Når vi snakker om fattigdom i Norge, er det ut fra en relativ forståelse av begrepet. Absolutt fattigdom viser til det å mangle helt essensielle ting i livet – å leve på et eksistensminimum. I et land som Norge, hvor den generelle levestandarden er høy, forstås fattigdom som et relativt fenomen. Relativ fattigdom handler ikke nødvendigvis om materielle mangler og fysisk overlevelse, men også om ulikheter i samfunnet.

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet» (Townsend 1979: 31).

Med et slikt utgangspunkt kan vi snakke om fattigdom blant barn både som et uttrykk for manglende muligheter og som et uttrykk for ressursknapphet. Noen barn og unge har ikke de samme mulighetene og mangler ressurser sammenlignet med andre fordi, ulike faktorer kan hindre dem i å utnytte muligheter som påvirker fremtiden deres. Det kan føre til utenforskap og marginalisering.

Fattigdom beskrives ofte som et gjenstridig problem («wicked problem»). Et gjenstridig problem kjennetegnes ved utfordringer som er komplekse og fragmenterte. Utfordringene har ikke kun én årsaksforklaring, og ansvar for løsninger og tiltak fordeler seg over flere fagområder, sektorer og forvaltningsnivåer.

Med andre ord kan foreldres utdanningsbakgrunn, helse, forhold til rus, tilknytning til arbeidslivet, økonomiske situasjon og dårlige boforhold, sammen og hver for seg, påvirke barns helse, skoleresultater og muligheter til deltakelse på ulike samfunns- og fritidsarenaer.

Eksempel på kompleksiteten i fattigdomsarbeidet
Risiko
Kilder