Det er et mål at veier, parkeringsplasser og kollektivtransport skal være tilgjengelig for alle. Undersøkelser viser imidlertid at målet ikke er oppfylt.

Hovedpunkter

5 % av gangveier/fortauer er tilgjengelige for personer med nedsatt syn

1 % av HC-parkeringsplassene er tilgjengelig for brukere av manuell rullestol

Befolkningen opplever store mangler når det gjelder tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel.

Tilgjengelige veier

I løpet av perioden 2009 til 2015 har Kartverket registrert veier for bevegelses- og synshemmede i 161 kommuner i Norge. Registreringene er gjort i sentrums- og tettstedsområder. Veier innebærer her gang- og sykkelveier, fortau, gangfelt, og øvrige områder som brukes av myke trafikanter (Kartverket 2017).

Tilgjengelige veier

Andel veier som er tilgjengelige for brukere av rullestol og personer med nedsatt syn. 2015

Kilde: Kartverket

Andel veier som er tilgjengelige for brukere av rullestol og personer med nedsatt syn. 2015

Kilde: Kartverket

Andel veier som er tilgjengelige for brukere av rullestol og personer med nedsatt syn. 2015

Andel veier som er tilgjengelige for brukere av rullestol og personer med nedsatt syn. 2015

Antall meter tilgjengelige veier i de største byene. 2015

Kilde: Kartverket

Om datagrunnlaget

Tallene er hentet fra et datasett fra Kartverket som viser en oversikt i hvilken grad tettsteder er tilgjengelige. Ved utgangen av 2015 var 161 kommuner kartlagt, og det foregår stadig mer registrering i flere kommuner. Mer informasjon kan leses på Kartverkets hjemmesider.

For at et område eller kartleggingselement skal kunne være tilgjengelig for personer med nedsatt bevegelighet og personer med nedsatt syn, må disse oppfylle ulike minstekrav med utgangspunkt i et klassifiseringsskjema utviklet av Kartverket. Dette klassifiseringsskjemaet er utviklet på grunnlag av TEK10, Norsk Standard 11005, Norsk Standard 12184, Bygg for alle, Statens vegvesen Håndbok V129 og NAV – temahefte om formidling av elektriske rullestoler.  Les mer i overordnet klassifisering  for manuelle rullestoler og for elektriske rullestoler.

Tilgjengelig: ingen mangler forekommer og kartlagte elementer oppfyller minstekravene etter klassifikasjonsskjemaet

Ikke tilgjengelig: alvorlige mangler forekommer og kartlagte elementer oppfyller ikke minstekravene etter klassifikasjonsskjemaet.

I utgangspunktet er det i datasettet fra Kartverket tatt med kategoriene «vanskelig tilgjengelig» og «ikke vurdert». De elementene som ble klassifisert som vanskelig tilgjengelig, har her blitt slått sammen med kategorien «ikke tilgjengelig». Dette fordi elementene, eller områdene, per i dag ikke anses som tilgjengelige. «Ikke vurdert» er elementer som er oppdaget, men det vil ikke være mulig å vurdere disse da de er under bygging eller endring, eventuelt at de er stengt. I dette kapitlet er denne kategorien tatt bort. Det vil si at de andre gjenværende kategoriene er omregnet etter dette.

5 % av veiene er tilgjengelige for personer med nedsatt syn

Tallene fra Kartverket viser at 27 % av de registrerte veiene er tilgjengelige for brukere av manuell rullestol. Dette tilsvarer omtrent 191 kilometer av de 711 kilometerne som er registrert. Andelen tilgjengelige veier for brukere av elektrisk rullestol er på 59 %, noe som tilsvarer omtrent 423 kilometer. For personer med nedsatt syn er kun 5 % av veiene tilgjengelige, noe som tilsvarer 35 kilometer.

Variasjoner mellom byer

Kartverkets registreringer omfatter også veier i noen av de største byene i Norge. Type veier og lengden på veiene som er registrert varierer mellom byene. Videre er det også viktig å ta i betraktning at det flere steder er naturgitte forhold, for eksempel topografi, som gjør det vanskeligere å tilrettelegge områder slik at de oppfyller kravene til tilgjengelighet (Norsk Standard 11005 2011). Underlagets dekke, for eksempel asfalt, stein, betong, brostein og grus, samt dekketilstand varierer også mellom byene.

