Bruken av tvangsadopsjon er svært begrenset, og de siste to årene har det vært en sterk nedgang. Et vedtak om tvangsadopsjon er svært inngripende og kan bare treffes når det er stor sannsynlighet for at barnet uansett vil vokse opp i fosterhjemmet. 

Hovedpunkter

Sterk nedgang i antall barn med vedtak om tvangsadopsjon de par siste årene

Barna har bodd lenge i fosterhjem før adopsjon

Under 1 % av alle barn under omsorg blir tvangsadoptert

Barn med vedtak om tvangsadopsjon i løpet av året

Fra 2011 til 2014 var det en kraftig økning i antall barn med vedtak om adopsjon i fylkesnemnda. Antallet har deretter ligget på mellom 60 og 70 i året, men er i 2019 og 2020 vesentlig redusert.

Adopsjon er et av de minst brukte barnevernstiltakene

Av barna som det er vedtatt omsorgsovertakelse for er det i snitt de siste årene kun 0,6 % som får fremmet en adopsjonssak i løpet av året. Det betyr at adopsjon er et av de minst brukte barnevernstiltakene.

Kunnskapsoppsummeringer viser at det går bedre med adoptivbarn enn med barn som er varig plassert i fosterhjem Dette blir antatt å henge sammen med at adoptivbarn føler seg trygge i sin tilhørighet til sine familier, der de ikke står i fare for å bli flyttet.

I NoU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, anbefaler utvalget at adopsjon alltid skal vurderes i tilfeller der barn er tidlig og varig plassert i fosterhjem. Disse signalene kan være noe av årsaken til økningen i antall barn som ble adoptert frem til 2014.

Nedgangen de siste årene kan ses i lys av oppmerksomheten rundt de norske barnevernssakene som er tatt inn for vurdering av den europeiske menneskerettighetsdomstol. Dette kan ha medført at barnevernstjenestene avventer signaler fra menneskerettighetsdomstolen, og at terskelen for å fremme adopsjonssaker for fylkesnemnda er blitt høyere.

Flertallet har bodd lenge i fosterhjem før adopsjon  

Saker om tvangsadopsjon er sjelden aktuelle før barnet har bodd en viss tid i fosterhjemmet, og fosterforeldrene over tid har vist at de kan gi barnet god omsorg. Det er dermed som forventet at flertallet av barna er i aldersgruppen 3-5 år eller 6-12 år når de blir adoptert.

Dette bekreftes også i Helland og Skivene sin gjennomgang der de ser at barnets gjennomsnittsalder når adopsjonssaken behandles i fylkesnemnda er 5 år. 82 % av barna i disse sakene ble plassert utenfor hjemmet før de fylte 1 år, og mer enn to tredjedeler av barna har vært hos fosterforeldrene siden de var baby.

Én av foreldrene samtykker i nær 1 av 4 saker

Helland og Skivene sin gjennomgang av samtlige adopsjonssaker fra 2011 til 2016 viser at samtykke til adopsjon gis av en av de biologiske foreldre i nærmere en fjerdedel av sakene. Foreldrenes begrunnelse for å samtykke til adopsjon er barnets beste. De uttrykker et klart ønske om at barnet deres skal få en god oppvekst og et bra liv, og de anerkjenner at barnet har det godt hos fosterforeldrene.

Medholdsprosenten til barnevernstjenesten er høy i saker om tvangsadopsjon. Dette kan forklares med at sakene om tvangsadopsjon er spesielle, og at barnevernstjenesten og fosterforeldre er rimelig trygge på at de får gjennomslag for en adopsjon før de fremmer saken

Lite bruk av adopsjon som barnevernstiltak i Norge sammenlignet med andre land

Det er store internasjonale variasjoner i bruken av adopsjon som barnevernstiltak I Norge og i andre nordiske land brukes adopsjon som barnevernstiltak i svært liten grad. I Norge ligger snittet på 0,5 barn per 10 000 i løpet av året.

Det er likevel vanskelig å få til relevante sammenligninger av bruken av adopsjon som barnevernstiltak på tvers av land, på grunn av variasjoner i det juridiske grunnlaget. I Norge og Danmark er det grunnlag for å gjennomføre en adopsjon mot foreldrenes vilje, men i Sverige og Finland så er det kun helt unntaksvis at en adopsjon gjennomføres mot foreldrenes vilje.

I de landene som i størst grad bruker adopsjon som barnevernstiltak er tallene som følger

  • Russland: 45 per 10 000
  • Polen: 3,9 per 10 000
  • Romania: 3,3 per 10 000
  • Estland: 3,3 per 10 000

Lovgrunnlaget for tvangsadopsjon

Det er normalt barnets foreldre som har foreldreansvaret for barnet. Det å ha foreldreansvaret innebærer både å gi barnet omsorg i det daglige, samt rett og plikt til å bestemme over barnet.

Ved en adopsjon brytes alle rettslige bånd mellom barn og foreldre, og foreldreansvaret overføres til adoptivforeldrene. Dersom omsorgen for et barn er overtatt av kommunen (les om omsorgsovertakelse), kan barnevernstjenesten fremme sak for fylkesnemnda om at foreldreansvaret skal tas fra foreldrene og at barnet skal adopteres bort mot foreldrenes vilje. Dette er hjemlet i barnevernloven § 4-20, annet ledd

Et vedtak om tvangsadopsjon er svært inngripende og kan bare treffes når det er særlig tungtveiende grunner for det, og det er sannsynlig at barnet uansett vil vokse opp i fosterhjemmet. Dette kan enten være fordi foreldrenes omsorgssvikt er varig, eller fordi barnet har fått en slik tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der, at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Kilder

Christoffersen, N.M., Hammen, I. Andersen, R.K. og Jeldtoft, N. (2007). Adoption som indsats. En systematisk gennemgang af udenlandske erfaringer. København: Socialforskningsinstituttet.

Helland, H. S. og Skivenes, M. (2019). Adopsjon som barneverntiltak. Universitetet i Bergen

NOU 2012: 5 (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. 

Tall fra:

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

Har du spørsmål?

Lurer du på noe? Har du innspill til oss?

Kontakt oss på: