Psykisk vold, fysisk vold og trusler var de vanligste årsakene til at de voksne beboerne oppholdt seg på et krisesenter i 2020. Nesten alle beboerne hadde blitt utsatt for gjentatte overgrep. Et krisesenteropphold varte i snitt 27 døgn, noe som har vært forholdvis stabilt over tid.

Hovedpunkter

1 668

1 668 voksne bodde på krisesenter i 2020

92 % av beboerne var kvinner

94 % av beboerne hadde blitt utsatt for gjentatte overgrep

Antall beboere og opphold

Personer som overnatter på et krisesenter, omtales som beboere. Med opphold menes de gangene beboerne overnattet på et krisesenter i løpet av året. Et opphold kan vare over flere døgn, og blir registrert med et beboerskjema for hvert opphold. Enkelte beboere har flere opphold gjennom året. Opplysninger om beboerne er basert på informasjon gitt under det første oppholdet i 2020.

Nedgang i antall beboere og opphold i 2020

I 2020 ble det registrert 2 198 opphold på krisesentrene og 1 668 beboere, som er en nedgang fra 2 471 opphold og 1 800 beboere i 2019. Både antall opphold og antall beboere var vesentlig lavere enn det har vært de siste årene, og tallene har ikke vært lavere siden 2003. Nedgangen bør ses i lys av koronapandemien i 2020. Les mer om hvordan koronapandemien påvirket krisesentrene i 2020.

Utviklingen i årene 2003 til 2019 viste at antall beboere økte i perioden fra 2003-2010, og var deretter forholdvis stabilt frem til 2013, før det gradvis har sunket noe.

De fleste beboerne var kvinner

Av de 1 668 personene som bodde på krisesentrene i 2020, var 1 529 kvinner. 137 beboere var menn. For 2 beboere var det ikke registrert kjønn. Antall kvinner som bor på krisesentrene var noe lavere enn i årene 2016-2019, mens antall menn har vært forholdsvis stabilt disse årene.

6 av 10 beboere hadde ikke vært i kontakt med et krisesenter før

61 % av beboerne hadde ikke vært i kontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2020. Denne andelen har vært nokså stabil over tid.

22 % av beboerne hadde overnattet på et krisesenter også før 2020. Dette er en økning på 2 prosentpoeng fra 2019, men relativt likt andelene fra tidligere år. 72 % av de tidligere beboerne hadde hatt ett tidligere opphold på krisesenter før 2020, mens 28 % hadde hatt 2 eller flere tidligere opphold.

18 % av beboerne hadde benyttet seg av krisesentrenes dagtilbud før de søkte tilflukt på senteret, enten ved det samme eller et annet krisesenter. Denne andelen er 3 prosentpoeng mindre enn i 2019, og tilsvarende som i 2018. 17 % av beboerne var i telefonkontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2020, tilsvarende andel som i 2019.

Beboerne som hadde vært bruker av dagtilbudet eller botilbudet på et krisesenter før sitt første opphold i 2020, fikk spørsmål om hvilket år de først kom i kontakt med et krisesenter. 23 % var i kontakt med et krisesenter for første gang i 2020, 33 % hadde første kontakt i 2019, 28 % hadde første kontakt for 2-5 år siden og 14 % var for første gang i kontakt med et krisesenter for mer enn 5 år siden. For 2 % var det krysset «Vet ikke».

Gjennomsnittlig oppholdstid var 27 dager

Lengden på et gjennomsnittlig opphold for de voksne beboerne i 2020 var 27 døgn. Dette er 1 døgn kortere enn et gjennomsnittsopphold i 2019. Gjennomsnittslengden på et krisesenteropphold har variert mellom 28 og 30 døgn i årene 2008-2019. I 2020 bodde 2 beboere på et krisesenter hele året.

Totalt antall overnattingsdøgn for voksne beboere i 2020 var 58 953 døgn. Dette er en betydelig nedgang fra årene 2014 til 2019, hvor totalt antall overnattingsdøgn har variert fra 67 953 til 73 596. Nedgangen kan ses i sammenheng med at det var færre opphold på krisesentrene i 2020 enn det var i årene 2014-2019, samt at gjennomsnittslengden på oppholdene var kortere. Endringene bør ses i sammenheng med koronapandemien i 2020.

Kjennetegn ved beboerne

Beboernes gjennomsnittsalder var 37 år

Aldersfordelingen blant beboerne på krisesentrene har vært relativt stabil over tid. Gjennomsnittsalderen til beboerne var 37 år i 2020, en økning fra et gjennomsnitt på 36 år i årene 2017 til 2019. I 2020 var 32 % av beboerne yngre enn 30 år, og 31 % var mellom 30 og 39 år. 22 % var mellom 40 og 49 år, og 15 % var 50 år eller eldre.

De fleste levde i parforhold før krisesenteroppholdet

62 % av beboerne levde sammen med noen i et parforhold før det første oppholdet i 2020, enten i samboerskap eller som gift/registrert partner. 35 % var enten enslig, separert, skilt, enke/enkemann eller hadde flyttet fra samboer. 3 % oppga særbo.

Andelen som levde i et parforhold var noe mindre i 2020 (62 %), sammenlignet med årene 2018 og 2019, da henholdsvis 66 % og 64 % av beboerne levde i et parforhold. Nedgangen skyldes at en mindre andel av beboerne er gifte/registrerte partnere (fra 42 % i 2018 og 40 % i 2019, til 39 % i 2020). Andelen som levde i samboerskap, har vært relativt stabil disse årene. Utover dette, var det relativt små forskjeller mellom beboernes sivilstand i 2020 og tidligere år.

6 av 10 beboere hadde innvandrerbakgrunn

I 2020 hadde 62 % av beboerne innvandrerbakgrunn . Dette er en liten nedgang fra 63 % i 2019 og 64 % i 2018. Andelen har vært relativt stabil de siste årene.

18 % av befolkningen i Norge hadde innvandrerbakgrunn i 2020, ifølge SSB. Andelen med innvandrerbakgrunn var altså større blant beboerne på krisesentrene, enn i befolkningen totalt. Merk at SSBs definisjon av innvandrerbakgrunn i befolkningen forutsetter at vedkommende både har to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre, mens det kun er foreldrenes fødeland som ligger til grunn for definisjonen av innvandrerbakgrunn i denne statistikken. Sammenligningen med befolkningen må gjøres med forbehold om dette.

