bl.a. sett i lys av barnets egenart, formålet med plasseringen, plasseringens forventede varighet og barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Barneverntjenesten skal ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Fosterforeldre som er rekruttert i slekt og nettverk har vist seg generelt å være dårligere stilt og har fått mindre støtte og oppfølging enn andre fosterforeldre. På tross av dette viser undersøkelser at det er en rekke fordeler både med hensyn til stabilitet og følelsesmessig tilhørighet som synes å oppveie disse forholdene. Slektsplasseringer gir færre utilsiktede avbrudd, færre flyttinger og det viser seg at det går minst like bra med barna på sikt.

• Omsorgen det enkelte barn får i det fosterhjemmet det bor i er avgjørende.
• Kontroll og oppfølging er nødvendig.
• Forbered fosterforeldre og den øvrige familie grundig.
• Gi nødvendige og gode nok rammebetingelser slik at tiltaket blir vellykket for barna.
• Opplæringssystemet PRIDE har et tilrettelagt tilbud til fosterforeldre rekruttert i slekt og nettverk.

Les også veileder for rekruttering og godkjenning av slektsfosterhjem fra Oslo kommune

• Barneverntjenesten har i henhold til fosterhjemsforskriften § 4 plikt til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.
• I henhold til barnevernloven § 4-22 og fosterhjemsforskriften § 3 må fosterforeldre ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem.
• Slektsfosterhjem skal i utgangspunktet vurderes etter samme kriterier som vanlige fosterhjem, men kravene kan fravikes noe hvis det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i familien eller nettverket (Retningslinjer for fosterhjem).
• Når det gjelder enslige mindreårige flyktninger vil familiene ikke alltid kunne oppfylle krav til god økonomi, stor nok bolig, sosialt nettverk osv., men det understrekes at barneverntjenesten må sikre at slektningene er positive til barnets integrasjon i det norske samfunnet og at de vil tillate barnet tilknytning til dette samfunnet.
• Ved valg av fosterhjem må det vurderes om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov. (fosterhjemsforskriften § 4).
• Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn (fosterhjemsforskriften § 4).

Fosterforeldre rekruttert i slekt og nettverk har vist seg generelt å være dårligere stilt enn andre fosterforeldre. De har lavere utdanning, dårligere økonomi og dårligere helse og har fått mindre støtte enn ved vanlige fosterhjemsplasseringer. (Bache-Hansen/NOVA 2010)

På tross av dette viser undersøkelser at det er en rekke fordeler både med hensyn til stabilitet og følelsesmessig tilhørighet som synes å oppveie disse forholdene. Slektsplasseringer gir færre utilsiktede avbrudd, færre flyttinger og det viser seg at det går minst like bra med barna på sikt. (Brown and Sen, 2014) (O'Brien, Valerie , 2012) (Bache-Hansen/NOVA 2010)

Forskeren Amy Holtan finner at man gjennom slektsplasseringer danner ulike nye forståelser av familiebegrepet som kan benevnes som «utvidet familie» eller «flerkjernefamilier». Samfunnsmessig har utviklingen med nedtoning av den tradisjonelle kjernefamilien og etablering av mange ulike familiekonstellasjoner gitt rom for en normalisering av utradisjonelle familietyper, noe som kan være fordelaktig for fosterbarn som flytter til slekt eller nettverk. (Holtan 2015) (Bufdir/Thørnblad 2013)

Både barna og fosterforeldre rekruttert i barnas slekt har hatt spesielle utfordringer sammenlignet med plasseringer i ordinære fosterhjem, som at:

• fosterforeldrene har oftere hatt dårligere helse, utdanning og økonomi
• det er større aldersforskjell mellom fosterforeldre og barnet
• slektsfosterforeldre er oftere i en annen livsfase enn andre fosterforeldre
• de har fått dårligere oppfølging, færre støttetiltak og mindre økonomisk godgjøring
• kontakten med barnets foreldre og annen slekt kan være mer komplisert
• plasseringen kan innebære store rolle- og lojalitetsutfordringer

Disse utfordringene tydeliggjør, både enkeltvis og samlet, behovet for opplæring, veiledning og støttetiltak som er spesielt tilpasset fosterforeldre som er rekruttert i barns slekt.

Flere undersøkelser peker på at opplærings-, veilednings- og støttetilbudet til fosterhjem rekruttert i barnets slekt og nettverk har vært mangelfullt sammenlignet med tilsvarende tilbud til ordinære fosterhjem. Slike plasseringer innebærer en reorientering av tilknytningsløsningene som involverer hele slekten. Dette skaper et behov for reforhandling av relasjonelle forpliktelser familiemedlemmene imellom, hvor barneverntjenesten også må få en plass.

Det er behov for å legge ekstra vekt på opplærings-, veilednings- og støttetiltak for å rette opp eksisterende mangler ved tilbudet for denne gruppen. Fosterforeldrene må få kunnskap om de særlige utfordringene ved slektsplasseringer.

Bufetat har ansvar for rekruttering av fosterhjem, og at fosterforeldrene får nødvendig opplæring og generell veiledning,

Barneverntjenesten skal gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning i forbindelse med plasseringen av det enkelte barn så lenge plasseringen varer.

Når det gjelder frivillige fosterhjemsopphold, skal barneverntjenesten følge nøye med på:

• hvordan det går med barn og foreldre
• vurdere om hjelpen er tjenlig
• om det er nødvendig med nye tiltak
• om det er grunnlag for omsorgsovertagelse. 

Alle fosterforeldre skal få tilbud om PRIDE-opplæring eller annen opplæring tilpasset fosterfamilier rekruttert i slekt og nettverk.

FNs Barnekonvensjon artikkel 3 stiller krav kvaliteten på de tjenestene som ytes fra myndighetenes side.

I henhold til barnevernloven § 2-3 har Bufetat ansvar for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning, mens barneverntjenesten skal gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning i forbindelse med plasseringen av det enkelte barn så lenge plasseringen varer (fosterhjemsforskriften § 7)

Når det gjelder frivillige fosterhjemsopphold, skal barneverntjenesten følge nøye med på hvordan det går med barn og foreldre og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertagelse (barnevernloven § 4-5).

Både nasjonale og internasjonale undersøkelser har vist at både barna og fosterforeldre rekruttert i barnas slekt har spesielle utfordringer sammenlignet med plasseringer i ordinære fosterhjem (Bache-Hansen/Vista 2010, Bufdir/Holtan 2013, Bufdir/Havik 2013, Bufdir/Thørnblad 2013, O'Brien, Valerie 2012)

Disse utfordringene tydeliggjør, både enkeltvis og samlet, behovet for opplæring, veiledning og støttetiltak som er spesielt tilpasset fosterforeldre som er rekruttert i barns slekt.

Ansvaret for oppfølging innebærer å hjelpe og støtte både barnet og fosterforeldrene, og å iverksette de tiltak som er nødvendige for å få fosterhjemsplasseringen til å fungere etter sitt formål.

Når barn er plassert i fosterhjem skal fosterhjemskommunen føre tilsyn med hvert enkelt barn til barnet fyller 18 år. Tilsynet skal sikre at barnet får forsvarlig omsorg og at de forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp. Kommunen skal se til at de som skal utøve tilsynet får nødvendig opplæring og veiledning. 

Se tilsynsveileder "Tilsyn med barn i fosterhjem"

Når barn flytter i fosterhjem har barneverntjenesten i omsorgskommunen et ansvar for å følge opp og føre kontroll med barnets situasjon i fosterhjemmet. Det skal blant annet sees hen til barnets tiltaksplan, eller plan for barnets omsorgssituasjon. Kontrollansvaret innebærer å se til at barnet får den omsorg det trenger og at fosterhjemsplasseringen for øvrig fungerer etter sitt formål.

Stabilitet og varighet har vært positive trekk ved slektsplasseringer. Lojalitet, forpliktelse og emosjonell tilknytning mellom barn og fosterforeldre er noen av grunnene til denne stabiliteten. De samme egenskapene har medvirket til at uhensiktsmessige plasseringer har vart for lenge, gjerne i uheldig kombinasjon med at barneverntjenestens tilsyn, støtte og kontroll med slektsfosterhjem har vært dårligere enn for andre typer fosterhjem.

Tilsyn med barn i fosterhjem er av stor betydning i alle saker, ikke minst ved flyttinger til barnets slekt og nettverk. Staten har et overordnet ansvar for at tjenestene har den kvaliteten som er fastsatt og fører tilsyn med virksomheten gjennom fylkesmannen.

• Legg til rette for at fosterforeldre rekruttert i barnas slekt og nære nettverk får god oppfølging
• Ha gode prosedyrer for utvelgelse. Sosialarbeidere bør legge til rette for at fosterforeldre rekruttert i barns slekt og nære nettverk får god oppfølging. Dette er nødvendig for å sikre god kvalitet og forsvarlige tjenester.
• Etabler et tilsynssystem som peker på særlige sårbarhetsområder, og som setter tjenesten i stand til å avslutte plasseringer som ikke lenger fungerer til barnas beste.
• Bruk nettverksmøter som familieråd. Famillieråd kan bidra til at både de aktuelle fosterforeldrene og resten av familien blir forberedt på oppgaven og får bred nok forståelse for saken til at spenninger og unødig høyt konfliktnivå kan unngås.

Ressurser

• Veileder for tilsyn med barn i fosterhjem (2015). Veilederen gir både bred informasjon om tilsynsoppgavene og beskrivelse av prosedyrer og konkrete sjekklister for gjennomføring av tilsynsbesøk. Veilederen kan bidra til å forbedre kommunenes opplæring av tilsynspersoner og til å forberede tilsynspersoner på oppgaven.
• Opplæringsmateriale som kan benyttes i opplæring av tilsynspersoner
• Veileder for rekruttering og godkjenning av slektsfosterhjem fra Oslo kommune (2016). Prosedyrebeskrivelser og maler for innhold og struktur i samtaler til bruk i rekrutteringssammenheng.

• Av FNs barnekonvensjon artikkel 3 framgår det at staten har ansvar for at tjenestene har den kvalitet som er fastsatt og at det skjer tilsyn med virksomheten.
• Når barn flytter i fosterhjem har barneverntjenesten i omsorgskommunen et ansvar for å følge opp og føre kontroll med barnets situasjon i fosterhjemmet (fosterhjemsforskriften § 7).
• Det skal blant annet sees hen til barnets tiltaksplan, eller plan for barnets omsorgssituasjon (barnevernloven §§ 4-5 og 4-15). 
• Når barn er plassert i fosterhjem skal fosterhjemskommunen føre tilsyn med hvert enkelt barn til barnet fyller 18 år og kontrollere at barnet får forsvarlig omsorg og at de forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp (barnevernloven § 4-22), fosterhjemsforskriften § 8).

Av forskningsoversikten “Barn og unge i fosterhjem - en kunnskapsstatus” framgår det at barn plassert i egen slekt har hyppigere kontakt med sin opprinnelse familie enn andre barn plassert i fosterhjem. Videre pekes det på at slektsplasseringer ofte varer lenger og har færre utilsiktede avbrudd. Samtidig vises det til at det oftere oppstår dilemmaer ved slektsplasseringer fordi barna kan oppleve spenninger knyttet til lojalitet og splittelse mellom ulike deler av familien, ikke minst mellom foreldrene og fosterforeldrene (Bach-Hansen/NOVA 2010).

Disse funnene gjenfinnes også i kunnskaps-oversikter gjort av Havik 2013 og en nyere engelsk oversikt. I begge støttes konklusjoner om at sosialarbeidere bør gi bedre støtte til fosterforeldre rekruttert fra slekt og nettverk, og behovet for økt oppmerksomhet mot plasseringer som ikke fungerer tilfredsstillende, slik at de blir oppdaget raskere og avsluttet, om nødvendig også mot barnas vilje. (Bufdir/Havik 2013, Brown, Lydia & Robin Sen, 2014)

Også barnets foreldre skal om mulig gis anledning til å uttale seg (Fosterhjemsforskriften §4) om valg av fosterhjem.  Denne uttaleretten er ikke minst viktig ved flytting til fosterhjem i slekt og nettverk. Barneverntjenestens skal ta foreldrenes mening med i vurderingen. De skal bli involvert så tidlig at de får en reell mulighet til å påvirke valget og senest når barneverntjenesten har funnet fram til ett eller flere alternativer. Det skal framgå av sakens dokumenter at foreldrene er gitt anledning til å uttale seg.

Det er nødvendig å forstå de komplikasjonene og dilemmaene som kan oppstå som følge av flyttinger til barnets slekt og nettverk. For eksempel må alle parter være klar over endringer i roller og ansvar innfor familien, både for de som direkte eller er indirekte er berørt. Gode avklaringer kan minske konfliktgrunnlag og hindre utstøtning.

For å bedre muligheten for vellykkede flyttinger anbefales det å benytte ulike former for nettverksmøter. Slike møter bidrar til medvirkning, tilslutning til løsninger og mulighet for samtaler om hvordan den nye situasjonen vil påvirke familiens liv. 

• Familieråd er et eksempel på en arbeidsform som anbefales fra ulike hold.
• Genogram/nettverkskart være et nyttig verktøy

• I henhold til FNs barnekonvensjon har barn rett til å si sin mening i alle saker som vedrører dem og deres mening skal tillegges vekt.
• Prinsippet om barns rett til medvirkning er nedfelt i barnevernloven § 6-3
• Retten til medvirkning er nevnt særlig ved valg av fosterhjem, jf. fosterhjemsforskriften § 4 femte ledd.
• Også barnets foreldre skal om mulig gis anledning til å uttale seg om valg av fosterhjem, og deres mening skal tas med i barneverntjenestens vurdering (fosterhjemsforskriften § 4 fjerde ledd). 
• Det skal framgå av sakens dokumenter at foreldrene er gitt anledning til å uttale seg (rundskriv Q 1072B, retningslinjer for fosterhjem).

Det pekes fra flere hold på nødvendigheten av å forstå de komplikasjoner og dilemmaer som følger av plasseringer i barnets slekt og nettverk, og betydningen av finne passende kompenserende tiltak. (Bache-Hansen, Eglund, Havik 2010)

I forbindelse med plassering i barnets slekt må barnet, foreldrene og fosterforeldrene få hjelp og anledning til å reforhandle relasjoner og forpliktelser seg imellom. For eksempel må alle parter være klar over endringer i roller og ansvar innfor familien, både for de som direkte eller er indirekte er berørt, slik at man kan minske konfliktgrunnlag og hindre utstøtning. (Bufdir/A. Holtan 2013)

I arbeidet med å finne fram til aktuelle familier anbefales det å gjøre bruk av ulike former for nettverksmøter for å sikre medvirkning, tilslutning til løsninger og mulighet for samtaler om hvordan den nye situasjonen vil påvirke familiens liv. (Bufdir/Bydel Sagene 2013, Bufdir/region vest 2013, Bufdir/ S. Vik 2013, Havnen og Christiansen 2014).

Barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste. Barn og foreldre har rett til samvær med hverandre etter en omsorgsovertakelse, med mindre annet er bestemt av fylkesnemnda.

Fylkesnemnda skal ta stilling til hvor mye og hva slags samvær det minst skal være. Barneverntjenesten kan utvide samværsomfanget dersom dette er til barnets beste. Barneverntjenesten skal også, dersom hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette for samvær med søsken. Når barn flytter til fosterhjem etter samtykke fra foreldrene, er det i utgangspunktet foreldrene som avgjør hvor mye og hva slags samvær det skal være.

Undersøkelser viser en tendens til at graden av kontakt mellom barn og foreldre avtar over tid ved vanlige fosterhjemsplasseringer, mens kontakten i større grad blir vedlikeholdt ved flytting til fosterhjem i slekt og nettverk.

I undersøkelsen «Fosterhjem for barns behov» pekes det på at fosterbarnas evne til å oppleve fosterforeldrene som en trygg base øker jo mer barnets foreldre støtter opp om plasseringen.

Hvis det utvikler seg vedvarende konflikter mellom foreldre og fosterforeldre, blir barnets utviklingsmuligheter satt i fare. Barn tåler svært dårlig å leve i en konfliktsfære mellom voksne de er avhengige av.

Barneverntjenesten skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med opprinnelsesfamilien, i de tilfellene hvor ikke særlige grunner tilsier noe annet. 

For å oppnå gode samværsløsninger og gode relasjoner er det viktig å avklare roller og forventinger i familien.   

• Ha en god rolleavklaring
• Bidra til aktiv medvirkning fra foreldrenes side.
• Utarbeid fremdriftsplan
• Gjennomfør nettverksmøter, gjerne i form av Familieråd

Nettverksmøter bidrar til forståelse for tiltaket og aksept av løsninger som særlig er påkrevet ved fosterhjemsplasseringer i barnets slekt eller nære nettverk. Selv om enkelte foreldre opplever at familieråd kan øke motsetningene og konfliktnivået i en familie, er hovederfaringen at familierådet utløste forpliktende støtte og hjelp fra familien, at det bedret relasjoner og kommunikasjon mellom familiemedlemmer, og ga økt samhold og styrket familiebånd.

Ressurser

• Maler for samtaler og forslag til framdriftsplaner som sikrer god og tidlig medvirkning og gjensidig oppgaveforståelse.
• Veileder: Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon

• I henhold til artikkel 9 i FNs barnekonvensjon, skal barn ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når det er nødvendig av hensyn til barnet beste.
• Etter barnevernloven § 4-19 har barn og foreldre rett til samvær med hverandre etter en omsorgsovertakelse, med mindre annet er bestemt av fylkesnemnda. Fylkesnemnda skal ta stilling til hvor mye og hva slags samvær det minst skal være, men barneverntjenesten kan utvide samværsomfanget dersom dette er til barnets beste.
• Barneverntjenesten skal også, dersom hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette for samvær med søsken (barnevernloven § 4-16).

Verdien ved å opprettholde kontakt med biologisk familie understrekes fra mange hold, og blant annet i undersøkelsen «Fosterhjem for barns behov» hvor det pekes på at fosterbarnas psykologiske evne til å oppleve fosterforeldrene som en trygg base øker jo mer barnets foreldre støtter opp om plasseringen. Og tilsvarende negativt: «Hvis det utvikler seg vedvarende konflikter mellom foreldre og fosterforeldre blir barnets utviklingsmuligheter satt i fare. Det er veldokumentert at barn svært dårlig tåler å leve i en konfliktsfære mellom voksne de er avhengige av.» (Nova Rapport 16/13)

I en irsk undersøkelse fra 2005 er anbefalingen å bidra til at kontakt med opprinnelsesfamilie blir opprettholdt, i de tilfellene hvor ikke særlige grunner tilsier noe annet. (Childrens Reseach Centre, Dublin, 2005) Videre sies det i samme undersøkelse at det er en tendens til at graden av kontakt mellom barn og foreldre avtar over tid ved vanlige fosterhjemsplasseringer, mens kontakten i større grad blir vedlikeholdt ved slektsplasseringer. (ibid)

Barn i fosterhjem er en særlig risikogruppe når det gjelder:

• somatisk helse
• psykisk helse
• skoleprestasjoner

En svensk journalstudie blant barn plassert i fosterhjem påviste store mangler i helsetilbudet til barna. 15 prosent manglet vaksinering, 20 prosent hadde ikke fått vanlig 4 årskontroll og bare halvparten hadde hatt synsundersøkelse. Undersøkelsen påviste også svikt i oppfølgingen av barnas tannhelse.

Det er høy forekomst av psykiske lidelser blant fosterbarn. En norsk undersøkelse viste at over halvparten av de undersøkte fosterbarna hadde en eller flere psykiske lidelser, ofte med et komplekst symptommønster. 

Utdanning er den enkeltfaktor som har mest å si for levekår og helse senere i livet, og har sentral betydning for utsette barns positive utvikling. Undersøkelser både i Norge og Sverige viser at fosterbarn har markert dårligere resultater i skolesammenheng enn barn som bor hjemme og at de har vesentlig lavere utdanningsnivå enn andre unge voksne.

Alle tjenester som ytes etter loven skal være forsvarlige og barn skal få nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Dersom undersøkelser har avklart at tiltak er nødvendig, må det gjøres en grundig og systematisk kartlegging av alle forhold vedrørende barnet og oppvekstforholdene så tidlig som mulig. Denne kunnskapen skal danne grunnlag for:

• vurdering av behov for individuell plan
• utarbeidelse av tiltaksplan eller omsorgsplan
• beslutningen om hvilken type tiltak som best kan imøtekomme barnets behov

Det anbefales at alle barn som skal flytte hjemmefra i barnevernets regi, før eller så tidlig som mulig, gjennomgår en systematisk kartlegging på de områdene som er omtalt. 

Helseundersøkelser av fosterbarn

I rapportene fra «Nordens Velferdssenter» finnes det forslag til sjekklister, mal for helseundersøkelser og forslag til et eget helsekort for alle fosterbarn.

Forskerne Toril Havik og Vigdis Bunkholt har oversatt en sjekkliste som kan anvendes i tilfeller hvor søsken tenkes plasseres sammen. Orginalen heter “Sibling relationship check list” og har referanse til HMSO “Patterns and Outcomes in Child Placement”.

Screeningverktøy - undersøkelse av utsatte barns psykiske helse

Flere har gjennomgått ulike screeningverktøy til bruk som en første undersøkelse av utsatte barns psykiske helse. Det synes å være en felles oppfatning at «Strenghts & Difficulties Questionnaire» (SDQ) kan være et slikt verktøy fordi det gir en klar indikasjon på om det er grunnlag for videre undersøkelser, og ved at det ikke stiller store krav til opplæring.

Kartlegging av skoleferdigheter for barn i barnevernets tiltak

I skolerapporten fra Bufdir 2014 pekes det fra flere hold på behovet for kartlegging av skoleferdigheter for barn i barnevernets tiltak i tillegg til at det framlegges en rekke anbefalinger for aktører både innen barnevern og skole. Veileder om samarbeid mellom skole og barnevern

Barnevernloven stiller krav om at alle tjenester som ytes etter loven skal være forsvarlige, at barn skal få nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet (Bvl. §§ 4-1, 1-4 og 1-1).

Kunnskapen skal danne grunnlag for vurdering av behov for individuell plan, for utarbeidelse av tiltaksplan eller omsorgsplan, og for beslutningen om hvilken type tiltak som best kan imøtekomme barnets behov. (Bvl. §§ 3-2a, 4-5, 4-15)

I en bredt sammensatt rapport fra «Nordens Velferdssenter» fra 2015 beskrives barn i fosterhjem som en særlig risikogruppe både når det gjelder somatisk og psykisk helse og skoleprestasjoner. (NV 2015)

I en delrapport vises det blant annet til en undersøkelse hvor 99 av 120 undersøkte barn kvalifiserte til henvisning til spesialisthelsetjenesten, og halvparten av barna fikk påvist alvorlig karies som krevde tannbehandling.(S. Kling 2010)

Stine Lehmann har gjort norske studier som viser høy forekomst av psykiske lidelser blant fosterbarn, hvor over halvparten av de undersøkte fosterbarna hadde en eller flere psykiske lidelser, ofte med et komplekst symptommønster. (Lehmann et al. 2013)

Utdanning er ifølge den svenske forskeren Bo Vinnerljung den enkeltfaktor som har mest å si for levekår og helse senere i livet, og utdanning er den mest beskyttende faktoren for utsatte barns langsiktige positive utvikling. (Bufdir /Vinnerljung 2013).

Undersøkelser både i Norge og Sverige viser at fosterbarn har markert dårligere resultater i skolesammenheng enn barn som bor hjemme og at de har vesentlig lavere utdanningsnivå enn andre unge voksne. (Bufdir/ L. B Kristoffersen 2013).

I rapporten «Fosterhjem for barns behov» pekes det på behovet for en bredt anlagt undersøkelse før plassering. Dette sammenfaller med data fra funnene i de ovennevnte rapportene, hvor det også anbefales at alle barn som allerede er plassert, eller planlegges flyttet hjemmefra i barnevernets regi, så tidlig som mulig gjennomgår en systematisk kartlegging på de områdene som er omtalt. (NV 2015, Bufdir 2015)

Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Når barnet skal flytte fra familien, skal man ta hensyn til barnets kulturelle bakgrunn i vurderingen av hva som er barnets beste. Man kan se bort fra dette bare når det ikke er til det enkelte barns beste å flytte til fosterforeldre innenfor barnets egen kultur.

I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 heter det at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter skal de som tilhører slik minoritet ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion eller bruke sitt eget språk.» FNs barnekonvensjon, artikkel 30 gir samme rettighet til barn. I konvensjonens artikkel 20.3 heter det at: «Når løsninger overveies skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse og kulturelle og språklige bakgrunn».

Barneverntjenesten skal i forbindelse med valg av fosterhjem til det enkelte barn vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetningene til å ivareta barnets særlige behov, bl.a. sett i lys av:

• barnets egenart
• formålet med plasseringen
• plasseringens forventede varighet
• barnets behov for samvær og annen kontakt med familie

Det kan være store kulturforskjeller også mellom mennesker som har samme opprinnelsesland. Dette kan handle om alder, kjønn, klasse, religiøs overbevisning. Spesifikke normer og verdier kan variere selv innenfor samme folkegruppe eller om de har samme landbakgrunn. Dette understreker behovet for å finne fosterhjemsløsninger innenfor barns slekt eller nære nettverk i saker hvor barn har minoritets-etnisk bakgrunn. Kun felles landtilknytning kan bli et for snevert tilknytningsgrunnlag.

Barneverntjenesten bør sikre seg at slekningene er positive til intergrasjon i det norske samfunnet og at de vil tillate barnet tilknytning til dette samfunnet.

Foreldreskapets symbolske verdi er stort i norsk sammenheng og i enda større grad i mange minoritetsetniske miljøer. Det oppfattes derfor som et ekstra stort inngrep og bidrar til marginalisering av foreldrene dersom ett eller flere av barna må flyttes hjemmefra. Graden av skam og stigmatisering rapporteres å være langt mindre dersom barna kan flytte til et fosterhjem i slekt eller nettverk. Brukermedvirkning er av særlig stor betydning for å finne plasseringsmuligheter innenfor barnets slekt og familiens nære nettverk.

Kommunen skal gjennom tilsynet med fosterhjemmet, vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte, herunder samiske barns rett til å ivareta språk og kultur (fosterhjemsforskriften § 8).

I stortingsmelding nr 15 (2000-2001) om nasjonale minoriteter i Norge, vises det til at det er en menneskerett å få skape sin egen identitet.  Alle med tilknytning til en minoritet skal selv få avgjøre om man vil bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet eller ikke.

Selv om det er ønskelig å rekruttere flere fosterhjem fra innvandrermiljøer, er det viktig å ha med seg at en del barn og ungdom ikke ønsker å bo i fosterhjem hos noen med samme kulturbakgrunn som dem selv. Dette har kommet til uttrykk i et prosjekt i regi av Forandringsfabrikken (Minoritetsråd), som involverte 70 barn og unge mellom 12 og 22 år med minoritetsbakgrunn:

De fleste av oss har klare meninger om vi ønsker å bo i fosterfamilie fra samme kultur eller ikke. Noen av oss ville det svært gjerne da vi var barn, det føltes trygt. De fleste av oss unge som har deltatt i prosjektet, ønsker ikke dette. Vi ønsker å bo i en norsk  familie, fordi det er i Norge vi nå bor og skal bo fremover. Vi ber dere om at foreldrene våre ikke får styre dette for oss ungdommer og at vi i hvert fall etter 10 år må få bestemme selv.

Tilrettelegg for brukermedvirkning

Som i andre sammenhenger hvor brukermedvirkning er en sentral faktor vil ulike former for nettverksmøter, for eksempel etter Familierådsmodellen, kunne være hensiktsmessig.

Ressurser

• Veileder for rekruttering og godkjenning av slektsfosterhjem fra Oslo kommune

Veilederne vil kunne bidra til felles forståelse av oppgaver og ansvar og virke konfliktforebyggende internt i familier, men også mellom familien og kommunen eller andre offentlige organer.

Kurs i PRIDE-programmet (Bufetat)

Kurs i PRIDE- programmet som omhandler de spesielle forhold som er knyttet til fosterhjemsplassering av barn fra minoritets-etniske grupper i egen slekt og nettverk.

• I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 heter det at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter skal de som tilhører slik minoritet ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion eller bruke sitt eget språk.»
• FNs barnekonvensjon, artikkel 30 gir samme rettighet til barn.I konvensjonens artikkel 20.3 heter det at: «Når løsninger overveies skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse og kulturelle og språklige bakgrunn».
• I henhold til fosterhjemsforskriften § 4 skal barneverntjenesten, i forbindelse med valg av fosterhjem til det enkelte barn at vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov.
• Kommunen skal, gjennom tilsynet med fosterhjemmet, vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas på en hensiktsmessig måte, herunder samiske barns rett til å ivareta språk og kultur (fosterhjemsforskriften § 8).

Historisk har barnevernets arbeid vært preget av en assimilerende holdning hvor integrering og fornorskning har vært et siktemål. Dette står i kontrast til internasjonale avtaler av nasjonalt lovverk som slår fast at barn har rett til å bevare sitt språk, religion og kulturelle egenart. Utfordringene øker med avstanden mellom fosterbarn og fosterforeldre på disse områdene. (Bufdir/M. Skytte 2013)

I stortingsmelding nr 15 (2000-2001) om nasjonale minoriteter i Norge, vises det til at det er en menneskerett å få skape sin egen identitet. Det sies videre at alle med tilknytning til en minoritet selv skal få avgjøre om man vil bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet eller ikke, og man beklager den fornorskingspolitikk som tidligere har blitt ført på området.

Sanne Hofmann sier i sin juridiske utredning at: «barnets kulturelle bakgrunn skal ha stor vekt i barnets beste-vurdering når barnet skal plasseres utenfor familien. Bare når det ikke er til det enkelte barns beste å plassere det innenfor dets egen kultur, kan man se bort fra dette.» (ibid)

I følge M. Skytte (Bufdir 2013) bygger menneskerettighetserklæringen på et essensialistisk kulturbegrep. Det innebærer at man oppfatter kultur som avgrensede, lukkede univers med sett av verdier og tradisjoner som mer eller mindre statiske overføres fra generasjon til generasjon. Denne oppfatningen har, ifølge henne, etter hvert blitt erstattet av en kontekstuell kulturforståelse, hvor man isteden er opptatt av hvordan kultur skapes, forhandles, fortolkes og brukes av mennesker i interaksjon og samhandling i hverdagen. Derigjennom erkjenner man at det kan være store kulturforskjeller også mellom mennesker som har samme opprinnelses land på grunn av alder, kjønn, klasse, religiøs overbevisning. Følgelig kan spesifikke normer og verdier variere selv innenfor samme folkegruppe eller om de har samme landbakgrunn. Dette er elementer som understreker behovet for å finne fosterhjemsløsinger innenfor barns slekt eller nære nettverk i saker hvor barn har minoritets-etnisk bakgrunn og hvor kun felles landtilknytning kan bli et for snevert tilknytningsgrunnlag. I tillegg må man selvfølgelig også vurdere eventuelle fosterforeldres evne til tilknytning til det norske samfunnet slik at de både kan samarbeide med myndighetene om fosterhjemsplasseringen, og sørge for god generell integrering.

Foreldreskapets symbolske verdi er stort i norsk sammenheng og i enda større grad i mange minoritetsetniske miljøer. Det oppfattes derfor som et ekstra stort inngrep og bidrar til marginalisering av foreldrene dersom ett eller flere av barna må flyttes hjemmefra. Graden av skam og stigmatisering rapporteres å være langt mindre dersom barna kan plasseres innen for familien i et fosterhjem rekruttert i slekts- eller nettverksfosterhjem. (Møller og Skytte 2004 i Bufdir/Møller 2013)ibid) Det er derfor grunn til å understreke verdien av alle bestrebelser som kan føre til høy grad av brukermedvirkning.

Selv om det er ønskelig å rekruttere flere fosterhjem fra innvandrermiljøer, er det viktig å ha med seg at en del barn og ungdom ikke selv ønsker å bo i fosterhjem hos noen med samme kulturbakgrunn som dem selv. Dette har kommet til uttrykk i et prosjekt i regi Forandringsfabrikken (Minoritetsråd), som involverte 70 barn og unge mellom 12 og 22 år med minoritetsbakgrunn.