Slik kan du hindre at barnet reiser

Ved mistanke om at et barn skal bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, er det viktig å prøve å forhindre at barnet faktisk reiser.

Det beste er å fraråde utreise. Det er begrenset hva norske myndigheter kan bistå med når et barn først er etterlatt i utlandet.

Det er nødvendig å etablere kontakt med hjelpeapparatet som har erfaring med slike saker. Avhengig av situasjonen kan både barnevernstjenesten, politi, kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll, og sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 bistå.

Les mer om disse under Ressurser

Offentlige instanser som skole, barnehage, helsetjeneste, politi og barnevernstjenesten samt øvrig hjelpeapparat må samarbeide aktivt for å hindre utreise, hvis det er mistanke om at barnet vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet. Hvis det er mistanke om at en utenlandsreise gjør at barnets liv, helse eller frihet er truet, er det viktig å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten og/eller politi.

Les mer om melde- og opplysningsplikt.

Samtale med barnet

Den offentlige instans som er i kontakt med barnet i forkant av mulig utreise, bør opplyse barnet om følgende:

  • Det er svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe barn som blir holdt tilbake mot sin vilje i utlandet.
  • På grunn av sikkerhetssituasjonen og begrenset diplomatisk tilstedeværelse vil være særlig vanskelig for ambassaden å hjelpe barn som oppholder seg i land der det er gitt offisielle reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise til området.
  • Norske myndigheter har mye større muligheter for å hjelpe i Norge enn i utlandet.

Gi råd til barn som skal reise

Hvis utenlandsreise ikke kan unngås bør følgende råd og informasjon gis til barnet som skal reise:

  • Ta kontakt med en voksen på skolen det har tillit til før reisen.
  • Legg igjen en kopi av passet og billett hos rådgiver, rektor på skolen eller annen tillitsperson.
  • Avtal gjerne jevnlige telefonsamtaler eller kontakt via internett med skolen eller en tillitsperson i Norge, slik at barnet kan fortelle hvordan det har det i løpet av ferien/utenlandsoppholdet.
  • Mobiltelefon med kontantkort virker ikke i utlandet.
  • Ta med ekstra penger og kopi av passet. Gjem dette godt
  • Legg igjen informasjon hos rektor, skolens rådgiver eller annen tillitsperson om avreise fra Norge og retur til Norge, navn på familien og adresse til stedet barnet skal reise til, kontaktinformasjon til foreldre, formålet med reisen og årsaken til din bekymring for å reise til utlandet.
  • Det kan være lurt om barnet registrerer sine kontaktopplysninger på Reiseregistrering.no. Det kan være nyttig for norske myndigheter at kontaktinformasjon er registrert dersom barnet har behov for hjelp.
  • Hent inn nødvendig informasjon, slik som telefonnummer, adresse, e-post og eventuelt faksnummer til den norske ambassaden i det aktuelle landet. Kontaktinformasjon til alle norske ambassader ligger tilgjengelig på http://www.norway.info.
  • Ved kontakt med ambassaden eller Utenriksdepartementets operative senter (UDops), enten muntlig eller skriftlig, gjør dette på norsk. Da er en sikker på at informasjonen ikke blir kjent for uvedkommende.

Skolens oppfølging av eleven og foreldrene

Det er skolen som har den beste muligheten til å fange opp situasjoner hvor eleven selv ikke ønsker å reise og står i fare for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil ivareta omsorgen for barnet. Opplæringslova § 1-1 første ledd slår fast at det skal være samarbeid mellom skole og hjem. Dette er viktig i hele grunnopplæringen. Samarbeidet mellom skole og hjem er et gjensidig ansvar, men skolen skal ta initiativ og legge til rette for samarbeidet. Lærere har ikke ansvaret for at foreldre følger opp barnas skolegang på en god måte, men de har ansvar for å drive informasjon og dialog som gjør at foreldre kan ta dette ansvaret selv.

Minoritetsrådgivere

Minoritetsrådgivere på utvalgte skoler i Norge er en ressurs. Gjennom sin flerkulturelle kompetanse kan minoritetsrådgiverne bistå øvrige instanser, som barnevernstjenesten, helsestasjon, NAV og andre for å hindre en situasjon med utreise av barn mot barnets vilje.

