Det vi opplever i barndommen- av godt og vondt- preger oss videre i livet. Derfor er det så viktig å oppsøke hjelp dersom vi ikke får til å være de foreldrene vi ønsker å være.

Artikkelen er skrevet av Trine Eikrem, leder for familievernets spisskompetansemiljø for vold og høykonflikt.

Når vi snakker om barndom, snakker vi ofte om to veldig forskjellige ting på en gang: Vi snakker om barndom som noe som forbereder barn på å bli voksne (som skal bidra til samfunnet og fellesskapet gjennom å jobbe og å konsumere). Samtidig er barndom noe som skjer akkurat nå. Barn er barn som lever sine liv i egenskap av å være barn.

Som foreldre står vi da der at vi både skal gi barnet den beste barndommen vi greier å gi dem, samtidig som vi skal forberede dem på et liv etter barndommen. Det er et stort ansvar, og det er ikke rart at vi foreldre tidvis føler oss udugelige og at vi ikke når opp til å være den forelderen vi så for oss at vi skulle bli – før vi fikk barn.

Denne dobbeltheten er en styrke og buffer. Det at vi tidvis feiler her og nå, betyr ikke at barnets fremtid er ødelagt. Det fine med her og nå, er at det er i nåtid det er enklest å reparere, og fra forskning vet vi at det å rydde opp etter oss etter at vi har gjort noe vi angrer på, kan være med på å gjøre en relasjon tryggere og sterkere. Det er mye kraft i et ektefølt «unnskyld». Barn lærer seg også å leve i verden ved å ikke alltid bli møtt på en måte som er 100% tilpasset dem, for ikke alle møtene de skal ha med andre ute i verden kommer til å være perfekte.

Vi vet at det å vokse opp med vold og mye konflikt mellom foreldre er skadelig for barn. Det betyr ikke at det er farlig å krangle, men dersom krangelen er langvarig, fiendtlig og handler om barnet, vet vi at dette er faktorer som kan være med på å gi barn utfordringer- både her og nå, og senere i livet. Noen barn som er utsatt for dette kan da selv bli sinte og urolige, andre kan trekke seg unna og blir stille og deprimerte.

Som et bilde kan man se for seg at akkurat mens foreldre krangler, er barnet foreldreløst. Foreldre som er tatt av eget sinne og fortvilelse, og er i «kampens hete» er ikke tilgjengelig for det barnet måtte komme med. Dette er noe barn kan forholde seg greit til dersom det bare skjer en gang iblant.

Dersom det derimot skjer ofte, og varer lenge, betyr det at barnet for ofte og for lenge er uten en trygg voksen å henvende seg til. Det som er dumt, er at det ikke er en fasit på hva som er for ofte og for lenge. Her spiller også barnet alder, temperament og sårbarhet inn.

Det å selv som forelder kjenne at det som skjer ikke er greit, er et godt utgangspunkt for å gjøre noe med situasjonen. En ting kan være å på egen hånd jobbe med hvordan man skal snakke sammen uten at det eskalerer og man mister kontrollen. Her kan man for eksempel bruke teknikker som at man på forhånd har avtalt at den som først opplever at samtalen går i feil retning sier ifra, og begge får mulighet til å roe seg ned før man snakker videre.

Dersom det man selv prøver ikke virker, er det lurt å oppsøke hjelp. I hele landet er det familievernkontor som har erfaring med å møte foreldre som trenger å få hjelp til å snakke sammen og løse konflikter på en annen- og mer hensiktsmessig måte.

Familievernet tilbyr hjelp både til foreldre som bor sammen og foreldre som har flyttet fra hverandre. Det er både tilbud om å gå i terapi, og å være med på grupper og kurs s.

Det å bygge trygge relasjoner og modeller for barna her og nå, er en forberedelse for fremtiden, og det handler også om hvilke historier du vil at dine barn skal fortelle om sin barndom.