3 av 10 beboere hadde nedsatt funksjonsevne

I 2020 hadde 30 % av beboerne nedsatt funksjonsevne , tilsvarende andel som i 2019, og omtrent tilsvarende andel som i 2018 (28 %). Blant beboerne med nedsatt funksjonsevne, var de vanligste formene psykiske lidelser og kroniske sykdommer. Fysiske funksjonshemminger var noe mindre vanlig. Relativt få beboere hadde utviklingshemming.

For 8 % av beboerne med nedsatt funksjonsevne, ble det oppgitt andre former for funksjonsnedsettelse. Herunder ble det spesifisert et bredt spekter av plager, blant annet uførhet, smerter i kroppen, høyt blodtrykk og kognitive problemer. 

En tredjedel av beboerne var yrkesaktive

Totalt 32 % av beboerne var yrkesaktive i 2020, enten i fulltid eller i deltid (henholdsvis 17 % og 15 %). Dette er tilsvarende andel som i 2019. 38 % av beboerne mottok stønad, trygd og/eller pensjon, 8 % var hjemmearbeidende, 10 % var arbeidssøkere og 15 % var under utdanning. Over tid har det kun vært mindre endringer i beboernes tilknytning til arbeidslivet. 

I Norge var 67 % av personer i alderen 15-74 år sysselsatte i 2020, ifølge SSB. Andelen yrkesaktive blant beboerne på krisesentrene var dermed mindre enn andelen yrkesaktive i Norge generelt. Vær oppmerksom på at det her er sammenlignet med hele den norske befolkningen i yrkesaktiv alder. Det er naturlig å anta at beboerne på krisesentrene har en annen aldersfordeling enn denne gruppen, og andelen sysselsatte kan derfor ikke sammenlignes direkte.

Drøyt 4 av 10 beboere hadde med barn til krisesenteret

43 % av beboerne hadde med seg barn under 18 år første gang de overnattet på et krisesenter i 2020, en litt mindre andel enn i 2019 (44 %) og 2018 (45 %). Av beboerne som hadde med seg barn, hadde 48 % med seg ett barn, 33 % hadde med seg to barn, og 18 % hadde med seg 3 eller flere barn.

10 % av beboerne hadde barn i husholdningen som ikke var med til krisesenteret, omtrent samme andel som i 2019 (12 %), og 12 prosentpoeng mindre enn i 2018. 54 % av disse beboerne hadde 1 barn hjemme som ikke var med på senteret, 32 % hadde 2 barn og 14 % hadde 3 eller flere barn.

Barna som bor på krisesenter eller er brukere av sentrenes dagtilbud, registreres på eget skjema.. Les mer i Bufdirs artikkel om barn på krisesenter. 

Halvparten av beboerne kom fra kommunen der krisesenteret er lokalisert

54 % av beboerne kom fra kommunen hvor tilbudet er lokalisert. 34 % kom fra en annen kommune som bidrar økonomisk til krisesentertilbudet, mens 9 % kom fra andre kommuner. For 3 % av beboerne var ingen kommunetilhørighet oppgitt.

Hvordan kom beboerne i kontakt med krisesenteret?

34 % av beboerne oppsøkte krisesenteret på eget initiativ. Dette er en økning på 4 prosentpoeng fra 2018 og 2019.

Av de ulike instansene, var det politiet som oftest formidlet kontakt med krisesenteret, tilsvarende som i 2018 og 2019. 23 % av beboerne ble formidlet av politiet i 2020, en økning fra 22 % i 2019 og 20 % i 2018. Relativt store andeler av beboerne kom også i kontakt med krisesenteret via barnevernet (16 %) eller familie, venner eller bekjente (17 %).

6 % svarte «andre instanser», og det er stor spredning i svarene som ble oppgitt. ROSA-prosjektet og arbeidsgiver er nevnt av flere beboere.

Voldserfaringer blant beboere

Psykisk vold, fysisk vold og trusler var de vanligste årsakene til at beboerne søkte hjelp på krisesenteret

91 % av beboerne var utsatt for psykisk vold, 64 % var utsatt for fysisk vold og 60 % hadde opplevd trusler. Videre hadde 34 % av beboerne blitt utsatt for negativ sosial kontroll , 26 % for materiell vold, 25 % for økonomisk vold , 19 % for seksuell vold, 10 % for digital vold  og 8 % for æresrelatert vold .  

Les mer om æresrelatert vold i Bufdirs artikkel her. 

Les mer om ulike former for vold hos Dinutvei.no

Andelen som oppgir å ha vært utsatt for psykisk vold har økt de siste årene, fra 81 % i 2014 til 91 % i 2020. 3 prosentpoeng færre beboere i 2020 enn i 2019 oppga fysisk vold som årsak til oppholdet. Andelen i 2020 er tilsvarende som i 2018. Det var også noe mindre andel som var utsatt for trusler i 2020, sammenlignet med de to siste årene. Når det gjelder seksuell vold, materiell vold, økonomisk vold og digital vold, er det små endringer fra 2019 til 2020, men sammenlignet med 2018, har det vært en økning i disse typene vold (4-6 prosentpoeng).

Vold mot beboernes barn var årsak til flere krisesenteropphold av beboere som hadde med seg barn. 31 % oppga at henvendelsen skyldes psykisk vold mot deres barn, mens 15 % oppga fysisk vold mot dem. Sammenlignet med 2019, er dette en økning på 5 prosentpoeng, både for psykisk og fysisk vold mot beboerens barn. 2 % var på krisesentret på grunn av seksuell vold mot deres barn. De fleste beboerne som hadde med seg barn, hadde også selv vært utsatt for vold. Blant beboerne med barn var de vanligste formene for vold psykisk vold (93 %), fysisk vold (63 %) og trusler (60 %).

12 % av beboerne med innvandrerbakgrunn oppholdt seg på krisesentertilbudet som følge av æresrelatert vold. En relativt liten andel beboere med innvandrerbakgrunn oppga menneskehandel  og/eller tvangsekteskap som årsak til oppholdet (3 % i begge tilfeller).

