Om den faglige anbefalingen

Vi vet at du har en utfordrende oppgave og at du stadig må forholde seg til nye problemstillinger, spørsmål og utfordringer. Alle kurs og alle veiledninger lever sitt eget liv. Innhold og forløp påvirkes og får sitt særegne forløp i møtet mellom deg og stadig nye fosterhjem.

Denne faglige anbefalingen vil ikke gi deg svar på hvordan den perfekte opplæringen ser ut. Det må du som fagperson vurdere i møtet med fosterhjemmets forventinger, spørsmål, ønsker og krav. Anbefalingen vil ikke heller gi deg svar på valg av modell eller metode, da du som fagperson må tilpasse dette etter fosterfamilien og de faglige retningslinjer som foreligger.

Den faglige anbefalingen gir deg en oversikt over temaer og prinsipper som kjennetegner god fosterhjemsopplæring. God fosterhjemsopplæring er avhengig av flere forhold. Den må være oppdatert, nyttig og relevant, og formidlingen av innholdet må være effektiv og kunne tilpasses fosterhjemmets behov. Ikke minst må opplæringen komme fosterbarnet til gode.

For å bli gode omsorgsgivere, er det viktig at fosterforeldre får god opplæring og veiledning. De må få grunnleggende kunnskap og forståelse av hva som forventes av dem før et barn flytter inn, og de må følges opp med videre opplæring og veiledning. Opplæringens innhold er delt opp i ni overordnede faglige standarder, som beskriver overordnede kompetansekrav som skal inngå i opplæringsforløpet. Standardene angir relevant kompetanse innen temaer som omsorg, utvikling og kommunikasjon, og gir kunnskap, ferdigheter og forståelse både for barnet og for fosterforeldrenes egen omsorgsrolle.

Du kan lese standardene sammenhengende som en helhetlig beskrivelse av kompetansekrav, eller undersøkes enkeltvis. Hvordan du gjør dette, styres av hva du som fagperson ønsker eller hva fosterforeldrene har behov for av opplæring og veiledning her og nå. Slik blir veiledningen aktuell og gir fosterforeldrene rett hjelp til rett tid.

Standardene beskriver den kompetansen det er ønskelig at fosterhjemmet skal ha. For å se om fosterforeldrene har tatt til seg og brukt kunnskapen, er det knyttet spørsmål eller kompetanseindikatorer til de ulike prinsippene.

Spørsmålene vil gjøre det mulig for deg å kvalitetssikre opplæringen du tilbyr. Mange av temaene vil det være aktuelt å komme tilbake til flere ganger. Det er derfor nødvendig å se på opplæring som en kontinuerlig prosess, hvor temaer tas opp på nytt etter hvert som fosterhjemmets behov for stadig dypere og spesialisert kunnskap økes.

Den faglige anbefalingen reflekterer et kunnskapssyn som bygger på brukerkunnskap fra fosterbarn og erfarne fosterforeldre, erfaringskunnskap fra fagfolk i fosterhjemsfeltet, samt oppdatert kunnskap fra teori og forskning som forteller oss hva barn trenger av sine voksne omsorgspersoner.

Det er viktig å lytte til hva barn som har bodd i fosterhjem forteller om hva de ønsker av fosterfamilien. Opplæringsforløpet må ta sikte på å dyktiggjøre fosterhjem til å møte barn og unges behov

Erfaringskonsulenter i Landsforeningen for barnevernsbarn ber om fosterforeldre som:

«Tar seg tid til å se, til å lytte, til å forstå. Tar seg tid, til å ta seg tid!»

«Lar oss føle oss ønsket, elsket og tatt vare på».

«Gir aldri opp. Har tillit til at god omsorg kan forandre mye.».

«Setter seg inn i egne og barnets rettigheter, og krever støtte og veiledning tidlig nok»

«Gir oss mulighet for å høre til også i ferier og høytider»

«Følger opp og oppmuntrer til mestring av skole og fritidsaktiviteter»

«Gir oss anledning til å være en del av familien også etter fylte 18 år»

Barnevernproffene i Forandringsfabrikken ber om fosterforeldre som:

«er glad i barn og kan vise oss kjærlighet»

«tør og orker å spørre bak sinnet, frustrasjonen og fortvilelsen vår».

