I Følelser

Når noen dør, er det viktig at du forsøker å forklare barnet ditt hva som har skjedd på en direkte, åpen og ærlig måte. Ved å forklare og snakke med barnet om døden, hjelper du barnet å oppklare, bearbeide og forstå, samtidig som det minsker sjansen for misforståelser og fantasier.

Slik kan du hjelpe barn i sorg:

  • Vær direkte, åpen og ærlig, og forklar på en måte barnet kan forstå. Fortell at den som er død ikke vil komme tilbake.
  • Gi mye kos og nærhet, gjør barnet ditt trygg på at du ikke blir borte.
  • Undersøk om barnet har forstått det du har sagt, og prøv å få ham til å fortelle hva han tenker og lurer på.
  • Ikke si at den døde er på reise eller sover, gi heller nøyaktig informasjon om hva som har skjedd og hvem som er død. Hvis du ikke gjør det, vil barnet bruke fantasien og lage sine egne forklaringer i stedet.
  • Forsøk å holde på rutinene i hverdagslivet, skole eller barnehage, måltider, tannpuss og leggetid. Det vil gi barnet en følelse av at livet tross alt fortsetter.
  • La barnet få fortelle, leke eller gjenskape det som har skjedd på sin egen måte.

Å snakke med barn om døden

Barn mangler erfaringen og forståelsen vi voksne har, og trenger derfor hjelp til å forstå hva døden egentlig betyr. 

Når noen som er viktig for barnet ditt dør, er det lett å ville kalle det noe annet enn døden eller å unngå temaet helt, for å skåne barnet. Noen sier for eksempel at den døde sover, er gått bort, at den som er død har dratt på en reise, er et annet sted eller er i himmelen. Dette kan lett skape misforståelser og fantasier hos barnet.

For førskolebarn er det vanskelig å skjønne abstrakte forklaringer, og de kan for eksempel streve med å forstå at noen er nede i jorden og oppe i himmelen på én gang.

Det er lettere for dem å forstå det som er helt konkret, selv om det kan være vondt og vanskelig for deg å sette ord på det. Derfor er det best om du forsøker å forklare så konkret som mulig:

Du vet at bestemor har vært syk en stund. I natt sluttet hjertet hennes å slå, fordi hun var blitt gammel og syk. Når hjertet slutter å slå så dør vi. Bestemor var på sykehuset, og hadde ikke vondt da hun døde. Hun har hatt et langt liv og nå sa kroppen stopp. Så nå lever hun ikke lenger. Det er rart å tenke på. Alle skal dø når vi blir veldig gamle, det er en del av livet. Men det er veldig trist likevel. Det syns i hvert fall jeg.

Det er altså viktig for barna at du ikke utsetter å fortelle, og at du forteller nokså nøyaktig hva som har hendt. Selv små barn ned i tre-fire-årsalderen har behov for å forstå mest mulig av det som har skjedd.

En trist jente

Barn i sorg må få stille spørsmål

Noe av det viktigste du kan gi barnet ditt i en slik situasjon, er tid og vilje til å møte spørsmålene han eller hun har.

Hvor er bestemor nå? Kommer jeg til å møte henne igjen? spør kanskje barnet. Svar så godt og ærlig som du kan. Et svar kan også være at du ikke vet, og at du har mange av de samme følelsene og tankene som barnet selv.

Det er helt ok å svare jeg vet ikke når du faktisk ikke vet, eller dette er vondt for meg å snakke om akkurat nå og derfor ble jeg litt trist. Jeg lover deg at vi kan snakke om dette litt senere.

Vær så ærlig du klarer når barnet spør. Hvis du ikke forteller sannheten, eller bare deler av den, kan det bli vanskeligere for barnet på sikt. Kanskje lager han sin egen historie om det som skjedde? Eller får høre sannheten av noen andre, og blir bitter fordi han ikke fikk vite det av deg?

Å snakke om dødsfall, også ekstra vanskelige dødsfall som selvmord, kan ofte være verre for oss voksne enn for barna. De forholder seg gjerne til dramatiske ting på en liketil og direkte måte, og kan stille spørsmål som ”hvor skjedde det?” eller ”hvordan så det ut?”.

Når barna stiller direkte spørsmål er det viktig at du som voksen møter spørsmålene med respekt, og at du vurderer hva barnet ditt skal få vite. Noen barn spør mye, men vil kanskje ikke behøve alle detaljene.

Du som kjenner barnet ditt best må vurdere hvor mye barnet ditt er modent nok til å høre.

Det gir trygghet å forstå hva som har skjedd

Gjennom nokså detaljerte spørsmål forstår og bearbeider barna det som har skjedd. Spørsmålene deres er ofte både direkte og brutale, og kan være smertefulle å svare på når du selv har det vondt.

Prøv likevel om du kan spore opp eventuelle misforståelser og fantasitanker hos barnet ditt, som for eksempel at den som er borte bare sover, eller at de selv har skyld i det som har hendt.

Små barn kan tro at et dødsfall er et resultat av noe de har tenkt, ønsket seg eller gjort, og trenger hjelp til å forstå at de er helt uskyldige i det som har skjedd.

Akkurat som oss voksne, trenger barna litt tid for å virkelig forstå hva som har skjedd. Derfor kan det være nødvendig å snakke om det mange ganger.

"Tenk om du også dør, pappa?"

Når barn mister noen de er glad i, skaper det naturlig nok en følelse av utrygghet. Barnet ditt kan bli redd for at du også skal dø, fordi hun har opplevd at det går an å miste noen. Dersom hun gir uttrykk for frykt for å miste deg også, er det viktig å sjekke ut hva hun er redd for og deretter forsøke å berolige henne.

Selv om du kanskje ikke kan love noe, kan du fortelle at døden veldig sjelden skjer brått og uventet, at du tar vare på deg selv og planlegger å leve lenge.

Til større barn kan du godt vise til litt enkel statistikk. For eksempel kan du påpeke at det at én dør betyr ikke at det er større sjanse for at andre skal dø - eller vise til den generelle levealderen i Norge. Men møt barnet på bekymringene hun har, og si gjerne at det er forståelig at hun er redd for å miste deg.

Kanskje kan en sånn «redd for å miste deg- samtale» avsluttes med noe annet, som å lese en liten bok, høre på musikk, se en søt filmsnutt, eller planlegge noe hyggelig til helgen. Det er nemlig sånn at mange barn lett går inn og ut av temaer, og det kan være godt å runde av en mer alvorlig samtale med noe mer lett og fint.

Det betyr ikke at du ler vekk alvoret, men at det er plass til begge deler. De store spørsmålene og følelsene, og de hverdagslige og enkle, side om side.

Et barn får trøst av en voksen

Gi barnet ditt litt ekstra kos og nærhet

Det kan være ekstra godt for barnet ditt å få mye kos og nærhet hvis hun sørger over tapet av en hun var glad i, eller hvis hun har blitt redd for å miste deg. Kos og nærhet kan også vises med de gode varme blikkene, med et smil på lur. Mange barn blir rolige av det, og får en varm og trygg følelse inni seg.

Forklar at sorgen blir lettere etter hvert

Barn og voksne har ulike forutsetninger for å håndtere sorg. Vi som er voksne har allerede noen verktøy gjennom erfaringer vi har gjort oss og perspektivene det har gitt oss. Barn er mer «her og nå», de lever i nuet.

Evnen til å regulere følelser er fremdeles umoden hos de små, og de trenger hjelp av voksne til å forstå og håndtere følelsene sine. En sorg kan oppleves intens, og barna trenger å bli trøstet med at det ikke vil kjennes sånn for alltid.

Du som forelder har sikkert erfart at livet ditt har gått videre etter et tap, og at sorgen ble lettere å bære etter hvert. Da kan du si det til barnet ditt, vise at du forstår smerten og at det er naturlig å være lei seg, men samtidig vise vei til at det vil gå bra.

Kan jeg gråte foran barna?

Ofte er dere sammen i sorgen, ved at begge har mistet noen dere er veldig glade i. Du er kanskje usikker på om du skal vise sorgen din foran barnet, om dere kan gråte sammen eller om du bare må være en rolig støttespiller uten å belaste barnet med ditt? 

Familier er ulike – noen viser mye følelser hjemme, mens det for andre ikke vil være like naturlig å gråte sammen med eller foran barna. Barn blir ofte triste og urolige når foreldrene er triste, og vil kanskje forsøke å trøste og prøve å få mamma eller pappa glad igjen. Da kan det hjelpe hvis du forklarer hvorfor du er trist og forsøker å sette ord på følelsene dine.

Barn og voksne sørger forskjellig

Kanskje sørger du på en annen måte enn barnet ditt, at du er mer jevnt trist, mens barnet ditt veksler mer? Det er i så fall ganske vanlig at barn sørger mer i rykk og napp. De klarer å kose seg og legge det bort mens de leker, for så at det kanskje kommer over dem når de skal legge seg og sove.

Dersom du er veldig trist over lengre tid kan du si at du vil bli mindre lei deg etterhvert, og at du alltid vil være der for barnet ditt selv om du er trist. Hvis du forklarer hvorfor mamma og pappa er lei seg og reagerer slik dere gjør, vil barnet bli mindre engstelig og forstå at det er i orden å være trist eller sint når noe vanskelig har skjedd.

Forklar gjerne til barnet at en av forskjellene på voksne og barn er at de voksne ofte er triste mye av tiden når de har mistet noen de var glade i, mens barn har mange andre ting som de også er opptatt av.

Da slipper også dere voksne å gå rundt og late som alt er i orden når det ikke er det.