Beboerne hadde ofte vært utsatt for flere typer vold

Det var ofte flere årsaker til at beboerne oppholdt seg på et krisesenter.

  • Blant dem som henvendte seg på grunn av psykisk vold, var 67 % også utsatt for fysisk vold og 63 % for trusler.
  • 95 % av beboerne som var utsatt for fysisk vold, var også utsatt for psykisk vold. 66 % var også utsatt for trusler.
  • Av de som hadde opplevd trusler, hadde 95 % også opplevd psykisk vold og 70 % fysisk vold.

Andelene som hadde vært utsatt for negativ sosial kontroll, seksuell vold, økonomisk vold og digital vold, var også betydelig større blant brukere utsatt for både psykisk vold, fysisk vold og trusler, enn blant øvrige beboere.

De fleste hadde vært utsatt for gjentatte overgrep før oppholdet

94 % av beboerne hadde blitt utsatt for gjentatte overgrep før de søkte hjelp på et krisesentertilbud, mens 6 % oppga at volden var et engangstilfelle.

24 % av beboerne var utsatt for overgrep som har pågått ett år eller mindre, mens 70 % var utsatt for overgrep som har pågått i mer enn ett år. 35 % var utsatt for overgrep som har pågått i mer enn fem år. Det er relativt små forskjeller sammenlignet med 2018 og 2019. Siden 2014 har imidlertid andelen som har blitt utsatt for gjentatte overgrep i under ett år, gått ned. Det har derimot vært en økning i andelen som har opplevd overgrep over 5 år eller lenger.

Beboere med barn levde lenger med volden før de søkte hjelp

Beboerne som hadde med seg barn under 18 år til krisesenteret ved første opphold, hadde i gjennomsnitt levd med volden lengre enn beboerne som ikke hadde med seg barn.  Mens 75 % av beboerne med barn var utsatt for overgrep som har pågått i mer enn ett år, gjaldt dette 66 % av beboerne som ikke hadde med barn. Mønsteret har vedvart over tid.

Bistand til beboere

Kartlegging av trusselbilde og beskyttelsesbehov ble gjennomført ved 7 av 10 opphold

Det følger av forpliktelsene etter krisesenterloven (§ 2) at krisesentertilbudet skal gi råd, støtte og veiledning til brukerne. Beboerne mottok en form for bistand fra krisesenteret ved omtrent alle opphold. De vanligste formene for bistand som ble gitt, var inntakssamtale, enesamtale(r), primærkontakt for beboeren og systematisk kartlegging av hjelpebehov.

Det følger av forpliktelsene i forskriften om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet at det skal foretas en kartlegging av trusselbilde og beskyttelsesbehov. Totalt ble dette gjennomført ved 72 % av oppholdene. Ved 7 av 10 opphold ble det gjort en kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av krisesenteret, mens det ved drøyt 3 av 10 opphold også ble gjort en kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av andre.

Ved 6 av 10 opphold ble det utarbeidet en plan for oppfølging under oppholdet, og ved en like stor andel av oppholdene fikk beboeren hjelp til å ta kontakt med andre tjenester.

Sammenlignet med 2018 og 2019, fikk en mindre andel av beboerne bistand i form av fritidsaktiviteter og sosiale aktiviteter i 2020, både i regi av krisesentertilbudet og i regi av andre (forskjeller på 5-11 prosentpoeng). Dette kan ses i sammenheng med koronapandemien, og behovet for å redusere fysisk kontakt mellom beboerne av hensyn til smittevern. Les mer om hvordan koronapandemien påvirket krisesentrene i 2020.

Andelen opphold der det ble utarbeidet en plan for oppfølging under oppholdet, var litt mindre i 2020, sammenlignet med 2018 og 2019. Sammenlignet med årene 2014 til 2017, har det imidlertid vært en økning i andelen krisesenteropphold hvor det ble utarbeidet plan for oppfølging under oppholdet. Siden 2014 har det også vært en jevn økning i andelen opphold hvor bistand ble gitt i form av systematisk kartlegging av hjelpebehov og primærkontakt ved krisesenteret.

Ved 2 % av oppholdene ble det gitt andre former for bistand. I de åpne kommentarene nevnes blant annet familiesamtaler, samtaler med psykolog/henvisning til helsehjelp og tilbud om videre bistand etter oppholdet.

Det ble gitt mer bistand til hjemmearbeidende enn til yrkesaktive

Det ble gitt flere typer bistand ved opphold av beboere som var hjemmearbeidende, sammenlignet med opphold der beboerne var fulltids eller deltids utearbeidende. De hjemmearbeidende beboerne fikk oftere hjelp til å ta kontakt med andre tjenester, samt følge til møter med andre tjenester. De fikk også oftere utarbeidet en plan for oppfølging under oppholdet, praktisk hjelp, barnepass  og fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter (i regi av krisesentertilbudet), samt hjelp i forbindelse med boligbytte (flyttehjelp og hjelp til å finne bolig).

Ved oppholdene der beboeren var hjemmearbeidende, hadde 86 % av beboerne innvandrerbakgrunn. Blant beboerne uten innvandrerbakgrunn, var det kun 20 opphold av hjemmearbeidende beboere. Det ble generelt gitt mer bistand til beboere med innvandrerbakgrunn, enn til beboere uten slik bakgrunn (se delkapitlet om beboerne med innvandrerbakgrunn).

Mest bistand ved opphold som skyldtes fysisk vold, psykisk vold eller trusler

I avsnittet om voldserfaringer blant beboerne, ble det vist til en tydelig sammenheng mellom ulike typer vold. Det var ingen betydelige forskjeller i bistand gitt ved opphold som skyldtes fysisk vold, psykisk vold eller trusler, noe som nok kan ses i lys av at mange hadde opplevd alle disse formene for vold. Totalt skyldtes kun 6 % av oppholdene verken fysisk vold, psykisk vold eller trusler, og det ble generelt gitt mindre bistand ved disse oppholdene.

Utbredt kontakt med øvrig hjelpeapparat

Krisesentertilbudene skal gi brukerne hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet (Krisesenterloven, § 2). Advokat, politiet og NAV var de vanligste instansene som beboerne ble satt i kontakt med under oppholdene. Det var også relativt vanlig at beboerne ble satt i kontakt med barnevern, sykehus, fastlege og/eller legevakt og familievernkontor.

Den vanligste instansen å ha kontakt med før oppholdet, var politiet. Dette kan ses i lys av at politiet var den instansen som stod for flest formidlinger av kontakt med krisesentrene. En relativt stor andel av beboerne var også i kontakt med NAV, barnevern, sykehus, fastlege og/eller legevakt, psykisk helsetjeneste og advokat før oppholdet.

Kontakt med advokat ble betydelig oftere etablert under oppholdene på krisesentrene, enn før oppholdene. Kontakt med sykehus, fastlege og/eller legevakt, politiet og psykisk helsetjeneste, var derimot oftere etablert før oppholdene.

Ved 11 % av oppholdene ble det ikke opprettet kontakt med andre instanser under oppholdet, og ved 5 % av oppholdene var det ikke opprettet kontakt med andre instanser før oppholdet.

I 2020 var det i noe mindre grad opprettet kontakt med helsesykepleier/helsestasjon og sykehus, fastlege og/eller legevakt, sammenlignet med 2018 og 2019. Utover dette, er det relativt små forskjeller, sammenlignet med de siste to årene.

Hvor dro beboerne etter oppholdet?

16 % av oppholdene endte med retur til voldsutøver

I 2020 endte 49 % av krisesenteroppholdene med at beboeren dro til egen bolig uten voldsutøver, eller til ny/annen bolig. 13 % dro til slektninger eller venner. Andelene er omtrent tilsvarende som tidligere år.

Relativt få dro videre til et annet krisesentertilbud, overgangsbolig, flyktningeinstans eller en annen institusjon. Ved 10 % av oppholdene ble «annet sted» oppgitt. Nesten halvparten av disse beboerne bodde på krisesenteret ved årsskiftet. Relativt mange dro også til sitt hjemland, eller til et midlertidig botilbud (i regi av kompetanseteam, kommune eller andre aktører). Ved 1 % av oppholdene var det usikkert hvor beboerne dro.

Ved 19 % av oppholdene dro beboeren tilbake til voldsutøver. Dette er en økning på 3 prosentpoeng fra 2019, og andelen som returnerte til voldsutøver har ikke vært større siden 2011. I perioden 2006 til 2012 var det en jevn nedgang i andelen som returnerte til voldsutøver. I årene 2012 til 2019 varierte andelen mellom 15 % og 17 %.

Dersom beboeren returnerte til voldsutøver etter oppholdet, ble beboeren spurt om årsaken til at de dro tilbake. 76 % oppga at de ønsker å gi voldsutøver en ny sjanse. Flere returnerte også grunnet avhengighet og/eller press (12 %), av hensyn til barn (12 %), eller av økonomiske grunner (8 %). Det var mindre vanlig at beboeren returnerte til voldsutøver grunnet redsel for represalier (4 %), manglende oppholdsstatus (oppholdstillatelse) (5 %), eller at beboeren var usikker på hvorfor vedkommende dro tilbake (1 %). 18 % oppga andre årsaker. Det er stor variasjon i hvilke årsaker som oppgis i de åpne kommentarene. Blant annet nevnes det at beboeren vil be/ønsker at voldsutøveren skal flytte ut, savn av familiemedlemmer og savn av dyr.

26 % av oppholdene der voldsutøver var beboerens partner, endte med retur til voldsutøver

26 % av oppholdene der beboeren oppga at voldsutøver var ektefelle eller samboer, endte med retur til voldsutøver. Dette er en økning fra 22 % i 2018 og 2019. Denne andelen gikk ned fra 30 % i 2008 til 22 % i 2014, for deretter å være relativt stabil i årene 2014 til 2019 (mellom 22 % og 24 %).

Opphold med barn endte sjeldnere med retur til voldsutøver

22 % av oppholdene der beboeren hadde med seg barn under 18 år, og der voldsutøveren var ektefelle eller samboer, endte med at beboeren dro tilbake til voldsutøver. I tilsvarende tilfeller hvor beboerne ikke hadde med seg barn, endte 31 % med retur til voldsutøver. Opphold med barn endte med andre ord sjeldnere med retur til ektefelle/samboer som hadde utøvd vold, sammenlignet med opphold hvor beboerne ikke hadde med barn. Dette er et mønster som har vedvart over tid.

Andelen som dro tilbake til voldsutøver varierte etter tilknytning til arbeidslivet

Dersom beboeren var hjemmearbeidende eller deltok på kurs, og voldsutøver var ektefelle eller samboer, endte henholdsvis 33 % og 34 % av oppholdene med retur til voldsutøver. 30 % av oppholdene til beboerne som var under utdanning endte med retur til voldsutøver. Til sammenligning endte henholdsvis 22 % og 23 % av oppholdene til beboerne som var utearbeidende, enten fulltid eller deltid, med retur til voldsutøver. Blant arbeidssøkere og de som mottok stønad, trygd eller pensjon, var andelene henholdsvis 24 og 25 %.

Se statistikk fra de ulike krisesentrene over hvor stor andel av beboerne som flyttet tilbake til voldsutøver etter de hadde bodd på krisesenteret. 

Beboere som drar tilbake til voldsutøver

I de følgende avsnittene ser vi nærmere på noen kjennetegn ved krisesenteroppholdene til beboere som dro tilbake til voldsutøver. Det er kun sett på opphold der voldsutøver var ektefelle eller samboer.

Forholdet var sjeldnere anmeldt i de tilfellene hvor beboer returnerte til voldsutøver

Ved 17 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøveren, var forholdet anmeldt. Til sammenligning var forholdet anmeldt ved 44 % av oppholdene der beboerne ikke dro tilbake til voldsutøveren etter krisesenteroppholdet.

Beboerne som dro tilbake til voldsutøver, hadde i større grad vært utsatt for overgrep i en kortere periode

Ved 33 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver, hadde overgrepet(ene) enten vært et engangstilfelle eller skjedd i en periode kortere enn ett år. Til sammenligning gjaldt dette 24 % av oppholdene der beboeren dro andre steder.

