Hvor barnet bor på institusjon, bør iverksettelsen av sikkerhetstiltak alltid veies opp mot barnets rettigheter ifølge rettighetsforskriften. 

Trusselvurdering når barnet skal flytte fra hjemmet

Hvis et barn skal flytte fra hjemmet, bør barnevernstjenesten i samarbeid med politiet drøfte om politiet bør utarbeide en trusselvurdering.

Basert på trusselvurderingen, må barnevernstjenesten vurdere hvor barnet kan bo og hvem det er trygt at barnet har kontakt med.

Hvis trusselvurderingene tilsier det, bør barnet ikke flytte til et område hvor familie eller kjente pleier å oppholde seg, eller på steder med et tett nettverk av personer fra samme etniske gruppe.

Politiet kan iverksette beskyttelsestiltak

Med utgangspunkt i trusselvurderingen kan politiet iverksette ulike sikkerhets- og beskyttelsestiltak.

I et tidlig forløp i saken kan tiltak som mobil voldsalarm og besøksforbud være aktuelt.

Senere i saken kan det være aktuelt at politiet gir bistand ved beslutning om adressesperre (kode 6), navneendring og kontaktforbud.

Sperret adresse for barnet ved flytting

Barnevernstjenesten bør drøfte med politiet om fortrolig (kode 7) eller streng fortrolig adresse (kode 6) er nødvendig.

Barnevernstjenesten skal gi melding om beskyttelsesbehov og flytting til fortrolig eller strengt fortrolig adresse på eget skjema.

Trygghetsplan ved flytting til sperret adresse

Barnevernstjenesten bør med utgangspunkt i trusselvurderingen og politiets beskyttelsestiltak utarbeide en trygghetsplan ved flytting til sperret adresse.

En trygghetsplan ved flytting til sperret adresse er et verktøy som skisserer aktører og kontaktpunkter rundt barnet og hvem som gjør hva dersom det skulle oppstå en akutt situasjon som truer barnets sikkerhet.

Lag sikkerhetsrutiner i samarbeid med barnet

Barnevernstjenesten bør samarbeide med barnet når det gjelder å lage rutiner for barnets egen sikkerhet. Barnet bør, om mulig, gjøres klar over hva trusselen går ut på og hvilken nytte de enkelte sikkerhetstiltakene har.

Barnevernstjenesten bør diskutere ulike måter å ivareta sikkerheten på sammen med barnet. Dette kan handle om hvor barnet bør ferdes og ikke, bruk av sosiale medier, telefon, e-post og så videre.

Vurdering av sikkerhetstiltak bør skje i samråd med politiet. Mens politiets rolle kan være å informere barnet om hva det av hensyn til sikkerheten kan og ikke kan gjøre, kan barnevernstjenestens rolle være å forklare hvorfor det settes slike regler.

Fosterforeldre eller institusjonen bør daglig hjelpe barnet til å håndtere de begrensningene som settes. Sikkerhetstiltakene må være en del av den daglige oppfølgingen av barnet, og inngå i det psykososiale arbeidet.

Viktige spørsmål i samtaler med barnet om sikkerhet:

  • Hvilke trusler foreligger?
  • Hvilke personer utgjør en trussel?
  • Hvilke sikkerhetstiltak er det behov for? Hvordan kan barnet føle seg tryggere?
  • Hvordan kan barnet bruke telefon og internett?
  • Hvilke personer er det trygt å ha kontakt med?
  • Hvem kan barnet fortelle sin historie til og hvem er det lurt ikke å fortelle noe til?
  • Ønsker barnet fremtidig kontakt med sin familie? Eventuelt med hvem?

Les mer om sikkerhetsarbeid og samarbeid mellom barnevernstjenesten og politi.

Barnevernstjenesten må hjelpe barnet til å ivareta sin egen sikkerhet

Noen barn har også vanskeligheter med nye grenser og restriksjoner etter en oppvekst med negativ sosial kontroll.

Strenge regler om hva barnet kan og ikke kan gjøre, kan føre til at barnet opplever plasseringen som et nytt ”fengsel”. I verste fall kan dette føre til at barnet rømmer og slik setter seg selv i stor fare.

Å hjelpe barnet til å ivareta sin egen sikkerhet er en viktig del av oppfølgingen ved akuttflytting og omsorgsovertakelse. Sikkerhetstiltakene har liten effekt hvis barnet selv ikke forstår og følger dem.