Et barn tenner lys

La barnet uttrykke sorg på sin måte

Det finnes ingen fasit for hvordan man skal reagere når man mister en man er glad i. Mens voksne ofte er mer jevnt triste, går barn gjerne inn og ut av sorgen. Vi voksne har antagelig noe vi kan lære av barn her, fordi det kan være godt for helsen vår å ikke «sørge hele tiden», men nettopp gå litt inn og ut av det.

Barn kan for eksempel si at de vil bygge Lego eller tegne like etter å ha fått vite at noen er død, uten at det er noe rart med det.

Det viktig at du godtar at barnet får reagere på sin måte, enten det er med sinne, gråt, stillhet eller masse spørsmål.

Barnet trenger ofte hjelp til å fortelle eller uttrykke seg på sin måte. Ved å åpne for at barnet kan få uttrykke seg gjennom alt fra lek, tegninger eller å spille ut dødsfallet, hjelper du henne med dette.

Mange barn begraver dyr og fugler. Det kan være til hjelp og støtte for dem når de forsøker å forstå hva som har skjedd med den døde. Du kan også passe på å ha tegnesaker fremme, og oppmuntre barnet ditt til å tegne fantasiene, tankene eller følelsene hun har. Både rollespill og tegninger kan være fine måter å bearbeide sorg og forstå døden på.

Sammen med barnet kan du også lage et minnealbum med bilder, tegninger eller andre ting barnet har laget. Eller dere kan spille sanger barnet forbinder med den som er borte. Alt dette er uttrykksformer som kan hjelpe barnet å uttrykke følelser og tanker, og som kan løse opp den vonde klumpen barnet går med inne i seg.

Skal barn være med i begravelser?

Mange foreldre lurer på om det er riktig å ta med barn i begravelser, og kvier seg kanskje også litt for å ta med barnet på en så trist og følelsesladet dag. Men en begravelse representerer også en unik mulighet til å konkretisere og virkeliggjøre det som har hendt for barnet.

Begravelsen kan være en viktig del av å bearbeide sorgen, og kan hjelpe til med å unngå misforståelser og fantasier som ”kanskje hun ikke er død likevel?” eller ”kanskje de har tatt feil og at det egentlig er en annen som er død?”

Gjennom å legge tegninger, brev, ting eller blomster på kisten, snakke til den døde eller følge kisten til graven, får barnet uttrykt følelser som kan være vanskelige å få ut på annen måte.

Barn uttrykker seg jo vanligvis mer gjennom handling og lek enn ord, og en begravelse kan hjelpe barnet å få utløp for både ubevisste og bevisste følelser. Samtidig har et rituale som en begravelse en tydelig begynnelse og slutt, og det kan gjøre at følelsene blir lettere å håndtere for barnet.

Det å få være med i begravelsen til noen vi har vært glad i er også en mulighet som ikke kommer tilbake. Dersom barnet mister noen og ikke får være med i begravelsen, vil det i større grad kunne føles som et tap som ikke har blitt bearbeidet, og som kan få stor symbolsk betydning senere i livet.

Det finnes ingen aldersgrense for når det er riktig å ta med barn i begravelser, men dersom barnet selv absolutt ikke vil være med, må du selvfølgelig ta hensyn til det.

Det er også viktig å forberede barn som skal være med i en begravelse på hva som skal skje. Du kan for eksempel forklare hvordan kisten ser ut, hvem som skal snakke og hva dere skal synge, og at når de voksne gråter og er lei seg betyr det bare at de var glad i den som er død.

Når barn skal være med og se den døde

Er det riktig å ta de yngste med for å se den døde? Det er det mange foreldre som er usikre på. Barn kan som regel være med hvis de voksne skal, men hvis barn virkelig ikke vil er det viktig å ikke tvinge dem. 

Slik kan du hjelpe barnet ditt før, under og etter en syningsseremoni:

  • God forberedelse på forhånd. Snakk med barnet om hvordan det ser ut i rommet hvor den døde ligger, hvordan kisten ser ut, hvordan den døde ser ut og at han eller hun vil kjennes kald å ta på. Hvis dere ikke vet så mye om hvordan det er der på forhånd kan en voksen gå inn alene først, og så fortelle barna hva de kan forvente før de går inn til den døde selv.
  • Sørg for at barnet blir fulgt av en de kjenner godt. Det er viktig at barn går inn til den døde sammen med en nær person som de har tillit til. Da kan den voksne forklare hva som skjer, støtte barnet og følge ut igjen hvis han trenger en pause. 
  • La barnet snakke om opplevelsen og stille spørsmål i etterkant. Selv om barnet var godt forberedt kan det ha vært en veldig sterk opplevelse å se den døde. Å få snakke om det hun har vært med på vil kunne hjelpe barnet ditt med å forstå hva som har skjedd og bearbeide det. Barn i førskolealder vil kanskje gjenskape det de har vært med på gjennom lek. Det kan være deres måte å forsøke å forstå det som har hendt og hjelpe dem med å uttrykke tankene og følelsene sine.

Videre lesing

Publisert 28. november 2017.
Oppdatert 09. januar 2018.