Forskjeller i voldserfaringer mellom beboere som returnerte til voldsutøver og de som flyttet andre stedet

Beboerne som returnerte til voldsutøver, var i mindre grad utsatt for trusler, seksuell vold, materiell vold, økonomisk vold og negativ sosial kontroll enn øvrige beboere.

  • Trusler var årsak i 48 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver, og ved 63 % av oppholdene der beboeren dro andre steder.
  • Seksuell vold ble oppgitt som årsak ved 9 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver, sammenlignet med 22 % av oppholdene der beboeren dro andre steder.
  • Materiell og økonomisk vold ble begge oppgitt som årsak ved 18 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver og 30 % av oppholdene der beboeren dro andre steder.
  • Negativ sosial kontroll var årsak til 28 % av oppholdene som endre med retur til voldsutøver, mot 38 % av oppholdene som endte med at beboeren dro et annet sted.

Beboerne som returnerte til voldsutøver hadde kortere oppholdstid og mottok mindre bistand

  • Oppholdene varte i snitt 12 døgn, sammenlignet med 36 døgn i de tilfellene der beboeren dro andre steder.
  • Ved 16 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver, var det ikke opprettet kontakt med noen instanser i hjelpeapparatet under oppholdet, og ved 8 % av oppholdene hadde beboeren ikke vært i kontakt med noen instanser før oppholdet. Dette gjaldt til sammenligning henholdsvis 7 % og 3 % av opphold der beboeren dro andre steder.
  • De fleste former for bistand, med unntak av inntakssamtale, ble gitt sjeldnere ved opphold som endte med at beboeren dro tilbake til voldsutøveren, sammenlignet med øvrige opphold.
    • Forskjellene er størst når det gjelder bistand knyttet til øvrig hjelpeapparat , hjelp i forbindelse med flytting/finne bolig, fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter (i regi av krisesentertilbudet), praktisk hjelp, advokatbistand og plan for oppfølging under oppholdet.

Mindre bistand når beboerne returnerte til voldsutøver

  • Beboerne som dro tilbake til voldsutøveren, oppholdt seg i snitt kortere tid på krisesenteret. Oppholdene varte i snitt 13 døgn, sammenlignet med 38 døgn i de tilfellene der beboeren dro andre steder.
  • Beboerne som dro tilbake til voldsutøver, var sjeldnere satt i kontakt med øvrige deler av hjelpeapparatet. Ved 19 % av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver, hadde ikke beboeren vært i kontakt med noen instanser i hjelpeapparatet under oppholdet, og ved 8 % av oppholdene hadde beboeren ikke vært i kontakt med noen instanser før oppholdet. Dette gjaldt til sammenligning henholdsvis 7 % og 3 % av øvrige opphold.
  • De aller fleste former for bistand utover inntakssamtale ble sjeldnere gitt ved opphold som endte med at beboeren dro tilbake til voldsutøveren enn ved øvrige opphold. Det ble langt sjeldnere gitt bistand knyttet til øvrig hjelpeapparat  ved opphold hvor beboer dro tilbake til voldsutøver. Videre ble det sjeldnere gitt advokatbistand, hjelp til å finne bolig, hjelp til flytting, følge på boligvisning eller annen praktisk hjelp eller tilbud om fritidsaktiviteter.

Beboere med nedsatt funksjonsevne

30 % av beboerne hadde nedsatt funksjonsevne . De vanligste typene nedsatt funksjonsevne var psykiske lidelser (med eller uten diagnose) og kroniske sykdommer (se delkapittel om kjennetegn ved beboerne). Vi skal nå se nærmere på hva som kjennetegnet disse beboerne.  

Beboere med nedsatt funksjonsevne var eldre enn andre beboere

Gjennomsnittsalderen for beboere med funksjonsnedsettelse var 42 år, mot 35 år for beboerne uten funksjonsnedsettelse.

Færre hadde innvandrerbakgrunn

36 % av beboerne med nedsatt funksjonsevne hadde innvandrerbakgrunn. Blant beboerne uten funksjonsnedsettelser gjaldt dette 73 %.

Mindre vanlig å være i arbeid

En mindre andel av beboerne med nedsatt funksjonsevne var tilknyttet arbeidslivet, sammenlignet med beboerne uten funksjonsnedsettelse, 18 % mot 38 %. 72 % av beboerne med nedsatt funksjonsevne mottok stønad, trygd eller pensjon. Til sammenligning gjaldt dette 24 % av beboere uten funksjonsnedsettelser.

Færre var i parforhold

Beboerne med nedsatt funksjonsevne levde sjeldnere i et parforhold enn andre beboere. Andelen som var gift, registrert partner eller samboer var 55 % blant beboerne med nedsatt funksjonsevne og 65 % blant øvrige beboere.

Flere hadde hatt kontakt med krisesenter tidligere

En større andel av beboerne med nedsatt funksjonsevne hadde hatt kontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2020. 28 % av beboerne med funksjonsnedsettelse hadde vært beboer på et krisesenter før det første oppholdet, og 25 % hadde vært dagbrukere tidligere. Dette gjaldt henholdsvis 20 % og 14 % av beboerne uten nedsatt funksjonsevne.

Krisesenterbeboere med funksjonsnedsettelse hadde oftere vært utsatt for vold fra ruspåvirket person

55 % oppga at voldsutøver alltid eller av og til var ruspåvirket ved overgrepene, sammenlignet med 41 % av beboerne uten nedsatt funksjonsevne.

Mer vanlig å ha levd lenger med vold

En større andel av beboerne med nedsatt funksjonsevne levde lenge med vold før krisesenteroppholdet. 41 % oppga at overgrepene hadde pågått fem år eller lenger, mot 33 % av øvrige beboere.

Færre var utsatt for vold fra nåværende partner

Som nevnt var en mindre andel av beboere med funksjonsnedsettelse i parforhold, sammenlignet med krisesenterbeboere uten funksjonsnedsettelse. Følgelig var også voldsutøver sjeldnere ektefelle eller samboer blant disse beboerne. Andelen som var utsatt for vold fra tidligere ektefelle/samboer/kjæreste, sønn/datter eller én eller flere bekjente, var derimot litt større blant beboerne med nedsatt funksjonsevne.

