For mange barn, løses fosterhjem best i nettverk og nærmiljø. Som 14-åring flyttet Vivian Enaasen hjem til familien til bestevenninnen sin. Her forteller hun sin historie.

Vivian. Foto: Gustavo Vélez Hormazábal

Sommeren jeg fylte 14 år måtte jeg flytte fra mine biologiske foreldre på grunn av omsorgssvikt. Jeg trengte et nytt og trygt sted å bo. Høsten 1999 sto det nye rommet mitt klart – hjemme hos bestevenninnen min.

Bestevenninnen min og jeg ble kjent da jeg som 10-åring flyttet til kommunen. Jeg skulle begynne i fjerde klasse uten å kjenne noen, og jeg spurte min da fremtidige bestevenn og søster om jeg kunne få sitte sammen med henne. Hun så vennlig nok ut til at jeg turte å spørre, og vi ble raskt Knoll og Tott.

Et nytt, men kjent hjem

Da jeg trengte å bo et annet sted, spurte barnevernet meg hvor jeg kunne tenke meg å flytte. Jeg svarte at jeg ville bo hos noen jeg kjente – og aller helst hos bestevenninnen min. Jeg hadde vært mye på besøk hos henne, hadde et godt forhold til hele familien og tenkte at det ville være et hjem jeg kom til å trives i. Kunne jeg ikke bo der, ville jeg heller bo på barnevernsinstitusjon. Jeg hadde lyst å fortsette på samme skole og være sammen med vennene mine i det miljøet jeg kjente til.

Jeg fortalte bestevenninnen min hva jeg hadde fortalt barnevernet, og vi la en plan om at hun skulle snakke med familien sin. Det jeg ikke visste var at barnevernet allerede hadde kontaktet foreldrene hennes og satt i gang prosessen. Da jeg fikk vite at jeg skulle få bo der, ble jeg overlykkelig. Barnevernet hadde snakket med meg, lyttet til tankene og ønskene mine og tatt det til etterretning.

Vivian og bestevenninnen

En lettelse

Å bo hos familien til bestevenninnen min var den beste gaven jeg kunne fått. Jeg følte meg som verdens heldigste person! Gleden var stor både for meg og bestevenninnen min, og vi hoppet, danset og jublet i kor. Tenk deg da, å bo sammen med sin beste venn! Hva annet kan vel en 14 år gammel jente ønske seg? Jeg fikk også fortsette på samme skole, ha de samme vennene og holde kontakten med besteforeldrene mine.  

Det å flytte i fosterhjem var en stor lettelse for meg, og jeg følte meg plutselig 10 kilo lettere. Jeg fikk trygge, stabile og omsorgsfulle rammer rundt meg, og voksne som så meg og inkluderte meg i hverdagen sin. Jeg fikk lov å være 14 år, og slippe å ta ansvar for ting som en 14-åring normalt ikke gjør. Fosterforeldrene mine tok seg tid til den gode praten når jeg hadde behov for det, og de støttet meg, viste respekt, omsorg og kjærlighet. De stilte de samme kravene til meg som til mine to nye søsken, og jeg følte meg aldri annerledes behandlet.

Likevel forandret ”alt” seg.

Jeg fikk nye rutiner å forholde meg til. Plutselig var det noen som fulgte opp at jeg gjorde leksene mine, leste til prøver og spiste frokost – hver dag. Det ble en tid med mange uvante ting, nye smaker, lukter og tradisjoner. Se for deg å ha vært vant til en måte å leve på i 14 år, også tas du ut av det vante og settes inn i noe helt nytt...

Jeg tror at det å bo i et fosterhjem i nettverk og nærmiljø kan føre til stabilitet i en ellers ustabil og ny tilværelse. Dette kommer selvsagt helt an på situasjonen og saken, men for meg var dette helt klart det beste alternativet. Dette har gitt meg det beste grunnlaget jeg kunne fått for å danne resten av mitt liv.

Gjorde det enklere

Jeg tror det hadde blitt vanskelig for meg å skulle begynne på nytt i et ordinært fosterhjem. Kanskje hadde jeg falt i samme rolle som jeg hadde i oppveksten... en stille og rolig ”flink pike”? Eller kanskje jeg ikke hadde klart meg like bra på skolen i en ny kommune med nye mennesker? Ved å flytte inn hos bestevenninnen min og familien hennes fikk jeg beholde flere faktorer som var kjent for meg. Dette var nok en stor del av suksessfaktoren for meg.

Da jeg flyttet i fosterhjem gikk jeg og bestevenninnen min fra å være bestevenner til søstre, og i dag ha vi vært bestevenner i 22 år og søstre i 18 år. I dag er det fosterfamilien min og mine biologiske søsken jeg ser på som familien min.

Personlig tror jeg at det å kunne få fortsette å bo i nærmiljøet og dra nytte av et allerede etablert nettverk, kan gjøre en ellers kaotisk situasjon mye enklere.

Foto: Gustavo Vélez Hormazábal 

Vivian og tantebarn. Foto: Gustavo Vélez Hormazábal

Publisert 06. juni 2017.
Oppdatert 09. juni 2017.