«vil samarbeide med oss, helt fra vi er små»

«som vil forstå hvor viktig kontakt med søsken og familie er for de fleste av oss»

Noen fosterhjem med lang og allsidig erfaring knyttet til Norsk fosterhjemsforening har gitt noen uttalelser knyttet til opplæringsbehov:

«Et fosterhjemsoppdrag vil involvere hele familien. Egne barn må involveres og være enige i avgjørelsen om å bli fosterhjem»

«Vi må få virkelighetsnær opplæring i forkant, - noe som gjør at vi forstår hva som forventes av oss og som ikke idylliserer det vi vil møte»

«Vi må få opplæring nok til å forstå at de strategier vi har anvendt på egne barn ikke alltid kan anvendes på fosterbarnet»

«Vi må forberedes på at vi i perioder vil kjenne oss utilstrekkelige, og vi må få vite at vi kan etterspørre videre opplæring og hjelp»

«Kunnskap er ferskvare, vi trenger gjenoppfrisking og oppfølging for å ta kunnskapen i bruk»

«Vi blir sårbare når fosterhjemsoppdraget går ut over egne barn»

«Våre egne barn må få mulighet til oppfølging»

«Ja til informative snutter på internett»

«Vi trenger fellesskap med andre fosterfamilier, vi har mye å lære av hverandre»

Anbefalingen er utarbeidet på bakgrunn av brede litteratursøk i forskningsdatabaser. Funn fra ulike internasjonal opplæringsprogram og forskning og er lagt til grunn for kunnskapsgrunnlaget og standardene. Funn herfra er kontrollert opp i mot brukererfaringer.

Kunnskapsgrunnlaget er kort beskrevet i en egen artikkel og i de ni standardene som er presentert i veilederen. Alle standardene griper mer eller mindre inn i hverandre, men bygger på en grunnleggende forståelse av at fosterforeldre må sikres å inneha kunnskap om barns utvikling og om konsekvensene av omsorgssvikt og krenkelser. Videre må fosterfamilien inneha kompetanse til å imøtekomme disse barnas behov på en utviklingsfremmende måte.

Mange forhold og faktorer påvirker hva som vil oppleves som det best tenkelige opplæringsforløp for det enkelte fosterhjemmet. Kontekstuelle forhold, relasjonelle faktorer, individuelle forskjeller, ulike opplevelser av behov og relevans, variasjoner i forventninger og forforståelse for å nevne noen. Det innebærer at opplæringsinnhold gjerne kan beskrives, men i praksis ikke gjennomføres identisk. Enhver opplæringsgruppe vil ha sin egen dynamikk, enhver opplæring vil få sitt eget forløp og praksis skapes i møtet mellom opplærer og gruppen av fosterhjem.

Opplæring lar seg derfor ikke løse alene gjennom metodevalg og krav om metodetroskap. God opplæring forutsetter fleksibilitet og tilpasning. Veilederen beskriver eller forutsetter derfor ingen konkret metode, men viser til sentrale temaer som må berøres i en god opplæring av fosterhjem

Opplæringen har som målsetting å sikre fosterhjemmet nødvendig og relevant kompetanse. Veilederen tar utgangspunkt i at oppdatert og relevant faglig kunnskap utgjør en sentral del av den kompetansen vi som samfunn tillater oss å forvente av et moderne fosterhjem. Å ta på seg oppgaven som fosterhjem er imidlertid i minst like stor grad også et verdibasert valg. Utøvelse av god hverdagsomsorg i fosterhjemmet vil i tillegg forutsette at fosterhjemmet mestrer nødvendige foreldreferdigheter. Opplæring av fosterhjem må derfor tilføre fosterhjemmet nødvendig kunnskap, men må i tillegg berøre avgjørende verdier og holdninger samt gi fosterhjemmet muligheter for å innøve nye omsorgsstøttende, praktiske ferdigheter.

Veilederen tar høyde for dette ved å sikre at standardene for opplæring fokuserer både kunnskapstilfang, verdidiskusjoner og ferdighetstrening.

Opplæring av fosterhjem berører hele familien. Hovedfokus i opplæring retter seg imidlertid primært mot familien voksne omsorgspersoner. Det stiller spesielle og særegne krav til en opplæring som retter seg spesifikt mot voksne. Ikke minst når opplæringen berører så sensitive og intime forhold som hjemmet verdier og holdninger, familiemedlemmenes individuelle ferdigheter og når opplæringen tar sikte på å tilføre hjemmet nye forståelser.