Vanligere å være i kontakt med psykisk helsetjeneste

Beboerne med nedsatt funksjonsevne ble satt i kontakt med psykisk helsetjeneste ved en betydelig større andel av oppholdene, sammenlignet med oppholdene til øvrige beboere, 18 % mot 6 %. For kontakt med psykisk helsetjeneste før oppholdet, var forskjellen enda større. Ved 38 % av oppholdene til beboerne med nedsatt funksjonsevne hadde det vært kontakt med psykisk helsetjeneste før oppholdet, mot 8 % før opphold av andre beboere. Dette kan ses i sammenheng med at mange beboere med nedsatt funksjonsevne hadde psykiske lidelser.

Noen forskjeller i kontakt med andre hjelpeinstanser

Ved opphold av beboere med funksjonsnedsettelse, ble det oftere opprettet kontakt med sykehus/fastlege/legevakt, hjemmebasert kommunal tjeneste og rusomsorg sammenlignet med ved opphold av beboere uten funksjonsnedsettelse. 

Det ble sjeldnere opprettet kontakt med barnevern, NAV, familievernkontor og advokat ved opphold av beboere med funksjonsnedsettelse enn ved opphold av beboere uten funksjonsnedsettelse. 

Forut for krisesenteroppholdet, var det mer vanlig for beboere med funksjonsnedsettelse å være i kontakt med sykehus/fastlege/legevakt, NAV, rusomsorg, politi, advokat, boligkontor og hjemmebasert kommunal tjeneste, enn for beboere uten funksjonsnedsettelse. Færre blant beboerne med funksjonsnedsettelse var i kontakt med barnevernet før de bodde på krisesentrene, enn blant beboerne uten funksjonsnedsettelse. Dette bør ses i sammenheng med at beboere med funksjonsnedsettelse sjeldnere hadde med barn enn andre beboere. 

Vanligere at psykisk helsetjeneste setter beboere med nedsatt funksjonsevne i kontakt med krisesenter

Ved det første oppholdet, oppga 9 % av beboere at de ble satt i kontakt med krisesenteret av psykisk helsetjeneste, mot 1 % av andre beboere. 

Flere med funksjonsnedsettelse fikk plan for oppfølging under og etter krisesenteroppholdet

Ved oppholdene til beboerne med nedsatt funksjonsevne ble det oftere gitt bistand i form av plan for oppfølging under og etter oppholdet, sammenlignet med oppholdene til andre beboere (forskjeller på henholdsvis 5 prosentpoeng og 12 prosentpoeng). 

Mindre vanlig å få advokathjelp og barnepass

Det ble oftere gitt bistand i form av advokathjelp og barnepass ved opphold der beboeren ikke hadde nedsatt funksjonsevne, med forskjeller på henholdsvis 6 og 13 prosentpoeng. Sistnevnte kan ses i sammenheng med at beboere med nedsatt funksjonsevne sjeldnere enn øvrige beboere hadde med barn til krisesenteret.

Beboere med gjentatte opphold

I det følgende ser vi nærmere på beboerne som hadde bodd på et krisesenter før sitt første opphold i 2020.

1 av 5 beboere hadde bodd på et krisesentertilbud tidligere

22 % av beboerne hadde bodd på et krisesenter før det første oppholdet i 2020, en økning på 2 prosentpoeng fra 2018 og 2019. 72 % av de tidligere beboerne hadde ett tidligere opphold, mens 28 % hadde to eller flere.

Dersom vi ser på alle registrerte opphold i 2020, viser tallene at 33 % av disse var gjentatte opphold, det vil si at beboeren hadde bodd på et krisesenter tidligere. I 2019 var 34 % av oppholdene gjentatte opphold.

Se oversikt over andel opphold av tidligere beboere for hvert krisesenter i artikkelen «Statistikk pr. senter»

Se oversikt over andel opphold med tidligere beboere for hvert krisesenter i artikkelen Statistikk pr. senter.

Her følger en oversikt over kjennetegn for beboere som hadde bodd på krisesenter tidligere: 

Beboere som tidligere hadde bodd på krisesenter hadde høyere snittalder

Beboerne med gjentatte opphold hadde en gjennomsnittsalder på 38 år, 2 år høyere enn gjennomsnittet for beboerne som ikke hadde bodd på et krisesenter før 2020.

Færre bodde med partner

De fleste beboere, både de med gjentatte opphold og førstegangsopphold, var samboer eller gift. Andelen som bodde sammen med ektefelle eller samboer før oppholdet, var imidlertid mindre blant tidligere beboere (51 %) enn blant førstegangsbeboere (65 %).

Vanligere å motta stønad, trygd eller pensjon

46 % av de tidligere beboerne mottok stønad, trygd eller pensjon, mot 36 % av førstegangsbeboere.

Flere jobbet deltid

Andelen yrkesaktive er omtrent tilsvarende blant tidligere beboere og førstegangsbeboere, men en større andel av de tidligere beboerne var utearbeidende i deltid, sammenlignet med førstegangsbeboere (blant tidligere beboere jobbet 13 % fulltid og 17 % deltid, og andelene var henholdsvis 18 % og 14 % blant førstegangsbeboerne). 

Flere tidligere beboere hadde funksjonsnedsettelse

38 % av beboerne med gjentatte opphold hadde nedsatt funksjonsevne av varig karakter, som medførte begrensninger i deres daglige liv. Dette gjaldt til sammenligning 28 % av førstegangsbeboerne.

Vanligere at voldsutøver var tidligere partner

Som nevnt, bodde de tidligere beboerne sjeldnere med partner før oppholdet, sammenlignet med førstegangsbeboerne. Samtidig oppga en større andel av beboerne med tidligere opphold at voldsutøveren var tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste, sammenlignet med førstegangsbeboerne, 27 % mot 12 %. Blant førstegangsbeboerne oppga 64 % at voldsutøveren var nåværende ektefelle eller samboer, mot 54 % av beboerne med tidligere opphold. 

Forskjeller i varighet av vold og antall voldsutøvere

43 % svarte at overgrepene hadde vart i fem år eller lenger, mot 33 % av førstegangsbeboerne. Blant førstegangsbeboerne svarte 26 % at volden hadde pågått det siste året; til sammenligning gjaldt det 17 % av tidligere beboere.

Beboerne med tidligere opphold oppga oftere at de var utsatt for vold fra flere voldsutøvere, sammenlignet med førstegangsbeboere, 22 % mot 15 %.

Trusler mer vanlig

Blant beboerne med gjentatte opphold var det vanligere å ha vært utsatt for trusler enn det var blant førstegangsbeboerne, 68 % mot 58 %.

Mer vanlig at volden var anmeldt

47 % av beboerne med gjentatte opphold svarte at forholdet var anmeldt, mot 37 % av andre beboere.

Forskjeller i hvilke instanser returnerende og nye beboere var i kontakt med før og under oppholdet

Flere tidligere enn nye beboere var i kontakt med NAV, advokat, politi, psykisk helsetjeneste, sykehus/fastlege/legevakt, barnevern, boligkontor, familievernkontor og andre krisesentertilbud før krisesenteroppholdet. 

Under krisesenteroppholdet, var det mer vanlig at det ble opprettet kontakt med boligkontor for tidligere enn returnerende beboere. Samtidig var det litt mindre vanlig at det ble opprettet kontakt med advokat under oppholdet for tidligere beboere. 

Beboere med gjentatte opphold kontaktet oftere krisesenteret på eget initiativ

49 % av tidligere beboere tok selv initiativ til kontakten med krisesenteret ved sitt første opphold i 2020, mot 30 % av førstegangsbeboere. Det var mindre vanlig at tidligere beboere fikk formidlet kontakt til krisesenter gjennom familie, venner eller bekjente (8 %), enn for nye beboere (20 %). 

Noen forskjeller i bistand gitt under krisesenteroppholdet

Bistand i form av praktisk hjelp, fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter i regi av krisesentertilbudet og hjelp til å finne bolig, ble gitt ved en litt større andel av oppholdene til tidligere beboere, sammenlignet med oppholdene til førstegangsbeboere (forskjeller på 5-6 prosentpoeng).

Beboere med innvandrerbakgrunn

62 % av beboerne hadde innvandrerbakgrunn, tilsvarende 1 022 beboere. De fleste beboerne med innvandrerbakgrunn var kvinner, 936 beboere. 86 beboere med innvandrerbakgrunn var menn.

Her er noen kjennetegn ved beboere med innvandrerbakgrunn, sammenlignet med beboere uten innvandrerbakgrunn:

Beboere med innvandrerbakgrunn var yngre enn andre beboere

Gjennomsnittsalderen for beboere med innvandrerbakgrunn var 34 år, mot 41 år for beboere uten innvandrerbakgrunn. Dette er et mønster som har vedvart over tid.

Litt flere var yrkesaktive, men litt færre i fulltid

33 % av beboerne med innvandrerbakgrunn var yrkesaktive, mot 31 % av andre beboere. Sammenlignet med beboerne uten innvandrerbakgrunn, jobbet en litt mindre andel av beboerne med innvandrerbakgrunn fulltid (16 % mot 18 %), og en større andel jobbet deltid (17 % mot 12 %).

Vanligere å være hjemmearbeidende, i utdanning eller delta på kurs

Andelene av beboere som var hjemmearbeidende (10 % mot 3 %), under utdanning (19 % mot 7 %) eller kursdeltakere (12 % mot 0 %) var større blant beboerne med innvandrerbakgrunn, enn blant andre beboere.

Færre mottok stønad, trygd eller pensjon

26 % av beboerne med innvandrerbakgrunn mottok stønad, trygd eller pensjon, mens dette gjaldt 59 % av beboerne uten innvandrerbakgrunn.

Flertallet levde i parforhold før krisesenteroppholdet

Både beboere med og uten innvandrerbakgrunn levde som regel i et parforhold før krisesenteroppholdet, henholdsvis 64 % og 59 %. Beboerne med innvandrerbakgrunn var imidlertid betydelig oftere gift/registrert partner (50 % mot 21 %), og levde i mindre grad i samboerskap (13 % mot 38 %), enn beboerne uten innvandrerbakgrunn.

49 % av beboere med innvandrerbakgrunn hadde med barn til krisesenteret

Tilsvarende andel for øvrige beboere var 33 %.

Funksjonsnedsettelse langt mindre vanlig

18 % av beboerne med innvandrerbakgrunn oppga nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne av varig karakter som medførte begrensninger i det daglige liv. Til sammenligning gjaldt dette 50 % av beboerne uten innvandrerbakgrunn.

Litt vanligere å være ny krisesenterbruker

Mens 63 % av beboerne med innvandrerbakgrunn ikke hadde hatt kontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2020, gjaldt dette 58 % av beboerne uten innvandrerbakgrunn.

Krisesenteroppholdene varte lenger for beboere med innvandrerbakgrunn

Beboere med innvandrerbakgrunn oppholdt seg lenger på krisesentertilbudene enn øvrige beboere. I snitt varte deres opphold i 33 døgn, mens gjennomsnittet for beboerne uten innvandrerbakgrunn var 21 døgn. Denne forskjellen har vedvart over tid.

Beboere som var utsatt for menneskehandel, bodde i gjennomsnitt i 64 døgn på krisesenteret. Dette er betydelig lenger enn gjennomsnittet for alle beboere. Ved 47 av oppholdene i 2020 var menneskehandel årsak til henvendelsen. Dette kan forklare noe av forskjellen vi finner mellom beboere med og uten innvandrerbakgrunn. Dersom man ekskluderer beboere utsatt for menneskehandel, viser imidlertid resultatene fremdeles at beboere med innvandrerbakgrunn i snitt bodde lenger enn beboere uten innvandrerbakgrunn, 32 mot 21 døgn.

Æresrelatert vold og negativ sosial kontroll var vanligere voldserfaringer blant beboere med innvandrerbakgrunn enn uten

12 % av beboerne med innvandrerbakgrunn henvendte seg som følge av æresrelatert vold, 3 % som følge av menneskehandel, og 3 % oppga tvangsekteskap. Til sammenligning gjaldt dette nesten ingen av beboerne uten innvandrerbakgrunn (blant beboere uten innvandrerbakgrunn, var 1 % utsatt for æresrelatert vold, mens mindre enn 1 % var utsatt for menneskehandel og tvangsekteskap). Også andelen beboere som oppga å være utsatt for negativ sosial kontroll, var større blant beboerne med innvandrerbakgrunn enn blant andre beboere (37 % mot 29 %). Det var mindre vanlig å ha blitt utsatt for materiell vold blant beboerne med innvandrerbakgrunn enn blant beboerne uten innvandrerbakgrunn, 23 % mot 30 %.

Uavhengig av bakgrunn, var psykisk vold, fysisk vold og trusler de vanligste årsakene til krisesenteropphold.

Voldsutøver var sjeldnere ruset

Beboere med innvandrerbakgrunn oppga sjeldnere enn øvrige beboere at voldsutøver var ruspåvirket. 34% av disse beboerne svarte at voldsutøver alltid eller av og til var ruspåvirket under overgrepet(ene), mot 63 % av beboerne uten innvandrerbakgrunn.

Noe vanligere at volden var anmeldt

43 % av krisesenterbeboerne med innvandrerbakgrunn sa at volden var anmeldt, mot 36 % av de uten innvandrerbakgrunn.

Flere med innvandrerbakgrunn var utsatt for flere voldsutøvere, og for varig vold

En større andel av beboerne med innvandrerbakgrunn hadde vært utsatt for flere voldsutøvere, 19 % mot 13 % blant dem uten innvandrerbakgrunn.

En litt større andel av beboerne med innvandrerbakgrunn var utsatt for vold over en periode på mer enn ett år, sammenlignet med andre beboere (72 % mot 66 %).

Beboerne med innvandrerbakgrunn mottok generelt noe mer bistand på krisesentrene enn beboerne uten innvandrerbakgrunn.

Former for bistand som oftere ble gitt under oppholdet til beboere med innvandrerbakgrunn enn til beboere uten

  • Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester og følge i møte med andre tjenester
  • Hjelp til flytting, hjelp til å finne bolig og følge på boligvisning
  • Barnepass
  • Fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter i regi av krisesentertilbudet
  • Advokatbistand
  • Systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av andre enn krisesenteret

Tolk ble benyttet ved 28 % av opphold

Ved 28 % av oppholdene til personer med innvandrerbakgrunn ble det benyttet tolk. Det var behov for tolk ved ytterligere 4 % av oppholdene, uten at dette ble benyttet. Dette er omtrent tilsvarende andel som tidligere år. Blant årsaker til at tolk ikke ble brukt, nevnes det at tolk ikke var tilgjengelig, at beboer ikke ønsket å bruke tolk, at familie eller andre hjalp til med å oversette, og at beboeren forsto en del engelsk og/eller norsk.

Forskjeller i hvordan beboere med og uten innvandrerbakgrunn kom i kontakt med krisesenteret

En litt større andel av beboerne med innvandrerbakgrunn ble satt i kontakt med krisesentrene av politiet enn tilfellet var for de øvrige beboerne (24 % mot 19 %). Derimot ble en mindre andel av dem med innvandrerbakgrunn satt i kontakt med krisesenteret av psykisk helsetjeneste (1 % mot 7 %) og sykehus/fastlege/legevakt (5 % mot 10 %). En mindre andel av dem med innvandrerbakgrunn oppsøkte dessuten senteret på eget initiativ (32 % mot 38 %).

Hvilke andre hjelpetjenester ble beboere med innvandrerbakgrunn satt i kontakt med under oppholdet?

  • Flere med innvandrerbakgrunn enn uten ble satt i kontakt med:
    • NAV (36 % av beboere med, og 17 % av beboere uten innvandrerbakgrunn)
    • Barnevern (henholdsvis 26 % og 14 %)
    • Advokat (henholdsvis 41 % og 31 %)
    • Familievernkontor (17 % mot 10 %).

Ved 5 % av opphold av beboerne med innvandrerbakgrunn, ble de satt i kontakt med flyktningeinstans. 

  • Det var mindre vanlig at personer med innvandrerbakgrunn ble satt i kontakt med følgende tjenester, sammenlignet med øvrige beboere:
    • Psykisk helsetjeneste (7 % av beboere med innvandrerbakgrunn vs. 13 % av beboerne uten innvandrerbakgrunn)
    • Rusomsorg (henholdsvis 0 % og 6 %)

Hvilke andre hjelpetjenester var beboere med innvandrerbakgrunn i kontakt med før oppholdet?

  • Færre beboere med innvandrerbakgrunn var i kontakt med følgende hjelpetjenester forut for krisesenteroppholdet, sammelignet med beboere uten innvandrerbakgrunn:
    • Psykisk helsetjeneste (11 % av beboere med innvandrerbakgrunn, og 29 % av beboere uten innvandrerbakgrunn)
    • Sykehus, fastlege, legevakt (21 % mot 35 %)
    • Rusomsorg (1 % mot 12 %)

Dette kan ses i sammenheng med at en mindre andel av beboerne med innvandrerbakgrunn hadde nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne, sammenlignet med beboerne uten innvandrerbakgrunn.

8 % av beboerne med innvandrerbakgrunn var i kontakt med en flyktningeinstans før oppholdet.

Beboere med innvandrerbakgrunn returnerte oftere til voldsutøver

21 % av oppholdene til beboere med innvandrerbakgrunn endte med retur til voldsutøver. Andelen er 5 prosentpoeng større enn for beboerne uten innvandrerbakgrunn.

En litt større andel beboere med enn uten innvandrerbakgrunn returnerte til voldsutøver av hensyn til barn (14 % mot 8 %). 8 % returnerte grunnet manglende oppholdsstatus (oppholdstillatelse).

En stor andel av oppholdene til beboere både med og uten innvandrerbakgrunn endte med at de dro tilbake til egen bolig (uten voldsutøver) eller til ny/annen bolig, henholdsvis 47 % og 52 %.

 

Trenger du hjelp?

Trenger du eller noen du kjenner hjelp mot vold i nære relasjoner, finner du oversikt over hjelpetilbud her:

Trenger du mer informasjon, kan du gå inn på disse nettsidene: