Alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold, og uten hinder av taushetsplikt, når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten

Meldeplikten følger av barnevernloven § 6-4 første ledd bokstav a.

For at opplysningsplikten skal inntre må det være grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller utsettes for andre former for alvorlig omsorgssvikt. I saker hvor det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, vil meldeplikten som regel være oppfylt. Både fysisk og psykisk omsorgssvikt omfattes av bestemmelsen.

Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikt, men det kreves noe mer enn kun en vag mistanke. Meldeplikten inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring for barnets situasjon. Opplysningsplikten omfatter også tilfeller hvor barnet for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid.

Offentlige ansatte har plikt til å melde selv om andre har samme kunnskap eller bekymringsmeldinger er sendt tidligere. Meldeplikten er et selvstendig ansvar.

Selv om barnevernstjenesten allerede har opprettet sak på barnet som gjelder andre eller tilsvarende forhold, bør likevel nye opplysninger meldes til barnevernstjenesten for å sikre at den har alle opplysninger i saken. Alle nye bekymringer kan være viktig for å se alvoret i saken.

Plikten gjelder også yrkesutøvere som opptrer i medhold av lov 2. juli 1999 om helsepersonell, lov 2. juli 1999 om psykisk helsevern, lov 24. juni 2011 om helse- og omsorgstjenester m.m., lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og lov 4. juli 2003 om friskolelova. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Les mer om dette i saksbehandlingsrundskrivet.

Opplysningsplikt til barnevernstjenesten ved pålegg

Barnevernstjenesten og andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven, kan etter barnevernloven § 6-4 annet ledd gi offentlige myndigheter pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av flere saker etter barnevernloven. Slikt pålegg kan gis i saker om midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd, saker om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, og i saker etter barnevernloven §§ 4-84-9, 4-10, 4-11, 4-19, 4-20 , 4-21 , 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4 tredje ledd.

Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Særlig om skolens og barnehagens plikt til å melde fra og gi opplysninger til barnevernstjenesten

Alle som jobber på en skole og enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) har både en oppmerksomhetsplikt og en opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Ansatte på skolen og i barnehagen har daglig kontakt med barna, og har derfor en oppmerksomhetsplikt på forhold som barnevernstjenesten bør få vite om, herunder om det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i foreldrenes hjemland eller et annet land.

Oppmerksomhetsplikten følger av lov 17. juli 1998 om grunnskolen og den videregående opplæringa (opplæringslova) § 15-3 første ledd og barnehageloven § 22 første ledd.
Opplysningsplikten inntrer i de mest alvorlige tilfellene og innebærer et unntak fra den lovbestemte taushetsplikten. Opplysningsplikten er pålagt den enkelte ansatte. Hver enkelt ansatt har fremdeles plikt til å si ifra, selv om det er satt i gang tiltak for å hjelpe barnet. Når vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, skal opplysningene gis videre til barnevernstjenesten umiddelbart.

Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten av eget tiltak følger av barnevernloven § 6-4 første ledd, barnehageloven § 22 annet ledd og opplæringslova § 15-3 annet ledd.

Videre har alle som utfører tjeneste eller arbeid etter opplæringslova eller etter barnehageloven, plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten etter pålegg, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd, opplæringslova § 15-3 tredje ledd og barnehageloven § 22 tredje ledd.

Helsetjenestens plikt til å melde fra og gi opplysninger til barnevernstjenesten

Opplysningsplikten (meldeplikten) i barnevernloven § 6-4 gjelder også yrkesutøvere som opptrer i medhold av lov 2. juli 1999 om helsepersonell, lov 2. juli 1999 om psykisk helsevern, lov 24. juni 2011 om helse- og omsorgstjenester m.m. Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten ved mistanke om mishandling, andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker er også nedfelt i helsepersonelloven § 33.

I situasjoner hvor det er mistanke om at et barn skal etterlates eller er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, vil meldeplikten som regel være oppfylt. Opplysningsplikten går foran helsepersonellets taushetsplikt, det betyr at det ikke innebærer brudd på taushetsplikten å melde fra til barnevernstjenesten dersom vilkårene er oppfylt, jf. helsepersonelloven § 33 andre ledd.

Videre plikter helsepersonell å gi opplysninger etter pålegg fra barnevernsmyndighetene, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd og helsepersonelloven § 33 tredje ledd.

Les mer om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernstjenesten i Helsedirektoratets rundskriv Helsepersonelloven med kommentarer.

Helsetjenestens opplysningsplikt til politiet

Helsepersonell skal varsle politiet dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person.

Les mer om denne plikten i Rundskriv IS-9/2015 Helsepersonells rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten, herunder svangerskapsomsorgen og helsestasjon for ungdom, er lovpålagte tjenester i kommunene. Tjenestene skal ha et helsefremmende og forebyggende fokus, men samtidig avverge og avdekke barn med behov så tidlig som mulig, gi dem et tilbud og når det er nødvendig å henvise videre.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er underlagt helsepersonelloven § 33 om meldeplikt og opplysningsplikt til barnevernstjenesten og i tjenestens retningslinjer er dette omtalt spesielt.

Eksempel på melding til barnevernstjenesten:

  • Når man mistenker at barnet/ungdommen har blitt eller kan bli utsatt for kjønnslemlestelse, se Veileder om Forebygging av kjønnslemlestelse: Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse (IS-1746).
  • Situasjoner der man mistenker at barn har blitt eller kan bli tvunget til å gifte seg mot sin egen vilje (tvangsekteskap).

Hvis tjenesten avdekker eller får mistanke om at barn sendes til utlandet mot sin vilje, vil det medføre meldeplikt og opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Tjenesten skal ha et utstrakt tverrfaglig samarbeid internt i tjenesten og eksternt med kommunale tjenester og aktører og spesialisthelsetjenesten som sikrer helhetlige og koordinerte tilbud til barn og unge.

Nasjonalfaglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, herunder helsestasjon for ungdom, ble publisert digitalt i 2017.

Les mer om tilbudet i tjenesten.

Innholdet i meldingen til barnevernstjenesten

Opplysninger til barnevernstjenesten bør som hovedregel gis skriftlig. Dersom saken haster bør barnevernstjenesten i tillegg kontaktes per telefon.

Se liste over nærmeste barnevernstjeneste/barnevernsvakt.

Melderen må selv vurdere hvilke opplysninger det er relevant å gi for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver.

Momenter som bør inngå i bekymringsmeldingen:

  • Bakgrunn for din kjennskap til familien
  • Hvilken kontakt du har hatt med familien
  • Beskrivelse av hva som gjør deg bekymret, så konkret og beskrivende som mulig.
  • Hvilke andre instanser familien har kontakt med
  • Om du har forsøkt/tilbudt veiledning/hjelp, om familien har ønsket dette og hvordan de eventuelt har gjort seg nytte av hjelpen.

Når en sak skal meldes til barnevernstjenesten, kan dette gjøres gjennom et meldingsskjema.

Utlendingsdirektoratets plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten og politiet

Ansatte i UDI og i utlendingsforvaltningen er på lik linje med andre offentlig ansatte underlagt taushetsplikt. UDI er ikke underlagt øvrige særskilte taushetspliktsregler utover reglene i forvaltningsloven. Både saksbehandlere i UDI og ansatte i asylmottak kan få kjennskap til saker som omhandler barn som skal bli tatt med til utlandet eller har blitt etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Saksbehandler skal i slike saker gi opplysninger til barnevernstjenesten og politiet når opplysnings- og avvergingsplikten inntrer.

UDI har retningslinjer for når en ansatt skal sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten, når avvergingsplikten inntrer og når saksbehandler kan videreformidle opplysninger som ellers er taushetsbelagte (opplysningsrett og opplysningsplikt).

Barnevernstjenestens adgang til å informere politiet

Barnevernstjenesten skal vurdere barns omsorgssituasjon og hva som er til det beste for barnet. Politiet har på sin side spisskompetanse til å vurdere trusselbildet og har mulighet til å iverksette sikkerhetstiltak.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer kan gis når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Det følger av barnevernloven § 6-7 tredje ledd.

I saker hvor det er grunn til å frykte for barnets sikkerhet, bør barnevernstjenesten gi politiet opplysninger om sentrale dokumenter og vurderinger. Dette kan være

  • om familien og eldre søsken er kjent for barnevernstjenesten fra før
  • om det er iverksatt omsorgstiltak eller andre relevante tiltak for eldre søsken
  • om foreldre har uttrykt bekymringsfulle holdninger

Politiet vurderer hvorvidt det skal opprettes sak og iverksettes nødvendige undersøkelser/etterforskningsskritt.

Plikt til å varsle politiet

Alle har en plikt etter lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven) § 196 til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og rettslig grunnlag, og innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å avverge alvorlige straffbare handlinger. Å melde bekymring til barnevernstjenesten kan, sammen med å kontakte politiet, være en måte å avverge at barn utsettes for alvorlige straffbare handlinger. Unnlatelse av å gripe inn er straffbart med inntil ett år i fengsel.

Denne avvergeplikten gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen allerede gjennomført har man bare plikt til å anmelde forholdet til politiet dersom anmeldelsen kan forebygge nye alvorlige forbrytelser.

For yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten, helse- og omsorgstjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn er det også etter straffeloven § 284 en plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt.

Varsle utenrikstjenesten

I saker der et barn er ufrivillig etterlatt i utlandet, eller man mistenker dette, kan utenrikstjenesten kontaktes for råd og veiledning.
Se nærmere om offentlig myndighets mulighet til å utveksle informasjon og taushetsplikt med andre instanser i Taushetsplikt, samarbeid og informasjonsutveksling.

Les mer om konsulær bistand.

Varsle NAV

I henhold til folketrygdloven § 21-4 femte ledd kan skoler pålegges å gi rutinemessige meldinger når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i brev 16. februar 2007 til alle skoleeiere, med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 femte ledd, innført en plikt for skoler om å melde til NAV når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Det presiseres her at meldeplikten gjelder alle grunnskoler, også friskoler. Skriftlig melding sendes til lokalt NAV-kontor. Den skal inneholde barnets navn og fødselsnummer og vise til fra hvilket tidspunkt barnet har vært borte fra skolen. Det skal sendes en melding per barn.

Andre instanser har ikke plikt til å underrette NAV om utenlandsopphold. Det er imidlertid en fordel for NAV å bli underrettet om slike opphold. Den enkelte instans må vurdere om slik underretting kan sendes uten hinder av taushetsplikt.