Om retningslinjene

Disse retningslinjene er ment som et arbeidsverktøy for fagfolk i offentlige instanser når barn blir etterlatt i utlandet. Det er viktig at ulike offentlige instanser kjenner til hverandre, slik at varsling og oppfølging blir best mulig.

Barn og unge som etterlates i utlandet kan befinne seg i en svært vanskelig situasjon. Det er viktig at ulike deler av tjenesteapparatet er klar over dette når man skal følge opp slike saker.

Målet med retningslinjene er at førstelinjetjenestene raskt og effektivt kan finne frem til nødvendig informasjon.

Norske myndigheter kan i begrenset grad yte bistand til barn når de først er etterlatt i utlandet. Retningslinjene understreker derfor særlig at det er viktig å avverge at et barn reiser ut av landet, hvis det er mistanke om at det vil bli etterlatt. Retningslinjene gjennomgår hvordan ulike offentlige instanser skal håndtere en mistanke om at barn skal etterlates, hvordan de skal sørge for oppfølging i egen instans, og hvordan samarbeid på tvers av offentlige instanser skal utføres. Videre gjennomgår retningslinjene hvilken bistand som kan ytes når barnet befinner seg i utlandet og er etterlatt.

Retningslinjene er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i samarbeid med Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. De er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan fra 2017, Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Et av tiltakene i handlingsplanen er forbedring av de tidligere retningslinjene fra 2002 om samme tema. Det var behov for å revidere disse i tråd med dagens regelverk og rutiner, og de nye retningslinjene erstatter derfor tidligere Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet (Q-1038 B).

Published 20. February 2019.
Updated 25. April 2019.