Barn i fosterhjem har et særlig behov for at fosterforeldrene tenker over hvordan de best møter barnet, og gir omsorg som tar utgangspunkt i hvem barnet er.

Opplæringen skal sikre at fosterforeldrene har kunnskap om hvor viktig det er at barnet opplever at:

• fosterhjemmet er en trygg base
• barnet hører til i fosterhjemmet
• fosterforeldrene deltar aktivt i barnets hverdag
• fosterforeldrene viser at de forstår og anerkjenner barnet for den hun eller han er

Barn i fosterhjem er avhengig av at voksne i barnets nettverk samarbeider til barnets beste.

Opplæringen skal sikre at fosterforeldrene har kunnskap om hvor viktig det er at alle voksne i barnets nettverk har felles mål og felles forståelse av barnets behov. 

Noen barn som bor i fosterhjem opplever å bli misforstått og mistrodd; og å bli tillagt intensjoner de ikke har. Alle barn har imidlertid et ønske i seg om å passe inn og å være som alle andre.

Det er viktig at fosterforeldre har et ønske om – og evner å reflektere over barnets reaksjon og handling i situasjoner som oppstår, og forstå barnet i beste mening. Fosterforeldrene må også kunne være til hjelp for eventuelle andre barn i familien, slik at de får hjelp til å forstå og håndtere utfordringer med nytt søsken.

Barn modnes og vokser gjennom anerkjennelse og mestringsfølelse, og de viser glede når de får være med å delta og bestemme ut fra sine forutsetninger.

Opplæring skal bidra til at fosterhjemmet får kunnskap om viktigheten av å tilrettelegge for mestring.

Alle barn har varierte strategier for å håndtere vanskelig følelser og situasjoner. Noen barn i fosterhjem opplever at fosterforeldrene feiltolker dets reaksjoner. For eksempel kan et barn som har det vanskelig, men som ikke har lært å søke trøst, kunne reagere med avvisning eller sinne.

Opplæringen skal gi fosterhjemmet kunnskap om viktigheten av å møte barnet på dets følelsesmessige behov, fremfor på den umiddelbare atferden.