I Norge skilles det mellom identifisering og verifisering av ofre, og det brukes ulike betegnelser; mulig offer og offer.

Å identifisere et barn som et mulig offer for menneskehandel er første skritt i å stoppe eller forbygge utnyttelsen. I Norge skilles det mellom identifisering av mulige ofre og verifisering av ofre.

Alle som blir bekymret for at et barn kan være utnyttet til menneskehandel har et ansvar for å melde fra til den kommunale barneverntjenesten og/eller politi. Ansatte i offentlige tjenester og organisasjoner eller private som utøver oppgaver for det offentlige, har meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn er i en alvorlig omsorgssvikt- eller mishandlingssituasjon, eller har vist alvorlige atferdsvansker.

I mai 2012 ble barnevernloven § 6-4 endret slik at meldeplikten også gjelder når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel. Når det er en uttalt bekymring for at et barn er utnyttet, er barnet identifisert som et mulig offer for menneskehandel. En rekke offentlige myndigheter, herunder politiet, tollvesenet, helsetjenesten og sosialtjenesten, utlendingsmyndighetene, Arbeidstilsynet og barnevernet, har et generelt ansvar for at egne ansatte kan bidra til identifisering av ofre.

Verifisering av om en person er offer eller antatt offer for menneskehandel, skjer når myndighetene utfører sine ordinære arbeidsoppgaver. Det er politi, påtalemyndigheten, Utlendingsdirektoratet og barnevernet som gjennom utføring av sine ordinære arbeidsoppgaver verifiserer om noen er et offer:

  • Politi og påtalemyndighetene gjennom avdekking og straffeforfølgning av kriminelle
  • UDI gjennom behandling av asyl- og oppholdssøknader
  • Barnevernet når de begrunner iverksettelse av tiltak med at barnet har vært, er eller står i fare for å bli utnyttet i menneskehandel

Det er ikke noe krav om at politi, utlendingsmyndighet og barnevern må komme til samme konklusjon i en vurdering av om en person er utsatt for menneskehandel. De tre etatene arbeider etter ulike lovgrunnlag, har ulike formål med sine vurderinger og ulike krav til bevis og sannsynliggjøring.

I Norge brukes betegnelsene mulig offer og offer i verifiseringssammenheng. Når vi med sikkerhet vet at noen er utnyttet i menneskehandel bruker vi betegnelser offer. Ofte er det vanskelig å vite med sikkerhet om noen har vært/eller vil bli utnyttet. På grunn av denne usikkerheten bruker vi derfor ofte betegnelsen mulig offer. Antallet personer som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel vil være høyere enn antallet som er verifisert som ofre.

Publisert 30. oktober 2015.
Oppdatert 01. desember 2015.