Fattigdomsbekjempelse

Vi vet at det ikke er én type tiltak eller virkemidler som kan løse problemene med fattigdom. Fattigdom og levekårsutfordringer er komplekse og sammensatte problemer, som ofte handler om mer enn inntektssituasjonen til familien. Det er derfor nødvendig med en helhetlig tilnærming til bekjempelse av fattigdom.

At stadig flere barn og unge vokser opp med risiko for fattigdom har konsekvenser for det enkelte barnet og den enkelte familie som opplever dette, men også for lokalsamfunn og storsamfunnet.

Nasjonalt nivå – bredt innrettet fordelingspolitikk

Den viktigste innsatsen mot fattigdom i barnefamilier skjer på nasjonalt nivå gjennom den bredt innrettede fordelingspolitikken.

Flere ulike politikkområder er sentrale: arbeidsmarkedspolitikken, skattepolitikken, utdanningspolitikken og den generelle velferdspolitikken.

Lokalt nivå – helhetlig innsats

Det er i kommunene utsatte familier møter det offentlige tjenesteapparatet, og det er i lokalsamfunnet det skal finnes løsninger knyttet til arbeid, utdanning og deltakelse.

Tjenestestedene må jobbe sammen for å tilrettelegge for en helhetlig innsats med utgangspunkt i personens/familiens behov.

Fattigdomsbekjempelse skjer langs flere spor ved å:

  • styrke inntektssituasjonen til familiene
  • dempe konsekvensene av fattigdom for barn her og nå
  • forebygge fattigdom ved å styrke andre typer ressurser hos barn og foreldre

Universelle ordninger som skaper legitimitet og fellesskap bør ligge til grunn for all fattigdomsbekjempelse. Universelle ordninger har større sannsynlighet for å vare over tid, og skaper forutsigbarhet både for målgruppe og tjenesteapparat.

Som tillegg til de universelle ordningene kan det være behov for målrettede/selektive tiltak som støtter opp om de universelle ordningene, for eksempel ved å gjøre en ekstra innsats for å rekruttere en bestemt målgruppe til universelle tiltak.

Evalueringen av nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom viser at flere kommuner enn tidligere er oppmerksomme på utfordringene knyttet til fattigdom i barnefamilier, og temaet er i større grad anerkjent som en kommunal utfordring.

Problemstillingene står oftere på den politiske dagsordenen, og kommunene har i større grad en planmessig tilnærming til utfordringene.

Arbeidet har blitt mer kunnskapsbasert. Dette innebærer også mer samarbeid med frivillige organisasjoner.

Samtidig viser evalueringen at det er et visst gap mellom det kommunene mener er viktig i arbeidet mot fattigdom i barnefamilier, og hva de faktisk gjør.

Les mer om praktisk arbeid med barnefattigdom og se eksempler på ulike tiltak i kommuner.

Kilder

Fløtten, T. & Hansen, I. L. S. (2018). Fra deltakelse til mestring. Evaluering av nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. Fafo-rapport 2018: 04.

NOU 2017: 6 (2017). Offentlig støtte til barnefamiliene. Barne- og likestillingsdepartementet.

Publisert 22. mars 2018.
Oppdatert 26. september 2018.