For elleve år siden var Marianne 34 år og singel, og jobbet som leder på Gapestad sommerleir for barn som var under barnevernets omsorg. Gjennom hele livet har Marianne hatt et brennende ønske om å hjelpe barn som ikke har det bra, og tanken på å bli fostermor lå på lur. Men det passet liksom aldri helt, inntil en niåring bokstavelig talt hoppet inn i livet hennes.

Marianne ble fostermor til Lisbeth for elleve år siden. Den oppgaven gikk hun inn i med alt hun hadde.

Marianne lyser opp da hun forteller om fosterdatteren Lisbeth, som gjorde et uutslettelig inntrykk på henne denne sommerdagen, da hun kom hoppende inn på tunet på Gapestad. Lisbeth var ni år gammel og bodde i beredskapshjem. Der hadde hun vært i ett år, mens barnevernet gjorde gjentatte forsøk på å finne en fosterfamilie som kunne ta imot henne på mer varig tid. Det hadde ikke lyktes å finne en familie som kunne det.

Det finnes ikke vanskelige barn

Lisbeth ble beskrevet som et vanskelig og krevende barn. «Alle» hadde gitt henne opp. Marianne så bak det vanskelige, bak det krevende, og så en liten og redd niåring som trengte voksne som kunne gjøre henne trygg. Hun så et barn som ikke hadde lært seg å stole på voksne, og beskriver fosterdatteren med kjærlighet i blikket.

– Hjertet mitt for denne lille redde jenta ble for stort. Jeg sa til barnevernet nærmest på fleip, at hvis ikke noen andre vil ha henne så tar jeg henne. Jeg tror jeg allerede da visste at det kom til å bli slik, forteller hun. 

Noen få dager gikk før barneverntjenesten tok henne på ordet, og spurte direkte om hun kunne bli fostermor for Lisbeth. Det skulle allikevel ta et halvt år før Marianne bestemte seg for at det var slik det måtte bli. Da gikk hun også inn i oppgaven med alt hun hadde, for Marianne er brennende opptatt av at barn ikke er vanskelige, men at de har det vanskelig og at alle fortjener en sjanse til. 

Å gi opp var aldri et alternativ

Marianne forteller at fosterdatteren virkelig testet henne de første årene, og at Lisbeth i løpet av den første tiden gjorde mye dumt.

– Hun spilte alle kortene hun hadde, sier Marianne med et lite smil. Men jeg så gjennom det, for hun var fortsatt bare en livredd liten jente. Jeg stod i det, og tålte det. Fordi det var det jeg visste hun trengte. Noen som evner å tåle, og som ikke slutter å være glad i henne når hun gjør dumme ting.

Litt etter litt falt masken, og hun sluttet å gjøre de dumme tingene. En flott, varm og trygg jente vokste frem. Etter fem år kalte hun Marianne for mamma for første gang, og nå etter elleve år har hun tatt hennes etternavn i tillegg til sitt eget. Marianne legger ikke skjul på at det har vært tøft, og at hun har lagt til side mye av sitt eget liv for å hjelpe Lisbeth med å finne tilbake til sitt.  

– Jeg har hatt mange gode hjelpere på veien, forteller hun. Både skolen, mine nærmeste venner og familie har vært gode støttespillere for meg, og gitt med den styrken jeg trenger for å være der fullt og helt for Lisbeth. Å gi henne opp var aldri et alternativ, sier Marianne rørt.

Det er aldri for sent å hjelpe

Marianne har kanskje ofret mye for å være fostermor for Lisbeth, men hun understreker at det aldri har vært et offer.

– Det å komme så tett på et annet menneske, et barn som er så sårbart, er det mest meningsfulle du kan gjøre, sier hun. Det utfordrer også ens egen sårbarhet, men hvis man tør å åpne hjertet sitt for de sårbare barna får du så utrolig mye tilbake.

Lisbeth er nå blitt 20 år og går for tiden på folkehøyskole. Om sommeren er hun leder på sommerleiren for barnevernsbarn på Gapestad, samme sted som hun for 11 år siden møtte Marianne for første gang. Barnet som hadde blitt gitt opp av alle, hjelper nå andre barn som har det vanskelig. 

«Du kan tenke at du har nok med ditt eget, med jobb og familie, men du kan alltid gjøre noe for noen, og det er aldri for sent å hjelpe. Vi kan ikke la være å satse på disse barna.»

Kunne du tenke deg å bli fosterhjem? 

Ta kontakt med din lokale fosterhjemstjeneste: