Fastlegen har det medisinskfaglige koordineringsansvaret for pasienter på sin liste. Det vanlige er at leger henviser til spesialisthelsetjenesten, men også andre kan i noen situasjoner henvise.

Når det gjelder henvisninger til barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP) kan barnevernsleder i kommunal barnevernstjeneste henvise til BUP. Når barnevernleder henviser til BUP, anbefales det at henvisningen samordnes med andre aktuelle instanser, som fastlegen, slik at de nødvendige og relevante opplysninger fremgår.

Les mer i rundskrivet  Samarbeid mellom barneverntjenester  og psykiske helsetjenester til  barnets beste kapittel 6.

Et av de grunnleggende prinsippene i barnevernloven er prinsippet om barnets beste​.​

Barnekonvensjonens artikkel 3 understreker at barnets beste skal være grunnleggende ved alle handlinger som berører barn. FNs barnekomité har presisert at «barnets beste» både er et overordnet prinsipp, en prosedyreregel og en selvstendig rett for barnet.

Ved valg av tiltak for barn med funksjonsnedsettelser skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet ​. Dette gjelder både helse- og omsorgstjenesten og for barnevernet.

Ved valg av tiltak og utforming av tilbud til barn med nedsatt funksjonsevne, skal det tas utgangspunkt i det enkelte barnets individuelle behov og ønsker. Dette betyr at tjenestene må foreta grundige faglige vurderinger av hva som er barnets beste i den konkrete saken. Tjenestene må sørge for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon slik at det er mulig for barnet å gi uttrykk for egne ønsker. Barnets synspunkter og ønsker skal tillegges vekt og har betydning for vurderingen av hva som vil være til barnets beste.

Les mer om barnets- beste vurderingen i saksbehandlingsrundskrivet for barneverntjenesten.

Begge tjenestene må dokumentere en faglig begrunnelse for valg av tiltak. Tjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som ligger til grunn for vedtaket. Av barnevernstjenestens vedtak skal det også fremgå hva som er barnets synspunkt, og hvilket vekt barnets meninger tillagt, og hvordan barnets beste er vurdert (lov om barneverntjenester).

• Alle tiltak og tjenester etter barnevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven ​ skal være forsvarlige.
• Hva som kan regnes som forsvarlig vurderes ut fra hva som er god praksis og bestemmes ut fra fagkunnskap, retningslinjer og etiske normer i samfunnet.

I det at helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes skal være forsvarlige ligger at standarden på tjenestene skal ligge på et visst nivå. Forsvarlighetskravet gjelder alle helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes, på alle nivåer, privat og offentlig.

Det følger av forsvarlighetskravet at tjenestene i helse- og omsorgssektoren må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Både i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og i spesialisthelsetjenesteloven § 2.2 fremgår det som et ledd i kravet til forsvarlige tjenester at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud.

For å yte forsvarlige tjenester må det enkelte barnets helhetlige situasjon vurderes. Ved behov må det innhentes informasjon fra andre tjenesteytere med samtykke for å sikre et forsvarlig tilbud. God kjennskap til barnets omsorgssituasjon og sykehistorie er grunnleggende for å kunne yte god omsorg og behandling. For å kunne gi det enkelte barnet forsvarlig omsorg og behandling, må de involverte tjenestene kjenne barnet, barnets historie, barnets behov for hjelp, familien og barnets nettverk. Det er viktig at de som skal tilby barnet tjenester har tilstrekkelig kunnskap om:

• Barnets omsorgshistorie og relasjonelle historie
• Barnets fungering på ulike områder
• Familiens behov for avlastning og støtte
• Tjenestenes tidligere og pågående arbeid med barnet og familien
• Tidligere erfaringer knyttet til igangsatte tiltak
• Barnets synspunkter på egen situasjon og behov for hjelp
• Informasjon fra andre tjenesteytere
• Barnets og familiens etniske, kulturelle og religiøse tilknytning

For institusjoner som ligger under helse- og omsorgstjenesteloven, for eksempel barnebolig og avlastningsbolig, skal institusjonsplassering være forsvarlig ​. Institusjonen har det daglige ansvaret for barnets omsorg og skal sørge for at barnet får et faglig forsvarlig tilbud ut fra barnets behov. Kommunen barnet er bosatt i har ansvar for at institusjonstilbudet er forsvarlig.

Alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlig​. ​ Det gjelder også når barnet er plassert på institusjon med hjemmel i barnevernloven.

Bufetat har ansvar for etablering og drift av barneverninstitusjoner, og skal legge til rette ​for at barn og unge som bor på institusjonen får best mulig forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonen har ansvar for å dekke barns grunnleggende behov den tiden de bor der. Den skal gi barn vern, beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling.

Den skal gi stabil og god voksenkontakt, følge opp skole, opplæringstilbud og fritidsaktiviteter, gi opplevelse av mestring og bli sett og hørt og lære barna respekt og toleranse. Videre skal de være aktive pådrivere for å sikre at barnet får de tjenestene de har krav på etter annet lovverk. Barnets beste skal ligge til grunn for utøvelsen av omsorgen. Målet er å gi omsorg og hjelp som kan bidra til utvikling og varige, positive endringer i barnets liv.

Barneverntjenesten har et selvstendig ansvar for oppfølgingen av barnet ved plassering på barneverninstitusjon​​. Det er en forutsetning at barneverntjenesten har god kjennskap til barnets situasjon og behov og vurderer om barnet får den omsorg og oppfølging som det trenger.

