Ingen saker er for små og ingen for store for Alarmtelefonen for barn og unge. Til sommeren har de svart barn, ungdommer og voksne på stort og smått i ti år.

116 111. Et nummer for trygghet, trøst og råd, men også for hjelp når alvorlige situasjoner oppstår. I 2009 ble Alarmtelefonen for barn og unge opprettet som et supplement til eksisterende akuttberedskap for barn og unge. Telefonen er åpen når barneverntjenesten har stengt, og skal være et tillegg til eksisterende akuttberedskap for barn og unge. Men også voksne kan ringe. Og selv om «alarm» høres stort og alvorlig ut, er intet problem for lite for de som svarer deg på telefonen.


– Akkurat sånn er det: Du kan ringe om alt. Vi har alt fra de som ringer om ingenting, til de som ringer om veldig alvorlige saker. Vi er åpne for alle tema, sier Margrethe Østerhus.

Hun var selv med å starte barnevernvakta i Kristiansand i 1990. Nå er hun konstituert avdelingsleder for barnevernvakt, mottak og Alarmtelefonen for barn og unge, som håndterer alt fra samtaler om alvorlige saker som seksuelle overgrep, vold og rus, til telefoner fra unge som trenger noen som lytter når de for eksempel har kjærlighetssorg.

Margrethe Østerhus jobber i Alarmtelefonen for barn og unge.

Margrethe Østerhus er konstituert avdelingsleder for barnevernvakt, mottak og Alarmtelefonen for barn og unge. Foto: Alarmtelefonen.

På 116 111 møtes alle av voksne med barnevernfaglig kompetanse, som gjør at de kan gi gode råd, støtte innringeren og eventuelt sende dem videre til riktig instans som kan hjelpe.
– Det er ikke hvermannsen som svarer, men kvinner og menn som er utdannet som for eksempel sosionomer eller barnevernspedagoger, garanterer Østerhus.

Alle kan ringe – også fosterforeldre

Hvem kan ringe til Alarmtelefonen?

– 116 111 skal være for alle, ikke bare barn og ungdom. En god venninne. En mamma og pappa. Foreldre som er bekymret. Fosterforeldre. Det kan være om helt ordinære ting. Nå skal alle kommuner i Norge ha etablert akuttberedskap for barnevern. Alarmtelefonen kan være en del av slik beredskap, forklarer Margrethe Østerhus.

Innringerne kan velge å være anonyme, men i alvorlige tilfeller må de som besvarer telefonen forsøke å finne ut hvem og hvor innringeren er.
– Vi opererer i nært samarbeid med politi og legevakt, og kan straks formidle kontakt til dem hvis det er nødvendig, og vi finner ut hvilket område de ringer fra.

Østerhus føler seg likevel trygg på at folk opplever det som ufarlig å ta kontakt, og at de får god hjelp.
– Det er ikke ofte vi sporer. Heldigvis! Samtidig er det bra at de som har det så vanskelig faktisk ringer, sånn at vi kan få gjort noe. Vi går ikke videre hvis det ikke er nødvendig. Men er det akutt krise, hvis noen vil hoppe fra et sted, må vi jo, selv om de sier at de ikke vil.

Glad for at tjenesten blir mer kjent

Siden starten, 2. juni 2009 og frem til 30. september 2018, har sosionomene og barnevernspedagogene som svarer på 116 111, tatt imot 93.844 oppringninger. Etter juleferien er tallet enda høyere. For antallet samtaler går gjerne opp rundt ferier og høytider, bekrefter Margrethe Østerhus.

– Vi merker at det er ganske stor pågang av telefoner rundt høytider og sommerferier., sier Østerhus, som synes tjenesten har utviklet seg mye på de ti årene.

– I dag handler flere av telefonene vi får om psykisk helse hos barn og ungdom. Det viser seg på landsbasis også. Det er en større utfordring nå enn det har vært tidligere. Vi ser også at det er flere barn og ungdommer som selv henvender seg.

Akkurat det siste er Margrethe Østerhus veldig glad for, fordi det betyr at tjenesten blir mer og mer kjent.
– Jeg tror det er bra at vi har en telefon, ikke en chattetjeneste. Det åpnes flere og flere chattetjenester for ulike problemer, så jeg tror det er bra at vi snakker sammen, og at vi oppfordrer de som ringer til å være ærlige på navn, så vi eventuelt kan formidle kontakt. For målet er jo å hjelpe.

Givende jobb

Det kan være tøft å sitte i svar-enden av 116 111 også noen ganger. Derfor passer de som besvarer telefonen på støtte hverandre. Noen samtaler gjør større inntrykk, innrømmer Østerhus.

Sylwia Obuchowicz og Margrethe Østerhus i Alarmtelefonen

Sylwia Obuchowicz og Margrethe Østerhus i Alarmtelefonen merker stor pågang av telefoner rundt høytider og sommerferier. Foto: Alarmtelefonen.

 

– Alle de alvorlige telefonene, ungdommer som beskriver utrolig vanskelige situasjoner, overgrep og vold, der de opplever seg lurt inn i noe som de ikke kommer seg ut av, det er de som gjør størst inntrykk.
Men det er også samtaler som gjør inntrykk fordi de ender godt. Margrethe Østerhus husker spesielt godt én:
– Det var en 13-åring som ringte, og sa han hadde et kjempeproblem. Han hadde hatt sex med kjæresten sin, og hun hadde ikke fått mensen.
Gutten tok kontakt igjen noen dager senere.
– «Nå har hun fått mensen. Tror du dette går bra likevel?», sa han. Generelt sett tenker jeg at vi har en viktig funksjon og rolle. Og når vi klarer å hjelpe noen, som å kunne gi tommel opp til 13-åringen og si at dette går bra, og få til svar «åh, du redder dagen min» ... Sånne telefoner er viktige, sier avdelingsleder, Margrethe Østerhus.