For brukere av manuell rullestol er Trondheim byen med størst andel tilgjengelige veier. Her er 51 % av veiene som er kartlagt tilgjengelige. I Bergen er tilsvarende andel 40 %, i Oslo 22 % og i Stavanger 20 %. Det er flere tilgjengelige veistrekninger for brukere av elektrisk rullestol. I Bergen er hele 76 % av de kartlagte veiene tilgjengelige, mens det i Trondheim er 70 %. I Oslo er andelen tilgjengelige veier på 56 %, og i Stavanger finnes det 42 % tilgjengelige veier for brukere av elektrisk rullestol.

For personer med nedsatt syn er andelen tilgjengelige veier generelt liten landet over. Alle byene har 5 % eller mindre andel tilgjengelige veier.

Hvorfor er ikke veiene tilgjengelige?

Faktorer som gjør at veier ikke klassifiseres som tilgjengelige for rullestolbrukere er at de er smalere enn 1,8 meter, samtidig som dekketilstanden er ujevn. Dette gjelder for både manuell og elektrisk rullestol. For elektrisk rullestol kan tverrfallet være betraktelig større enn for manuell rullestol. Derfor er veier ofte mer tilgjengelige for elektrisk rullestol (Kartverket 2015a; Kartverket 2015b). Samtidig er det viktig å ta i betraktning at det er individuelle forskjeller mellom rullestolbrukere, og at veiene som ikke klassifiseres som tilgjengelige fortsatt kan brukes av flere rullestolbrukere uten ledsager. Dette gjelder spesielt i de tilfellene hvor stigning og tverrfall er høyere enn angitt i klassifikasjonsskjemaet. 

For personer med nedsatt syn er det kvaliteten på ledelinjer som avgjør i hvilken grad de er tilgjengelige. I byggteknisk forskrift (TEK 10) kommer det frem at disse skal være tydelige langs hele veien, og ha visuelle eller taktile kanter, helst en kombinasjon av begge deler (Lovdata 2010). Et eksempel på kombinasjon av visuell og taktil ledelinje kan være en naturlig linje av annet steinmateriale enn det som ellers finnes langs veien (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 2014).

Parkeringsmuligheter

Kartverket har registrert tilgjengeligheten til parkeringsplasser for rullestolbrukere.

HC-parkering

Andel HC-parkeringer som er tilgjengelige for brukere av rullestol i de største byene. 2015

Kilde: Kartverket

Andel HC-parkeringer som er tilgjengelige for brukere av rullestol i de største byene. 2015

Kilde: Kartverket

Om datagrunnlaget

Tallene er hentet fra et datasett fra Kartverket som viser en oversikt i hvilken grad tettsteder er tilgjengelige. Ved utgangen av 2015 var 161 kommuner kartlagt, og det foregår stadig mer registrering i flere kommuner. Mer informasjon kan leses på Kartverkets hjemmesider.

For at et område eller kartleggingselement skal kunne være tilgjengelig for personer med nedsatt bevegelighet og personer med nedsatt syn, må disse oppfylle ulike minstekrav med utgangspunkt i et klassifiseringsskjema utviklet av Kartverket. Dette klassifiseringsskjemaet er utviklet på grunnlag av TEK10Norsk Standard 11005Norsk Standard 12184Bygg for alleStatens vegvesen Håndbok V129 og NAV – temahefte om formidling av elektriske rullestoler.  Les mer i overordnet klassifisering  for manuelle rullestoler og for elektriske rullestoler.

Tilgjengelig: ingen mangler forekommer og kartlagte elementer oppfyller minstekravene etter klassifikasjonsskjemaet

Ikke tilgjengelig: alvorlige mangler forekommer og kartlagte elementer oppfyller ikke minstekravene etter klassifikasjonsskjemaet.

I utgangspunktet er det i datasettet fra Kartverket tatt med kategoriene «vanskelig tilgjengelig» og «ikke vurdert». De elementene som ble klassifisert som vanskelig tilgjengelig, har her blitt slått sammen med kategorien «ikke tilgjengelig». Dette fordi elementene, eller områdene, per i dag ikke anses som tilgjengelige. «Ikke vurdert» er elementer som er oppdaget, men det vil ikke være mulig å vurdere disse da de er under bygging eller endring, eventuelt at de er stengt. I dette kapitlet er denne kategorien tatt bort. Det vil si at de andre gjenværende kategoriene er omregnet etter dette.

1 % av HC-parkeringsplassene er tilgjengelig for brukere av manuell rullestol

HC-parkeringsplasser er generelt lite tilgjengelige for brukere av både manuell og elektrisk rullestol. Kun 1 % er tilgjengelig for manuell rullestol, mens 2 % er tilgjengelig for elektrisk rullestol.

Hovedårsaken til at parkeringsplassene ikke er tilgjengelige er at de er for små. Det vil si at parkeringsplassene verken er brede eller lange nok (Kartverket 2015a; Kartverket 2015b; Norsk Standard 11005 2011; Lovdata 2010). Likevel kan parkeringsplasser som ikke klassifiseres som tilgjengelige ofte brukes, men dette avhenger av hvordan bil rullestolbrukere benytter. I flere tilfeller mangler det også skilting og merking av HC-parkeringsplasser. De stedene hvor det forekommer manglende skilting og merking, er det ikke mye som skal til før parkeringsplassene kan klassifiseres som tilgjengelige.

I 2011 kom det nye anbefalinger og kvalitetskrav om hvor stor en HC-parkeringsplass skal være. En årsak til at mange ikke oppfyller tilgjengelighetskravene er at det ikke er gjort utbedringer siden da (Norsk Standard 11005 2011; Statens vegvesen 2011).

Grunnen til at det er et skille mellom manuell og elektrisk rullestol er at det for manuell rullestol ikke skal være større avstand enn 25 meter fra parkeringsplassen til bygningen.

Få HC-parkeringsplasser er tilgjengelige i de største byene

I Oslo er det ingen av de kartlagte parkeringsplassene som er tilgjengelige for brukere av manuell rullestol, mens 1 % er tilgjengelige for brukere av elektrisk rullestol (Kartverket 2015a; Kartverket 2015b).

For brukere av både manuell og elektrisk rullestol er det Stavanger som kommer best ut, hvor henholdsvis 13 % og 21 % av HC-parkeringsplassene er tilgjengelige. Når det gjelder brukere av elektrisk rullestol er Bergen like bak, hvor 20 % av plassene er tilgjengelige, mens det for manuell rullestol kun er 3 %. I Trondheim er det kun 1 % av parkeringsplassene som er tilgjengelige for både manuell og elektrisk rullestol. Det må nevnes at det ofte i de største byene er parkering langs gatene i sentrum. Disse er ikke tilrettelagt for personer som har behov for større parkeringsplass.

Kollektivtransport

Et av hovedmålene i Nasjonal transportplan (2014-2023) er at transportsystemet skal være universelt utformet.

Få jernbanestasjoner er universelt utformet

Det er i dag 336 stasjoner med persontrafikk. Målet for perioden 2018–2029 er at omlag 44 % av alle av- og påstigninger er på en universelt utformet stasjon. Prognosen for 2018 er at om lag 7 % vil være på en universelt utformet stasjon.

I løpet av 2017 oppfylte 28 stasjoner kravene til universell utforming, mens 94 stasjoner vurderes som tilgjengelige. Alle stasjonene på jernbanenettet oppfyller kravene til et universelt utformet informasjonssystem (Samferdselsdepartementet Prop. 1S (2018-2019)).

Brukererfaringer - universell utforming av stasjonsområder

TØI har kartlagt hvordan tiltak for fysisk utforming, drift og vedlikehold, informasjon, og orientering oppleves av personer med ulike funksjonsnedsettelser på Lillestrøm og Hamar stasjonsområder. Studien viser at synshemmede er den gruppen som hadde flest utfordringer. Rapporten peker på at det er liten sammenheng mellom systemene for buss og bane, både på de aktuelle stasjonsområdene og på norske stasjonsområder generelt. Det betyr at kollektivreisende må finne fram i ulike systemer og ulike logikker dersom de skal bytte fra buss til tog på samme stasjonsområde (Krogstad og Skartland 2016).

Busstransport

Om lag 730 holdeplasser langs riksvei, rundt 10 % av holdeplassene, har fullgod standard i dag. Statens vegvesen anslår at om lag 2 750 holdeplasser ikke er i samsvar med standarder for universell utforming (Samferdselsdepartementet Prop. 1S (2018-2019)).

Luftfart

I samarbeid med Luftfartstilsynet satte Avinor i 2014 i gang en kartlegging av alle sine lufthavner. Kartleggingen var ferdig i 2018, og selskapet har etablert en tiltaksplan for utbedring til universell utforming i eksisterende terminalbygg på regionale og lokale flyplasser (Samferdselsdepartementet Prop. 1S (2018-2019)).

Fylkeskommunenes arbeid med universell utforming i kollektivtransporten

Transportøkonomisk institutt foretok i 2015 en kartlegging av fylkeskommunenes arbeid med universell utforming i kollektivtransporten. Kartleggingen viser at universell utforming er inarbeidet i alle fylkeskommunale planer om transport og kollektivtransport (Krogstad 2015). Dette er en økning fra 2008, hvor 8 fylkeskommuner ikke hadde noen formulering om universell utforming i sin fylkesplan og 3 fylkeskommuner ikke hadde nevnt universell utforming i sentrale dokumenter (Leiren og Kolbjørnsen 2008).

Tilrettelegging

Tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel

Hvor god er tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel, poeng på en skala fra 0 til 100, 2017

Kilde: Difis innbyggerundersøkelse

Hvor god er tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel, poeng på en skala fra 0 til 100, 2017

Kilde: Difis innbyggerundersøkelse

Hvor god er tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel, poeng på en skala fra 0 til 100

Hvor god er tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel, poeng på en skala fra 0 til 100

Kilde: Difis innbyggerundersøkelse

Om datagrunnlaget

Dataene er hentet fra Difi sin Innbyggerundersøkelse, som er en av de største undersøkelsene om innbyggernes syn på og erfaring med forvaltningen i Norge.

Undersøkelsen blir gjennomført i et representativt utvalg av personer fra 18 år og over. Utvalget blir tilfeldig trekt fra Folkeregistert, og omfatter over 44 000 personar. Det blir trekt respondenter for hvert kjønn i fem aldersgrupper i hvert fylke.

Spørreskjemaet blir sendt i posten, men alle kunne også svare på undersøkelsen på Internett. På Internett kunne undersøkelsen besvares på nynorsk, engelsk eller polsk i tillegg til bokmål.

Spørsmålene

Spørsmålet om respondenten har nedsatt funksjonsevne ble første gang stilt i 2014/2015. Spørsmålet er "Har du nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne som medfører begrensninger i ditt daglige liv, og som har vart/vil vare i 6 måneder eller mer?" Svaralternativene er:

  • Ja, bevegelseshemming

  • Ja, syns- eller hørselshemming

  • Ja, psykiske vansker

  • Ja, utviklingshemming

  • Ja, annet

  • Nei

Spørsmålet om tilrettelegging er "Hvor godt eller dårlig mener du at det følgende er i din kommune? Innen samferdsel:

  • Tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne"

Beregning av skår

Tall kan formidles på mange måter. I Difis Innbyggerundersøkelse får respondentene en rekke spørsmål der de f.eks. blir bedt om å vurdere hvor gode/dårlige ulike tjenester er på en syvpunktsskala fra -3 til +3, der -3 betyr svært dårlig og +3 betyr svært godt.

I våre presentasjoner av disse resultatene har vi valgt å gjøre det på lik måte som Difi, ved å ta utgangspunkt i gjennomsnittet av alle svarene på svarskalaen fra -3 til +3, og konvertere det til en gjennomsnittskår på en skala fra 0 til 100. 0 tilsvarer svært dårlig, mens 100 tilsvarer svært godt. 

De som har svart «vet ikke/ikke relevant», eller som ikke har svart på spørsmålet i det hele tatt, er ikke tatt med i våre beregninger av gjennomsnittsskår. Skårene vi da får, er tall som viser hvor misfornøyde/fornøyde de respondentene som har svart, er samlet sett, eller hvor lett/vanskelig de synes noe er.

 Les mer om Innbyggerundersøkelsen på Difi sine nettsider.

Få synes tilretteleggingen er god for funksjonshemmede

I Difi sin innbyggerundersøkelse for 2017 var det med et spørsmål om hvor god man synes tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne innen samferdsel var. På en skal fra 0 til 100 poeng var gjennomsnittet for personer med nedsatt funksjonsevne på 45 poeng. Befolkningen ellers var noe mer positive med et gjennomsnitt på 50 poeng. 

Personer med bevegelseshemming var minst fornøyde med tilretteleggingen, med et gjennomsnittet på 43 poeng.    

Vansker med bruk av offentlig transport

Andel som har vansker med å bruke offentlig transport grunnet helseproblemer. 2015

Kilde: SSB, Levekårsundersøkelsen om helse

Andel som har vansker med å bruke offentlig transport grunnet helseproblemer. 2015

Kilde: SSB, Levekårsundersøkelsen om helse

Om datagrunnlaget

Spørsmålet om vansker med å bruke offentlig transport grunnet helseproblemerer er hentet fra SSBs levekårsundersøkelse om helse. Undersøkelsen gjennomføres hvert tredje år. Fra og med 2015 ble undersøkelsen lagt om i tråd med forordninger fra EU, og har med dette blitt den europeiske helseundersøkelsen EHIS. Innholdet har i hovedsak blitt videreført.

Personer med nedsatt funksjonsevne utgjør personer mellom 20-66 år som oppgir å ha hørsels-, syns- eller bevegelsesvansker, kognitive eller psykiske vansker. I tillegg til de nevnte vanskene oppgir de å ha varige helseproblemer som påvirker hverdagen i noen eller i stor grad. Varig betyr her at de har hatt helseproblemene i seks måneder eller lengre, eller at problemene forventes å vare i seks måneder eller mer.

Disse dataene inngår også i indikatorsettet Statistisk sentralbyrå har utviklet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, for å følge levekårs- og livssituasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne.

Les mer i rapporten «Personer med nedsatt funksjonsevne: Indikatorer for levekår og likestilling».

6 % av funksjonshemmede mener det er vanskelig å benytte offentlig transport

SSBs levekårsundersøkelse om helse fra 2015 viste at 6 % av personer med nedsatt funksjonsevne hadde vansker med å bruke offentlig transport på grunn av helseproblemer. 1 % i befolkningen generelt svarte det samme. 

7 av 10 med nedsatt syn ville brukt kollektivtrafikk i større grad dersom det var bedre tilrettelagt

I en undersøkelse gjort av Norges Blindeforbund (2016) oppgir 73 % at de ville brukt kollektivtrafikk i større grad dersom det var bedre tilrettelagt. 16 % oppgir at de ikke ville brukt kollektivtransport i større grad med bedre tilrettelegging, mens 11 % oppgir at de ikke vet. Les mer om personer med nedsatt syn og barrierer for bruk av transport.

Kilder

Bane NOR (2015). Stadig bedre tilgjengelighet på stasjonene

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) (2014). Universell utforming i sentrum. Oslo, Molde: Deltasenteret v/Bufdir, Møre og Romsdal fylkeskommune.

Deloitte (2012). Rapport - Evaluering av bilstønadsordningen

Kartverket (2017). Rettleiing.

Kartverket (2015a). Overordnet klassifisering av tilgjengelighet (bevegelseshemmede) tettsted, elektriske rullestoler.

Kartverket (2015b). Overordnet klassifisering av tilgjengelighet (bevegelseshemmede) tettsted, manuelle rullestoler. 

Krogstad, J. R. (2015). Fylkeskommunenes arbeid med universell utforming i kollektivtransporten. Oslo: Transportøkonomisk institutt 

Krogstad, J.R. & Skartland, E. (2016). Universell utforming av stasjonsområder – erfaringer fra brukerne. Oslo: Transportøkonomisk institutt

Leiren, M. D. & Kolbjørnsen, L. (2008). Fylkeskommunenes arbeid med universell utforming av kollektivtransporten. Oslo: Transportøkonomisk institutt

Lovdata (2010). Byggteknisk forskrift (TEK 10).

Norges Blindeforbund. (2016): Undersøkelse - Synshemmede og kollektivtransport, IPSOS. 

Norsk Standard 11005 (2011). Universell utforming av opparbeidete uteområder - Krav og anbefalinger. 

Samferdselsdepartementet Meld. St. 26 (2012–2013). Nasjonal transportplan 2014–2023

Samferdselsdepartementet Prop. 1S (2018-201). For budsjettåret 2019

Solvoll, G. & Anvik, C. H. (2012). Arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede Erfaringer etter 10 år. Handelshøgskolen i Bodø og Nordlandsforskning

Statens vegvesen (2011). Håndbok V129, Universell utforming av veger og gater.