Dersom et barn er etterlatt i utlandet mot sin vilje, i en situasjon der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, og barnet er i alvorlig fare, har norske myndigheter plikt til å varsle myndighetene i landet der barnet befinner seg.

Varsle myndighetene i landet barnet er etterlatt

Dette følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 36, og er en forpliktelse Norge påtok seg da konvensjonen ble ratifisert. Det er viktig å merke seg at plikten gjelder uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i, om landet har tiltrådt konvensjonen, og uavhengig av barnets statsborgerskap.

Varslingen må opplyse om den aktuelle faren, samtidig må det vises til hvilke tiltak som er truffet eller som blir vurdert i Norge. Det følger av konvensjonsforpliktelsen at plikten til å varsle ved alvorlig fare tilligger de «kompetente myndigheter», det vil si de myndigheter som i henhold til norsk rett har kompetanse til å treffe eller vurdere å treffe beskyttelsestiltak for barnet. Varslingsplikten vil typisk være en plikt for barnevernstjenesten. Eksempelvis vil tilfeller der barnevernstjenesten vurderer å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, eller der det er besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse, innebære en forpliktelse til å sende bekymringsmelding til staten barnet er etterlatt i. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3.

Det er snevre unntak fra denne plikten. Det følger av artikkel 37 i konvensjonen at det ikke skal gis opplysninger til et annet land dersom det kan antas å sette barnets person i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot friheten eller livet til et medlem av barnets familie. Det skal dermed mye til for at en stat er fritatt fra plikten til å melde fra om alvorlig fare.

Barneverntjenestens ansvar

Som følge av at Norge har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996, er barnevernloven § 1-2 endret. Hvilke bestemmelser i loven som kommer til anvendelse vil variere ut fra hvor barnet befinner seg, og i hvilket land barnet har vanlig bosted.

Særlig om barn med vanlig bosted i Norge som oppholder seg i utlandet

Barnevernloven gjelder til en viss utstrekning for barn med vanlig bosted i Norge som oppholder seg i utlandet. Vanlig bosted må vurderes konkret i hver enkelt sak, og det er ikke avgjørende hvor barnet er folkeregistrert eller hvilket statsborgerskap barnet har. Utgangspunktet for vurderingen er hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser. Omstendigheter som barnets tilknytning til landet, tilhørighet og lengden på oppholdet må vurderes. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 kan bistå barnevernstjenesten med veiledning knyttet til dette.

For barn som er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, men som har vanlig bosted i Norge, skal barnevernstjenesten gjennomgå bekymringsmeldinger. Videre kan det i slike tilfeller opprettes undersøkelsessak hvis vilkårene for det etter barnevernloven § 4-3 er oppfylt.

Hva barnevernstjenesten kan gjøre

Kan barnevernstjenesten fatte akuttvedtak når barnet ikke er i Norge?

Det følger av barnevernloven § 1-2 at barnevernstjenesten ikke kan fatte akuttvedtak når barnet ikke er i Norge. Myndighetene i landet der barnet oppholder seg er nærmest til å fatte et midlertidig beskyttelsestiltak i hastesituasjoner.

Kan barnevernstjenesten tilby hjelpetiltak når barnet ikke er i Norge?

Barnevernstjenestene har ikke plikt til å tilby hjelpetiltak i slike saker, men kan tilby hjelpetiltak i form av hjelp til foreldre, dersom foreldrene samtykker. Dette kan være å gi råd, veiledning eller annen bistand til foreldre for å få barnet hjem. Ofte kan det være nyttig at barnevernstjenesten tilbyr slik hjelp. Også andre hjelpetjenester kan bistå foreldre i en slik situasjon.

Kan barnevernstjenesten fremme sak om omsorgsovertakelse eller plassering i institusjon når barnet befinner seg i utlandet?

Barnevernstjenesten kan fremme sak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 eller tvangsplassering på institusjon etter barnevernloven § 4-24 når barnet oppholder seg i utlandet, dersom tjenesten vurderer at barnet har vanlig bosted i Norge.

Fylkesnemnda kan fatte vedtak om omsorgsovertakelse eller plassering i institusjon i slike tilfeller, forutsatt at barnet har vanlig bosted i Norge.

Hva kan barnevernstjenesten ikke gjøre?

Barnevernstjenesten kan ikke utøve myndighet på en annen stats territorium og har ikke myndighet til å reise og hente hjem barn som oppholder seg i utlandet.
Barnevernstjenesten kan ikke inndra eller ta beslag i barnets pass. Barnevernstjenesten har heller ikke adgang til å oppbevare utenlandske pass.

Samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre instanser

Samarbeid med andre offentlige instanser er nødvendig når et barn er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten bør ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996, Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll og Utenriksdepartementet så raskt som mulig for å sikre et samarbeid om håndtering av saken. I enkelte tilfeller kan det også være behov for å kontakte Utlendingsdirektoratet for å avklare barnets rett til opphold i Norge.

Barnevernstjenesten bør også varsle stedlig politi. Når politiet får kunnskap om slike saker vil det bli vurdert å starte etterforskning. Det vil også bli vurdert om det er behov for å iverksette beskyttelsestiltak. Politiet tilrettelegger for en trygg ankomst til Norge i samarbeid med barnevernstjenesten. Politiets representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll bistår med veiledning til lokalt politi.

Både gjennom bekymringssamtale med foresatte og etterforskning vil politiet kunne gi informasjon som kan bidra til at barn returnerer til Norge. Videre vil både bekymringssamtalen og etterforskningen kunne gi grunnlag for å vurdere om det er grunn til bekymring overfor eventuelle øvrige søsken i Norge.

Les mer om taushetsplikt og barnevernstjenestens mulighet til å utveksle informasjon med andre instanser.

Konsulær bistand til etterlatte barn i utlandet 

I saker der et barn er ufrivillig etterlatt i utlandet, eller man mistenker dette, kan utenrikstjenesten kontaktes for råd og veiledning.

Hvordan varsle utenrikstjenesten?

Kontaktinformasjon til alle våre utenriksstasjoner finnes på norway.no. Hvis utenriksstasjonen er stengt, kan du velge å bli satt over til Utenriksdepartementets (UD) operative senter i Oslo, som har døgnåpent. UDs operative senter kan kontaktes direkte på telefon: +47 23 95 00 00 eller pr e-post: UDops@mfa.no

Hva er konsulær bistand?

Norske myndigheter tilbyr konsulær bistand til nordmenn i utlandet i henhold til Wienkonvensjonen om konsulært samkvem av 1963.

Norske myndigheter kan imidlertid ikke utøve myndighet i andre land. Norske borgere må derfor normalt henvende seg til landets egne myndigheter for bistand fra for eksempel politi og helsevesen.

Vanlig bistand er utstedelse av pass, nødlidenhetslån for hjemreise, bistand til hjemreise
ved sykdom eller ulykker og legalisering av dokumenter.

Les mer om hvilke typer konsulære tjenester som kan gis av norsk utenrikstjeneste.

Norske utenriksstasjoner kan bistå med å formidle forespørsler til vertslandets myndigheter dersom det er behov for bistand som går utenfor den konsulære bistanden.

Andre forhold utenfor norske myndigheters kontroll vil være avgjørende for hvilken bistand som kan gis, for eksempel den generelle sikkerhetssituasjonen i landet, geografisk avstand til nærmeste utenriksstasjon, dobbelt statsborgerskap og lover og regler i oppholdslandet.

Hvem kan få konsulær bistand?

Utenrikstjenesten gir bistand til norske borgere i utlandet.

Utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge kan i visse tilfeller få bistand av norsk utenrikstjeneste. Dette gjelder flyktninger eller statsløse personer bosatt i Norge som innehar norsk reisebevis for flyktninger eller utlendingspass. Det stilles krav om både bosetting i Norge, at vedkommende har norsk reisedokument, og at dette reisedokumentet er benyttet på reisen. Dersom vedkommende utlending har reist på et annet reisedokument, må eventuelle anmodninger om hjelp under opphold i tredjeland rettes til myndighetene i landet som har utstedt reisedokumentet.

Du kan lese mer om hvem som kan få konsulær bistand, og hvilket nivå av konsulær bistand som kan gis i Meld. St. 12 (2010-11) Bistand til nord¬menn i utlandet (PDF).

Konsulær bistand til etterlatte barn

UD gir konsulær bistand til norske borgere som etterlates ufrivillig i utlandet og utsettes for tvangsekteskap, vold eller frihetsberøvelse. Saker som berører barn har høy prioritet. Fire utenriksstasjoner (Amman i Jordan, Ankara i Tyrkia, Islamabad i Pakistan og Nairobi i Kenya) har egne spesialutsendinger (integreringsrådgivere) som har særlig kompetanse på å håndtere saker om ufrivillig etterlatte. Disse rådgiverne er godt kjent med det norske hjelpeapparatet.

Mange av sakene gjelder barn med minoritetsbakgrunn som sendes til foreldrenes opprinnelsesland. Disse sakene er svært krevende fordi barnet ofte er etterlatt i et land der UD har utstedt reiseråd om en vanskelig sikkerhetssituasjon for norske borgere. Dersom barnet er statsborger av oppholdslandet eller har opprinnelse fra landet, vil landets myndigheter behandle vedkommende som en av sine egne innbyggere. Norge har ikke nødvendigvis ambassade eller annen konsulær representasjon i alle landene dette skjer.

Utenriksstasjonene kan i visse tilfeller utstede pass til etterlatte barn uten foreldrenes samtykke. Det kan også gis bistand til hjemreise dersom den unge ikke har penger til returbillett. Gjennom Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll kan utenrikstjenesten sørge for god koordinering med hjelpeapparatet i Norge og søke refusjon for reiseutgifter på vegne av barnet når det er behov for det.

Les mer om UDs bistand i saker om barn ufrivillig etterlatte i utlandet.

Published 21. February 2019.
Updated 29. April 2019.