Per 1. januar 2019 jobber minoritetsrådgiverne ved følgende skoler:

  • Oslo: Fyrstikkalleen skole, Hellerud videregående skole, Ulsrud videregående skole, Kuben videregående skole avd. Sogn, Kuben videregående skole, Etterstad videregående skole, Oslo Handelsgymnasium, Bjørnholt videregående skole, Holtet videregående skole, Bjerke videregående skole, Hersleb videregående og Rosenhof voksenopplæring og Stovner videregående skole
  • Akershus: Veiledningssenter Follo, Veiledningssenter Romerike, Bråtejordet ungdomsskole i Skedsmo kommune og Rud videregående skole
  • Østfold: Greåker videregående skole, Malakofff videregående skole og Mysen og Askim videregående skoler
  • Vest Agder: Kvadraturen skolesenter i Kristiansand
  • Trøndelag: Byåsen videregående skole, Tiller videregående skole og Rosenborg ungdomsskole
  • Buskerud: Drammen videregående skole og Galterud ungdomsskole i Drammen.
  • Rogaland: Ullandhaug ungdomsskole og Godalen videregående skole
  • Hordaland: Bergen katedralskole, Fyllingsdalen videregående skole og Årstad videregående skole
  • Finnmark: Vadsø videregående skole
  • Troms: Ishavsbyen videregående skole
  • Nordland: Aust-Lofoten videregående skole
  • Sogn og Fjordane: Eid videregående skole
  • Hedmark: Hamar katedralskole
  • Vestfold: Færder videregående skole
  • Telemark: Skogsmo videregående skole

Barnevernstjenesten

Barnevernstjenestens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal også bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår.

Hvis barnevernstjenesten, barnet selv eller andre er bekymret for at barnet kan bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, må barnevernstjenesten foreta undersøkelser etter barnevernloven § 4-3. Det kan være vanskelig for barnet å vite hva familien planlegger, og når reisen eventuelt vil skje. Når barnevernstjenesten får melding om risiko knyttet til utenlandsreise og starter en undersøkelsessak, er det derfor viktig at situasjonen kartlegges raskt.

Barnevernstjenesten bør gjøre en helhetlig vurdering av om det er risiko knyttet til barnets reise. Denne vurderingen bør gjøres basert på opplysninger som fremkommer i undersøkelsen, eventuelt i samråd med politiet og andre som har kjennskap til barnet og familien. Politiet bør også kontaktes for å vurdere muligheten for å inndra pass eller nekte utstedelse av pass.

Les mer om reisedokumenter.

Viktige spørsmål i kartleggingen:

  • Er det planlagt en reise til utlandet?
  • Er det fastsatt reisedato, reisemål og returdato? Er billetter og reisedokumenter gjort klart? Er det kjøpt returbillett for barnet?
  • Er barnet kjent med planer om at det skal etterlates i utlandet eller giftes bort?
  • Uttrykker barnet bekymring knyttet til en kommende reise?
  • Har barnet gjort noe som innebærer risiko for ærestap, som kan være bakgrunn for reiseplanene? (for eksempel kjæreste, sex før ekteskap)
  • Har barnet vært involvert i rusrelatert eller kriminell atferd, og har foreldrene fått kjennskap til det?
  • Har andre i barnets familie blitt sendt til opprinnelseslandet for å endre atferd slik at den skal bli i tråd med storfamiliens kultur?
  • Har foreldrene kjennskap til eventuelle rykter om kjæresteforhold?
  • Er det en konflikt i familien og har denne eskalert?
  • Har det vært snakket om ekteskap og eventuelle ekteskapskandidater?
  • Hva er vanlig alder for ekteskap i familiens opprinnelsesland (som kan være tidligere enn den offisielle aldersgrensen for ekteskap)?
  • Har barnet eller søsken tidligere hatt ufrivillige utenlandsopphold?
  • Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens involvering fremskynde planene om utenlandsreise?
  • Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens involvering skade barnet på andre måter?
  • Hva er barnets oppholdsstatus? Er barnet norsk statsborger? Har barnet dobbelt statsborgerskap?
  • Har andre i familien blitt giftet bort mot sin vilje?

Både praktiske og lovmessige hindringer gjør det svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe barn som befinner seg i utlandet.

