Barneloven

Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 (barneloven) regulerer blant annet foreldres plikter ovenfor barn, barns rettigheter i saker som gjelder dem selv og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Loven inneholder også bestemmelser om forholdet mellom foreldrene og barnet, og om saksbehandlingen ved foreldretvister.

Barnevernloven

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 (barnevernloven) er sammen med forvaltningsloven, den sentralen loven for barnevernstjenestens saksbehandling. Loven har regler om barnevernstjenestens ansvar og organisering, og inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernloven stiller blant annet krav til saksbehandlingstid og kvaliteten på barnevernstjenestens arbeid. Loven har også særskilte regler om gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barnevernstjenestens plikt og mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater. Videre regulerer barnevernloven saksbehandlingen i saker for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.

Straffeloven

Lov om straff av 20. mai 2005 (straffeloven) inneholder blant annet bestemmelser om straffbare handlinger begått av norske borgere i utlandet. Videre inneholder loven bestemmelser om tvang, tvangsekteskap og barneekteskap, mishandling i nære relasjoner, omsorgsunndragelse og kjønnslemlestelse.

Haagkonvensjonen 1996 og lov om Haagkonvensjonen 1996

Norge sluttet seg i 2016 til Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996). Dette er en internasjonal konvensjon om beskyttelse av barn, som per 1. august 2018 er tilsluttet av 48 land, herunder alle EU-landene. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, og har gitt nye muligheter for internasjonalt samarbeid i barnevernssaker.

Konvensjonen gir blant annet regler om hvilke lands myndigheter som kan treffe beskyttelsestiltak for barn (jurisdiksjon), og om samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonslandene. Konvensjonen inneholder regler om plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i et annet land, og prosedyrer og vilkår for å overføre ansvaret for en sak fra et konvensjonsland til et annet.

Som følge av norsk tilslutning til konvensjonen er det foretatt endringer blant annet i barnevernloven, og det er vedtatt en lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996, Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn  (lov om Haagkonvensjonen 1996 med tilhørende forskrift). Det er videre gitt merknader til forskriften.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.

Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963

Norge er part i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (konsulærkonvensjonen). Konsulærkonvensjonen legger til rette for at en konsulær stasjon kan yte bistand til sine statsborgere i utlandet. Dette innebærer at utenlandske utenriksstasjoner i Norge kan bistå egne borgere i møte med norske myndigheter. Konsulær bistand er først og fremst en rett for borgerne av en fremmed stat, og ikke en rett for utenlandske myndigheter som sådan.

Konvensjonen inneholder blant annet bestemmelser om når utenriksstasjonen skal varsles om tiltak som gjøres overfor en av deres borgere.

Utenriksstasjoners muligheter til å ivareta egne borgeres interesser i Norge må skje innenfor rammen av norsk lov.

Passloven

Lov om pass av 19. juni 1997 (passloven) inneholder regler om retten til å få utstedt norsk pass. Pass utstedes i Norge av politiet, og i utlandet av utenriksstasjoner som har fått særlig myndighet til det. Loven inneholder bestemmelser om pass til mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne, passhindring og vilkårene for innlevering og beslag av pass.

Haagkonvensjonen 1980 og barnebortføringsloven

Norge er tilsluttet Konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980). Konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv og tilbakelevering av barn 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven).

Haagkonvensjonen 1980 regulerer tilfeller der en av foreldrene, eventuelt besteforeldrene eller annen slektning, ulovlig bortfører et barn til utlandet. Hovedregelen i Haagkonvensjonen 1980 er at et barn som er ulovlig bortført eller tilbakeholdt straks skal tilbakeleveres, dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980, jf. barnebortføringsloven § 11 første ledd og Haagkonvensjonen 1980 artikkel 1 bokstav a og 12 første ledd.

En bortføring eller tilbakeholdelse er ulovlig dersom den er i strid med rett til foreldreansvar etter loven i den staten barnet bodde umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, og foreldreansvaret faktisk ble utøvd i samsvar med dette, jf. barnebortføringsloven § 11 annet ledd bokstav a. Å ta et barn ut av landet i strid med barnevernloven § 4-31 innebærer også en ulovlig bortføring i konvensjonens forstand.
Justis- og beredskapsdepartementet er norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1980.

Ekteskapsloven

Lov om ekteskap av 4. juli 1991 (ekteskapsloven) har regler om hvem som kan gifte seg og hvordan man blir skilt. Man må være fylt 18 år for å inngå et ekteskap i Norge, og kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Loven inneholder blant annet regler om beviskrav ved vurderingen av om ekteskapsvilkårene er oppfylt, gyldigheten av et inngått ekteskap, og anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet.

FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 (barnekonvensjonen) er det mest sentrale internasjonale regelverket vi har til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen er gjort til norsk lov gjennom Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), se lovens § 2. Ved motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning har barnekonvensjonen forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

Norge er etter konvensjonen forpliktet til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge. Konvensjonen slår fast viktige prinsipper om barns rettigheter, herunder at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som involverer barn, og barns rett til å bli hørt i alle saker som berører dem selv. Konvensjonen åpner for at barn unntaksvis kan flytte til fosterhjem eller institusjon, eller adopteres mot foreldrenes vilje, hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste.