– Mange barn trenger gode omsorgspersoner. Jeg har lyst til å gjøre noe bra, noe med mening, sier Kristoffer, som deltar på forberedende kurs for fosterforeldre.

Marte og Kristoffer går på PRIDE-kurs

MER MENING: Marte og Kristoffer har en sønn på fem år, men vil gjerne utvide familien. Gjerne med et fosterbarn. – Da gjør man en fin ting. Det kan være et fint bidrag, samtidig som vi får økt familien, sier de to. Foto: Charlotte Wiig.

 

Veien inn til Lillestrøm er en eviglang kø av ivrige bilister på vei til motormesse.

Inne i Bufetats lokaler sitter en gjeng som er på en helt annen reise. De går på PRIDE – et forberedende kurs for potensielle fosterfamilier. Ikke alle har bestemt seg for om dette er noe for dem – eller om de er de rette for oppgaven.

– Det er jo ikke småting. Dette er noe stort og viktig. Noen andre sitt barn, sier Kristoffer.
Han og samboeren, Marte, har en gutt på fem år fra før, men synes familien gjerne kunne vært større. For dem falt det naturlig å vurdere familieforøkning som fosterforeldre.

– Da gjør du en fin ting. Det kan være et fint bidrag, samtidig som vi får økt familien. Det er jo så mange barn i verden fra før.

Kristoffer nikker til det samboeren hans sier.
– Det er ikke så mye man kan gjøre, men dette kan vi bidra med, sier han.

Blir trygge på avgjørelsen

Totalt skal kursdeltakerne gjennom seks kurssamlinger med ti tema. Det er mye å lære, og kurstimene er intense. Men nå er det lunsj, og de mulig kommende fosterforeldrene får servert velfortjent påfyll. Over lapskausen reflekterer Marte (34) og Kristoffer (37) over kurset, sammen med et annet deltakerpar, Gry og Roy. 

Ekteparet i femtiårene har voksne barn selv og barnebarn de er mye sammen med. Nå vurderer de å bruke plassen de har til overs, både barnerommet og hjerterommet, på noen som trenger det. På kurset i regi av Bufetat, får de innsikten og kunnskapen de trenger til å ta den riktige avgjørelsen, og ta i mot et fosterbarn. Hvis det er den veien de velger til slutt.

Gry og Roy er på PRIDE-kurs

GIVENDE: Roy og Gry har voksne barn, og har til og med fått tre barnebarn. Nå vurderer de fosterbarn. De synes det forberedende kurset for fosterforeldre er givende, og setter pris på verdiene som vektlegges. – Det er så fint at det ikke handler om at du har mye penger og er vellykket, sier Roy. Foto: Charlotte Wiig.

 

– Vi er på reisen ennå, sier Gry.

Mannen hennes bekrefter:
– Vi er jo to personer som skal være enige om hva som er rett for oss.

Gry og Roy setter pris på at kurslederne er ærlige og tegner et realistisk bilde av det å være fosterforeldre.
– De lover ikke gull og grønne skoger her. Virkelig ikke, sier Gry og Roy.

Heller ikke Marte og Kristoffer har helt bestemt seg for om fosterbarn er riktig for dem, derfor er de glade for at kurset ikke er bindende.
– Hvis vi måtte ha forpliktet oss på forhånd, ville det ikke vært aktuelt. Da hadde vi jo ikke visst hva vi gikk til, sier Marte.
Gry, Roy og Kristoffer er enige.
– Nå har vi fått et godt innblikk i hva dette handler om, og når vi er ferdige, vil jeg være trygg på at vi kan ta riktig avgjørelse, utdyper Kristoffer.
Kjæresten hans nikker.
– Nå forstår vi mye mer hva det går i. Det er mindre skremmende. Jeg er blitt mer positiv, og fått mer lyst, sier Marte.

De er helt sikre på at PRIDE-kurset vil hjelpe dem å ta den riktige avgjørelsen.
– Vi har fått et godt innblikk. Det er fremdeles en fin ting å gjøre, men for meg handler det mer om vi kan klare det, sier Kristoffer.
Gry og Roy legger til at avgjørelsen om å være fosterforeldre handler om flere enn bare foreldrene og barnet. Også omgivelsene blir påvirket.
– Vi må jo tenke over hvordan familiene våre reagerer på dette. Hva må man avstå fra etter hvert? Det blir nok ikke tid til alt det vi holder på med i dag, sier Roy.

På jakt etter hjertene

Inne i kursrommet engasjerer og utfordrer kursleder, Liv Ingjerd Thoresen Helle, deltakerne. Hun er rådgiver i Fosterhjemtjenesten, Region øst, og nå viser hun videoer, tar opp ulike problemstillinger med de potensielle fosterforeldrene, og oppfordrer alle til å dele refleksjoner og synspunkter.

Liv Ingjerd Thoresen Helle i Fosterhjemstjenesten

LETER ETTER HJERTENE: Kursleder og fosterhjemrådgiver, Liv Ingjerd Thoresen Helle, synes det er viktig at de blivende fosterforeldrene er godt forberedt på det som kommer. Tålmodighet er en viktig egenskap.– Jeg leter etter de som har hjerte til å kunne stå i utfordringene, og vilje til å fullføre, sier hun. Foto: Charlotte Wiig.

 

– Vi snakker om biologiske foreldre, og hva barna har opplevd, går gjennom samarbeid, og mange andre tema fosterforeldre kommer til å stå i, forklarer Liv Ingjerd.

– Men det viktigste er at de selv må kjenne på om dette er noe de orker å stå i. Spørre seg: Er dette noe jeg ønsker? Har jeg «gutsen» og lysten til å ta de gode og dårlige dagene? Til å bli den gode fostermammaen og fosterpappaen som jeg trenger å bli?

Ved å stille seg selv en rekke spørsmål og samtidig få innsikt i hvordan hverdagen som fosterforeldre er, håper Liv Ingjerd at kursdeltakerne kommer frem til en veloverveid avgjørelse.
– Kanskje tenker de «Okei, det er skummelt og det er mye jeg lurer på. Har jeg det som trengs?». Dette er en samfunnsoppgave, som gjør en forskjell for noen.
Fosterhjemsrådgiveren er opptatt av å vise barna bak adferden, og at det faktisk går an å «reparere» en barndom som kanskje har kommet litt skeivt ut fra start.
– Det er viktig at de som vurderer å bli fosterforeldre forstår at disse barna kan ha forskjellig uttrykk eller adferd, men at det ofte ligger frykt eller utrygghet bak. Når du får tak i hjertet deres og kjenner godheten som kommer, kan du være med på å skape den tryggheten de trenger for å utvikle seg og føle seg verdifull. Da kan du være med på å utrette store ting. Men du må være tålmodig.

En viktig del av jobben hennes er å finne disse tålmodige, engasjerte og varme menneskene.
– De som har hjerte til å kunne stå i utfordringene, og vilje til å fullføre. De som inkluderer barna som en naturlig del av sin familie, så det ikke bare blir et prosjekt, sier hun.

kursleder Liv Ingjerd Thoresen Helle

FRA UTRYGG TIL TRYGG: – Når du får tak i hjertet til barnet og kjenner godheten som kommer, kan akkurat den kjærligheten være med på å reparere sår og smerter, og gi håp og fremtid for barnet, sier kursleder, Liv Ingjerd Thoresen Helle. Foto: Charlotte Wiig. 


Betryggende og grundig

For å finne de rette for oppgaven, må deltakerne blant annet fylle ut en «livsbok» i løpet av kursperioden. I tillegg gjennomføres tre samtaler med hvert par, hvor livshistorien deres, nettverket, parforholdet og egne barns reaksjoner er viktige tema.

– Der er det enkle spørsmål som drar deg tilbake til oppveksten og oppdragelsen du selv fikk. For det er ryggmargsrefleksen vi bruker. Det er oppdragelsen vi har fått selv, som vi mest sannsynlig bruker når vi blir presset i oppdragelsen eller omsorgen for fosterbarna eller barna vi får, forklarer Liv Ingjerd.
– Derfor handler det om å bli bevisst på sin egen historie, og hva man har med seg bagasjen.

Å ha opplevd tøffe og vanskelige ting, er ikke diskvalifiserende. Slett ikke.
– Alt trenger ikke ha gått på skinner, men du må ha bearbeidet det. Og så må det ha vært et menneske der som har gitt deg god omsorg, så du vet hva det handler om, utdyper kurslederen.

Gry, Roy, Kristoffer og Marte medgir at livsboken er et omfattende, men også oppklarende prosjekt. Den setter i gang prosesser og sørger for at du blir skikkelig godt kjent med deg selv – og partneren din. Deltakerne ser både nytten og verdien av å fylle den ut.
– Ja. Og så er de veldig gode til å lese oss her på kurset. Du kjenner at du blir litt... vurdert, sier Gry med et lurt smil.
– Jeg synes det er trygt. Hvis de etter kurset sier «vi tror faktisk ikke dere passer», så tenker jeg at det er bra, for da har vi ikke det som skal til for denne oppgaven, sier Roy.
Alle fire nikker bekreftende over lapskausen. Kristoffer understreker at det er helt greit å ha noe i bagasjen, så lenge du har jobbet deg gjennom det.
– Du trenger ikke være noe glansbilde, sier han.
– Nettopp! Det er jo det som er så fint. Dette handler ikke om at du har mye penger og er vellykket, utdyper Roy.
– Man blir godt kjent med seg selv. Det er et spennende prosess, og jeg synes det er betryggende at de får vite så mye om oss. Hvis de da går god for oss som fosterforeldre, kan vi være trygge på at dette er rett, sier Marte.

Hvorfor bli fosterhjem?