Voksne lærer best når deres aktuelle, opplevde behov får lov å stå i sentrum av opplæringen og når de behandles som en likeverdig part, hvor egne erfaringer gis rom i samtale og diskusjon. Effektiv opplæring av voksne kjennetegnes i tillegg ved at man med fordel gjør bruk av mange ulike undervisningsformer eller – sjangrer.

Veilederen legger opp til en fleksibel tilnærming til de ulike deler av fagstoffet, som gjør det mulig for undervisere i noen grad å følge fosterhjemmenes ønsker og behov. Videre legger veilederens standarder og læringsmål opp til at forelesing som undervisningsform i betydelig grad varieres med samtaler, refleksjoner, øvelser og dialog.

I land det er naturlig å sammenligne oss med finner vi betydelig enighet om hva som forstås som naturlige og nødvendige områder i en generell opplæring av fosterhjem.

Enigheten omfatter tre hovedområder: fosterhjemmet må vite om den innsatsen de forventes å gjøre for barnet som har flyttet eller flytter inn til dem, fosterhjemmet må vite om og være forberedt på å møte og mestre de utfordringer det kan medføre å ta på seg oppgaven som fosterhjem. Og endelig må fosterhjemmet få støtte til å finne sin plass – og tillit – i det offentlige systemet som etableres rundt barnet.

Det er gjennomgående enighet om at

vi forventer av fosterhjem at de evner å støtte barnets utvikling, tilby barnet trygge sosiale relasjoner, hjelpe barnet med å opprettholde kontakten med sin opprinnelige familie og kultur. Og vi forventer fosterhjemmet er opptatt av å sikre barnets generelle trivsel, medbestemmelse og helse.
Vi ønsker at fosterhjemmet skal mestre overgangen fra familie til fosterfamilie så skånsomt og varsomt som mulig. Vi vet at overgangen for svært mange kan medføre utfordringer i form av endret intern familiedynamikk, forskyvinger i egne barn/voksenrelasjoner, endret behov for trygghet og stabilitet og i form av utfordringer av verdier og tradisjoner.
Vi håper at fosterhjemmet vil møte instanser og institusjoner som hver på sitt område skal spille sentrale roller i fosterbarnets liv med tillit og samarbeid. Og vi håper at de vil finne frem i jungelen av lover, regler og gjensidige forventninger.

Veilederen støtter seg på og bygger videre på disse forventninger, og legger opp til en nasjonal standard på opplæring av fosterhjem som har fokus på alle disse områdene. Og som presenterer disse som relevante for alle fosterhjem.

God opplæring er imidlertid sjelden kun generell. Opplæring må gjøre det mulig for fosterhjemmet å «kjenne igjen» det barnet som bor hos dem eller som senere skal flytte inn. Opplevd tap, krenkelse og omsorgssvikt påvirker barn og barns utvikling og mestring på ulike måter. Opplæringen må derfor sikre fosterhjemmet en kompetanse som gjør det mulig å forstå akkurat «deres barn» i lys av hva barnet har opplevd.

Barnets tidligere omsorgserfaringer kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Noen fosterhjem vil møte det i form av utfordrende væremåter fra barnets side, andre fosterhjem vil se uhensiktsmessige omsorgserfaringer synliggjøres gjennom somatisk eller psykisk sykelighet. Andre vil møte barns vansker med å finne ro og trygghet i en ny tilknytningsrelasjon, mens atter andre vil møte barns som kan ha vansker med kognisjon, konsentrasjon og oppmerksomhet. Noen fosterhjem vil finne bedre mening og forståelse i fosterbarnet gjennom beskrivelser av stress ,traumer og nevrobiologi, mens andre bedre vil kjenne igjen barn som opplever det krevende å finne mening, sammenheng og identitet i livet sitt.

Opplæring av fosterhjem må derfor sikre et hvert fosterhjem et minimum av kompetanse innen disse ulike måter barn mestrer livet sitt på. Både for å bidra til at møtet mellom fosterhjemmet og barnet blir så empatisk og forståelsesfullt som mulig, - på barnets premisser. Men også for å hjelpe fosterhjemmet til å bli tydelige bestillere av konkrete behov for spesialisert oppfølging og veiledning.

Veilederen legger opp til at alle fosterhjem i en generell grunnopplæring -sikres en bred ramme av forståelsesmuligheter for hvordan omsorgssvikt kan komme til uttrykk hos barnet. Fosterhjemmet må videre få spesifikk oppfølging og hjelp til å møte barnets spesielle uttrykksform i de ulike faser av fosterhjemsforløpet.

Sentrale referanser ligger som et eget vedlegg.