Det kan være vanskelig for barnet å forstå nødvendigheten av å forholde seg til sikkerhetstiltakene. Barnet kan savne familien eller ha skyldfølelse for det som har skjedd, og det kan være vanskelig for barnet ikke å kontakte familien.

Håndtering av press og trusler via telefon og sosiale medier

I samtalene med barnet om sikkerhet, bør barnevernstjenesten og politiet ta opp risikoen for psykisk press og trusler fra familie og familiens nettverk gjennom SMS, telefonsamtaler og internett. Det må vurderes hvordan barnet kan bruke disse mediene med minst mulig risiko.

Dersom det er fare for at personer som kan være en trussel for barnet tar kontakt, bør barnet få nytt SIM-kort, hemmelig telefonnummer og ny e-postadresse.

Det er viktig at barnet forstår risikoen knyttet til internett. Barnet bør advares mot å røpe eventuelt nytt navn og adresse til familie og gamle bekjente, gjennom for eksempel Facebook, Twitter eller andre nettsteder.

Dersom Facebook-profilen eller andre profiler har bilder av barnet, kan det være problematisk at dette knyttes til nytt navn.

Det er viktig at funksjoner for stedssporing (GPS) i ulike apper som Snapchat og ansiktsgjenkjenningsfunksjoner skrus av, hvis barnet skal plasseres på hemmelig adresse.

Barnevernstjenesten kan også sammen med barnet bli enige om at post fra familie kontrolleres, for slik å unngå at barnet mottar trusler og utsettes for psykisk press.

Gaver kan være sporet, det gjelder særlig digitale produkter, men også leker.

Alle sikkerhetstiltak bør skje i tett samarbeid mellom politi og barnevernstjenesten. Samtale om sikkerhet bør være et løpende tema og inngå i den miljøterapeutiske oppfølgingen av barnet.

Er det behov for navneendring?

Mens navnendring kan være en nødvendighet for noen, kan det for andre være tilstrekkelig å bruke et annet fornavn. Å leve med et annet navn og en «dekkhistorie» utgjør en ekstra belastning i en vanskelig situasjon, og bør ikke benyttes uten at politiets trusselvurdering tilsier det.

Så lenge foreldrene har foreldreansvaret krever navneendring deres samtykke.

Ofte forveksles navnendring og sperret adresse med ny identitet eller fiktiv identitet. Fiktiv identitet betyr å få nytt personnummer, fødselsnummer og andre personopplysninger. Det er lokalt politi som utreder saker om fiktiv identitet. Saken sendes deretter videre til Politidirektoratet som fatter vedtaket.

Terskelen for å få fiktiv identitet er svært høy, og det er et krav om et andre sikkerhetstiltak er vurdert som utilstrekkelige. Fiktiv identitet innebærer store konsekvenser for den det gjelder, blant annet fordi all kontakt med familie og venner må brytes.

Dette er svært sjeldent en aktuell løsning i saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap.

Barnevernstjenesten bør orientere politiet når barnet flytter

Dersom familien skal flytte innad i Norge, bør barnevernstjenesten melde fra om dette til politiet i sin kommune straks de får kunnskap om flyttingen. Politiet kan da kontakte lokalt politi i kommunen som familien skal flytte til, som kan gjøre nødvendige sikkerhetsvurderinger før familien ankommer.

Samarbeid mellom ulike politikontorer kan forhindre at barnet tas med til utlandet som en del av flyttingen.

I tillegg bør barnevernstjenesten straks de får beskjed om at familien skal flytte melde saken til barnevernstjenesten i kommunen familien flytter til.

Hvis familien flytter til utlandet med et barn som barnevernstjenesten er bekymret for, kan barnevernet kontakte Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Sentralmyndigheten kan bistå med å varsle kompetente myndigheter i vedkommende land om bekymringen, og opprette kontakt mellom myndighetene i de respektive landene for samarbeid om beskyttelse av barnet.

Dette gjelder også om familien kun oppholder seg midlertidig i utlandet. I hvilken grad man får til et samarbeid med utenlandske myndigheter vil avhenge av hvilke land familien befinner seg i.

Sentralmyndigheten kan gi barneverntjenesten informasjon og veiledning om landet har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996, men kan også bistå barnevernstjenestene der det aktuelle landet ikke er tilsluttet konvensjonen.