Barnevernstjenesten bør informere barnet om

  • at norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
  • sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet og om utenriksdepartementet har utstedt et reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise til området
  • at sikkerhetssituasjonen kan også medføre begrenset diplomatisk tilstedeværelse
  • at barnet kan ha dobbelt statsborgerskap. Dette vanskeliggjør norske myndigheters tilgang til personene fordi de blir betraktet som borgere av det aktuelle landet
  • at i saker som angår barn er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo (merk likevel utreiseforbudet i barnevernloven § 4-31 )
  • at barn som har fylt tolv år må samtykke til flytting til et annet land, eller til langvarig utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 40 tredje ledd, og at barn som har fylt tolv år også må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 41 femte ledd
  • at norske myndigheter har begrensede muligheter til å bistå barn i utlandet med hjelp til hjemreise, hvis foreldrene ikke samtykker
  • at utsatte i utlandet ikke kan forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
  • at den permanente oppholdstillatelsen i Norge kan være bortfalt fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de  ikke har fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

For å forebygge og forhindre at barnet reiser ut av landet, kan barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Dette kan for eksempel være i form av råd og veiledning til foreldrene. Det er viktig at barnevernstjenesten i disse sakene tidlig jobber målrettet mot å etablere et samarbeid med familien, for å sikre at hjelpetiltakene som fattes er treffende og har ønsket effekt i familien og for barnets situasjon. Hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 skal som utgangspunkt være frivillig og iverksettes med samtykke fra foreldrene og barnet dersom det har fylt 15 år, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd.

Barnevernstjenesten har imidlertid anledning til å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak til fylkesnemnda, dersom den vurderer det som nødvendig, jf. barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Fylkesnemnda kan beslutte at kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner. Dette kan være opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende . Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De tiltakene som brukes skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

Dersom foreldrene selv har plassert barnet utenfor hjemmet, eller det er fattet et frivillig hjelpetiltak om plassering utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd, kan barnevernstjenesten vedta et flytteforbud jf. barnevernloven § 4-8 første ledd, jf. § 4-9 første ledd. Et flytteforbud kan treffes dersom foreldrene vil ha barnet hjem og barnevernstjenesten vurderer at det ikke foreligger en rimelig grunn for det, eller at det er skadelig for barnet.

Et vedtak om flytteforbud kan vare opptil tre måneder og skal fremmes for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 4-8 første ledd. Det presiseres at formålet med bestemmelsen er å sikre at barnets situasjon forblir uendret i tidsperioden for flytteforbudet. Barnevernstjenesten bør i denne perioden jobbe aktivt mot at barnet kan flytte hjem igjen til familien, og jobbe med familien for å sikre at de ikke reiser ut av landet med barnet. Flytteforbudet innebærer ikke at barnevernstjenesten overtar omsorgen for barnet, og foreldreansvaret begrenses ikke utover det forhold at den daglige omsorg for barnet utøves av andre enn foreldrene.

Dersom det er overveiende sannsynlig at en flytting tilbake til foreldrene vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i barnevernloven § 4-12 første ledd, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 annet ledd. Selv om vilkårene etter § 4-12 ikke er tilstede, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom plasseringen har vart i mer enn to år, og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering må antas at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet, jf. barnevernloven § 4-8 tredje ledd.

Dersom barnevernstjenesten vurderer at de iverksatte tiltakene ikke avhjelper situasjonen, og at foreldrene uansett vil ta med barnet ut av landet, kan barnevernstjenesten fatte et midlertidig vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.

Vedtaket kan bare treffes dersom skaderisikoen er akutt, og at barnet vil bli vesentlig skadelidende om det ikke straks flyttes. Dette kan være tilfeller hvor barnet selv har gitt uttrykk for at familien skal reise, og barnevernstjenesten står uten andre alternativer enn å plassere barnet utenfor hjemmet. Et slikt vedtak kan fattes uten foreldrenes samtykke, og skal vurderes som den siste utveien for å sikre barnets situasjon.

Barnevernstjenesten bør være oppmerksom på at reisen med barnet kan fremskyndes dersom foreldrene får kjennskap til at barnevernstjenesten er bekymret for at barnet skal etterlates i utlandet.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll kan kontaktes for veiledning, dersom det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet.

Les mer om dette under Ressurser

Informasjon til foreldrene

Barnets foreldre bør informeres om at det er et krav etter barnelova § 40 tredje ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til en avgjørelse om å flytte ut av landet eller til å oppholde seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar. Barnet må også samtykke hvis et avtalt utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar blir forlenget eller endret. Det bør også informeres om at barn som er fylt tolv år må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 41 femte ledd.

Foreldrene, eventuelt annen familie, bør også bli informert om at det for norske borgere eller personer som er bosatt i Norge, er straffbart å begå handling som anses som barneekteskap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, også når disse handlingene foretas i utlandet. Det følger av straffeloven § 5.

Videre bør foreldrene få informasjon om hvilke muligheter de har for å få oppfølging og bistand i Norge. De bør samtidig bli informert om hvilke skadevirkninger barnet potensielt kan få ved å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, i en situasjon der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, og om konsekvensen av tapt skolegang og det å være ute av samfunnet for en lengre periode. Konsekvenser for barnets oppholdsstatus ved utreise bør formidles. Foreldrene bør også informeres om norske myndigheters begrensning til å yte bistand når barnet befinner seg i utlandet.

Særlig om reisedokumenter

Når barnet er norsk borger

Det følger av passloven § 4 at det ved utstedelse av pass for barn under 18 år kreves samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke. Passmyndighetene kan i særlige tilfeller utstede pass uten foreldrenes samtykke. Det følger av passloven § 4 tredje ledd at pass kan utstedes uten foreldrenes samtykke dersom det er åpenbart ubetenkelig. Fare for liv og helse for barnet kan være en grunn til at passutstedende myndighet anser det åpenbart ubetenkelig å utstede pass uten foresattes samtykke. Dette vil kunne være tilfelle i saker hvor barnet har blitt sendt til utlandet for å inngå tvangsekteskap, eller for å gå på skoler der de har blitt, eller risikerer å bli, utsatt for vold eller overgrep.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8  eller § 4-12, skal samtykke kun innhentes fra barneverntjenesten.

I henhold til passloven § 5 har politiet en skjønnsmessig adgang til å nekte passutstedelse. Når det er skjellig grunn til å tro at formålet med en reise er ulovlig virksomhet gir passloven § 5 tredje ledd bokstav b hjemmel for å nekte utstedelse av pass. Passloven § 7 første ledd bokstav b gir hjemmel for å kreve pass innlevert på samme vilkår. Bestemmelsene er rettet mot passinnehaver selv, det vil si at det er passinnehaver som må ha som formål å begå ulovlig virksomhet. Det er ikke foretatt noen nærmere avgrensning av hva slags ulovlig virksomhet som kan begrunne passnekt. Pass skal imidlertid ikke nektes uten at det foreligger tungtveiende grunner, jf. § 5 fjerde ledd. I praksis betyr dette at pass ikke nektes med mindre det foreligger mistanke om at formålet med reisen er mer alvorlig eller samfunnsskadelig kriminalitet.

I enkelte saker med mistanke om planer om kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap, har pass blitt tilbakekalt både for foreldrene og barnet. Det følger av veileder fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet Q-2008-1145 Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse, punkt 3.3:
«Ett av flere virkemidler politiet kan iverksette er å inndra eventuelle pass og annen dokumentasjon for å forhindre at jenta skal kunne reise ut av landet. I disse sakene vil det være foreldrene eller andre omsorgspersoner som begår lovbruddet, ikke barnet. Av hensyn til muligheten for å beskytte barnet, skal imidlertid også reisedokument nektes utstedt eller inndras for barnet.»

Manglende pass er imidlertid ingen garanti mot utreise. En del barn har dobbelt statsborgerskap. I noen tilfeller kan falske reisedokumenter tas i bruk.

Les mer i Retningslinjer for passmyndighetens behandling av saker i henhold til passloven med forskrifter.

Når barnet ikke er norsk statsborger

Etter utlendingsforskriften kapittel 12 kan utlendingspass og reisebevis for flyktninger nektes utstedt eller fornyet eller inndras blant annet dersom det foreligger forhold som nevnt i passloven §5, se omtale av sistnevnte bestemmelse over. Videre kan norsk utenriksstasjon utstede passérbrev for innreise i riket når særlige grunner foreligger, forutsatt at innehaveren allerede har tillatelse til opphold i riket, jf. utlendingsforskriften § 12-9 annet ledd. Ta kontakt med UDI for veiledning ved spørsmål om reisedokumenter for barn som ikke er norsk statsborger.

Se også Politidirektoratets retningslinjer RPOD-2009-7 Retningslinjer for å nekte utstedelse, eller inndra pass/utlendingspass og reisebevis ved mistanke om utreise for å utføre kjønnslemlestelse (krever innlogging med Lovdata PRO).

Opphør av ytelser fra NAV

Barnets foreldre bør informeres om at eventuelle ytelser fra NAV kan opphøre dersom barnet flytter ut av landet eller oppholder seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar.

Les mer om dette under Melde- og opplysningsplikt.

Published 08. June 2018.
Updated 29. April 2019.