Når et barn er plassert på institusjon eller fosterhjem i en annen kommune enn bostedskommunen, kan det oppstå spørsmål om ansvarsfordeling mellom kommunene. Utgangspunktet er at det er den kommunen der barnet oppholder seg, som har ansvaret for å yte tjenester og tiltak som er omfattet av loven. Det er barnets oppholdskommune, ikke forelderens oppholdskommune, som har dette ansvaret. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bostad i en annen kommune.

• Se Helsedirektoratets saksbehandlerveileder for nærmere utdyping.
• Se NOU 1985:18.

Behovet for samordning av tilbud fra barnevernstjenestene og helse- og omsorgstjenestene er særlig viktig for barn med nedsatt funksjonsevne som har behov for tjenester fra begge sektorene. Et tverrfaglig tilbud kan derfor være en forutsetning for at barnet skal få riktig og god hjelp.

Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvar som påligger helse- og omsorgstjenestene, men har plikt til å samarbeide med helse- og omsorgstjeneste når dette kan bidra til å løse oppgaver pålagt etter barnevernloven. Barnevernstjenesten skal være en pådriver ovenfor helse- og omsorgstjenesten, slik at barnet og familien får de tjenestene som er nødvendig for at barnet skal få et riktig, helhetlig og koordinert tilbud.

Det kan være utfordrende å få til et helhetlig og koordinert tilbud når flere instanser har ansvar og myndighet på tilgrensede og dels overlappende områder, eksempelvis:

• Bufetat
• Barnevernstjenesten
• Spesialisthelsetjenesten
• Helse- og omsorgstjenesten, herunder fastlegen
• NAV
• Skole og barnehage
• Fritidsarenaer

God samordning innebærer at tjenestetilbudet er oversiktlig og koordinert for barnet og familien det gjelder. Samordning av tjenestetilbudet kan være særlig krevende i situasjoner der det er uklart hvilken instans som har hovedansvaret. Med flere tilgrensende ansvarsområder, må aktørene som har et felles ansvar kontakte hverandre og avklare hvem som gjør hva. Manglende koordinering kan føre til at barnet og familien ikke får nødvendig oppfølging.

Et eksempel på dette kan være opprettelse og ansvar for individuell plan. Retten til individuell plan ligger både i regelverket til helse- og omsorgstjenestene og barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at tjenestene tidlig avklarer hvor arbeidet forankres, herunder oppstart av planprosess med innhenting av samtykke, oppnevning av koordinator osv. Kontaktpunktet for slik avklaring på helseområdet bør være koordinerende enhet, som har et lovpålagt overordnet ansvar for individuell plan og koordinator etter denne lovgivningen. Det vil være naturlig at videre avklaring av ansvar og oppgaver i oppfølgingen av barnet fremgår av planen.

Både helse- og omsorgstjenestene og barnevernstjenesten har selvstendige plikter etter sine regelverk. Ansvar på samme områder medfører behov for operasjonalisering og tydeliggjøring av hva som er den enkeltes konkrete ansvar. Den konkrete aktørens ansvar bør nedfelles i skriftlige rutiner, slik at øvrige aktører er kjent med dette.

• Les mer i Veileder om oppfølging av personer med store og sammensatte behov.

• Les mer om barn med behov for tjenester fra flere instanser og annet lovverk i saksbehandlingsrundskrivet punkt 2.9.

Eksempel 1

Barnevernstjenesten overtar omsorgen for en gutt med nedsatt funksjonsevne. Gutten har behov for omfattende helse- og omsorgstjenester. Omsorgsovertakelsen innebærer at gutten må flytte til en ny kommune. Det er viktig å sikre at gutten får et godt, koordinert og tilpasset helsetilbud på det nye hjemstedet. Barnevernstjenesten har ansvar for guttens omsorg, og skal medvirke til at guttens interesser ivaretas også av andre offentlige organer. Barnevernstjenesten må derfor ta kontakt med helse- og omsorgstjenesten i den nye kommunen i god tid før gutten flytter, slik at gutten kan få den helsehjelpen han har krav på.

Eksempel 2

En familie har tre barn, og et av barna har diagnosen autisme. Familien møter daglig utfordringer knyttet til utagering ovenfor foreldre og søsken, og materielle gjenstander. Foreldrene er slitne og opplever at hjelpen de mottar i hjemmet ikke er tilstrekkelig for å kunne ta seg av alle barna på en god måte. Skolen har meldt bekymring til barnevernet for den yngre søsteren til barnet med autisme.

Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvar som påligger helse- og omsorgstjenestene, men har plikt til å samarbeide med helse- og omsorgstjeneste når dette kan bidra til å løse oppgaver pålagt etter barnevernloven. Barnevernet skal være en pådriver ovenfor helse- og omsorgstjenesten, slik at barnet og familien får de tjenestene det som er nødvendig for at barnet skal få et riktig, helhetlig og koordinert tilbud.

En omsorgsovertakelse etter barnevernloven forutsetter det alltid at vilkårene i den aktuelle bestemmelsen i barnevernloven er oppfylt. En funksjonsnedsettelse i seg selv er ikke tilstrekkelig grunn til omsorgsovertakelse. Et slikt vedtak kan bare treffes hvis foreldrene utøver alvorlig omsorgssvikt​. ​

Hvis barnas foreldre har alminnelig god omsorgsevne, men likevel ikke klarer å ivareta barnets omsorgsbehov på grunn av utfordringer knyttet til barnets funksjonsnedsettelse, er ikke omsorgsovertakelse etter barnevernloven det rette tiltaket. I slike tilfeller har familien behov for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven for eksempel avlastning.